Jul

Nå ligger jeg i sovesofaen hos M og B og venter på at jula skal komme og gå. I dag har vært den store familiedagen på godt og vondt. Jeg er temmelig sliten, i likhet med alle andre. Det var i bilen, på vei til Hamar, at jeg innså at familien min, som alle andres, forandrer seg. I er hjemme med to små barn, mamma er så sliten at hun sovner eller begynner å gråte hvor som helst, B er blitt gammel med det hvite håret rett til værs mens han kjører stødig i åtti kilometer i timen i åtti-sonen, og M er døv på det ene øret og stadig like redd for trekk fra bilvinduet som hun var da vi var på bilsommerferieturer i Danmark da jeg og I var små. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det hele. Og jeg må innrømme at mentale bilder av alder- og sykdom bare blir flere og flere. Det er kanskje sånn alle har det. Allikevel er det jul og alle er her, eller der, og det er godt.

Julefrustrasjon

Nå sitter jeg på skolen og forsøker å skrive ut tre helt uskyldige eksemplarer av bacheloroppgaven min. Men nei. Detta skal ikke være lett. Universitetet har fått seg Windows Vista og gjør det dermed tilnærmet umulig å finne gamle lagrede dokumenter, samt hvilken printer som skal brukes. Jeez Louise. Så jeg søker og velger printer og står i, og til slutt spytter den gamle printeren ut det jeg skal ha. Etter jævla mye om og men, skal sies. Allikevel sitter jeg igjen med følelsen av å være et datageni. Det er ikke bare feil.

Ellers kommer denne dagen til å være generelt klam med en svett undertone. Jeg skal bake kjeks, vaske klær, pakke kofferten for juleferd til Gjøvik, sjekke og dobbeltsjekke at jeg har med alt både jeg og andre behøver, hente medisiner på apoteket, veksle inn firehundreogfemti mynter, poste diverse unevneligheter, for så å feire (eller sørge over) at G skal reise alene i verden i et helt år. Dagen kommer til å rundes av med lite søvn og en påfølgende trøtt morgen, før jeg skal sette snuta mot det innerste indre av Østlandet. SOM jeg gleder meg! Huhei, hvor det går og it's beginning to look a lot like christmas og jeg så mamma kysse nissen, jeg. Tjohei.

Prosjekter

Jeg befinner meg for tiden i limbo mellom organisering og kreativitet. Jeg merker pappesker kategorisk og legger saker fra hver kategori i de ulike eskene. På samme tid lager jeg ting på løpende bånd, og kreativiteten går på overdrive.

Den paradokse tilstanden jeg er i er i grunnen litt frustrerende, men det som virkelig vipper meg av pinnen er at jeg må sørge for å spise mat mellom slagene. Og det er fryktelig kjedelig når 1) jeg ikke har noe mat, 2) de smulene jeg har er gamle og smaker vondt, og 3) jeg ikke har noe matlyst. Tjobing. For en tilværelse.

Revival of the blog

Så, blogg da. Kanskje har man ikke så mye å skrive om hele tiden? Vel, denne uka skjer det jo en del. På fredag er det innflytningsmiddag og fest hos K, C og V på Sagene. Så, på lørdag kommer søster I til Oslo, og det blir riktig så myspys. Særlig fordi planen hennes er å kjøpe Seidel på stor flaske og drikke rett fra den. Det må jo bare bli bra.

Ellers bedriver jeg dagene med hekling, brodering og lydboklytting. Gammal dame, det er det jeg har blitt. Men skal julegavene bli ferdige i tide, er det bare å stå i.

I går vasket jeg rommet, etter uker med støv og lo overalt. Så jeg støvsuger og så begynner det å lukte skikkelig vondt av støvsugeren, og nå lukter det sånn i hele det lille rommet. Usj. Der får man for å vaske litt, liksom. No good can come from it.

Tristesse

I dag er faen meg en trist dag. Det ble mørkt klokka to og det er sludd på bakken. Jeg har måttet innse at jeg er eksepsjonelt dårlig på mellommenneskelig kommunikasjon, og det å være direkte er virkelig ikke en god egenskap.

I kveld skal jeg på fest. Bransjehorefest som er åpen for alle som vil komme. Vil jeg egentlig komme? Jeg vet sannelig ikke. Men ølen er billig og det er gratis inngang, så jeg har vel ikke så mye å tape. Annet enn selvrespekt, naturligvis, men den er tapt fra før.

Æsj, hvorfor skal det finnes sånne dager som dette? Ensomme og grå og tilsynelatende meningsløse uten håp om gode opplevelser. Blæh. Det blir kanskje hva man gjør det til selv, så jeg får vel ta tak. I meg selv, altså. Eget liv, og greier.

Bluferdighet

I dag fikk jeg en link til en fin side - http://www.blublu.org/. Det er så godt når man finner ny inspirasjon, og vennen som ga meg linken var så grei å huske at nettopp bisarre illustrasjoner som kan konverteres til gatekunst gir meg glede i hverdagslivet. Knutemor/far på høyt nivå:


Og slik føler man seg vel fra tid til annen.


Jeg har hvertfall følt meg sånn i dag. Sliten, uten kontroll over egen koordinasjon og generelt lite nyttig. Jeg trenger søvn. Søvn og hvile.

Angst og indre uro

Jeg lastet ned Virtual DJ i går. Tenkte det skulle hjelpe meg på veien til å bli en fantastisk DJ. Den gang ei. For det første - jeg er ikke god til å mikse. Men jeg kan vel lære meg det. Uansett. Jeg leker meg med programmet hele kvelden og det er riktig gøy. Så sover jeg og våkner med friskt mot i dag, og setter snuta mot Kaffefuglen/Moderskipet, og ser frem til en dag med noe ensomt kaféheng og miksing på lavt nivå i en gammal stol fra sekstitallet. Jeg åpner Virtual DJ, og så får jeg "protection error 24"! Hva faen?! Så nå fungerer det ikke, og jeg blir helt urolig fordi jeg har drukket en stor kopp kaffe, dataen har lite strøm, og strømuttaket er blokkert av tre kvasiraddiser fra Oslo By Steinerskole, og programmet jeg hadde tenkt å åpne hjertet mitt for, fungerer ikke. Faen ta. Drittdag.

Var riktig så glad i dag, jeg, men nei, faller rett ned i kjelleren når de små tingene går til helvete. Og kan ikke disse kvasikidsa gå tilbake til skolen snart? Da jeg var ung hadde vi storefri og fri i midttimen, men det varte ikke i evigheten, liksom. Utdanning er viktig for de unge. Jeg, som er gammel og skral, har ikke noe bedre for meg enn å sitte på kafé dag ut og inn og mikse sanger, og så virker ikke det engang. For et liv. For et søppelliv.

En ræv på nævan

Det er mandag morgen og jeg har kanskje sovet fire timer i natt. Det er ikke noe godt utgangspunkt for en ny dag. Jeg kjenner søvnen komme snikende med påfølgende kløe og svie i øynene og hyppig gjesping. Nå er det imidlertid ingen vei tilbake. Nå har dagen kommet enten jeg vil eller ei. Ikke det at denne dagen bærer med seg så fryktelig mye spennende, verken på det positive eller negative plan, men det er nå mandag, og jeg antar at denne mandagen ikke kommer til å bli fullt så vellykket som forrige mandag.

Bildet over er av ei rævemuffe som mamma fant på butikken Ned en trapp på Lena på Toten. K - denne er dedikert til deg. Synd at den koster firehundre kroner, bare. Ellers så hadde jeg sørget for at det tørkede rævehodet hadde stukket ut av gavepapiret på julegaven du med skrekk og gru hadde funnet under juletreet en fredelig julemorgen et sted på indre Østlandet. Jeg skulle også ønske at jeg kunne spilt inn lydeffekter på et imaginært surroundanlegg i det selvsamme huset og spilt de av på julemorgenen, og lydene skulle ha vært høye og veldig skingrende. Som ei lita ræv i brunst.

Electricity

Ja, jeg koser meg storveis med Orchestral Manoeuvres in the Dark og tenker at livet kunne ha vært verre. Jeg fryser, for vinduet trekker, og jeg kan ikke ta på sokker for jeg har lakket tåneglene. Tånegl. Det er to fryktelige ord satt i sammenheng. Det må jeg si.

Jeg lader, sakte men sikkert, opp til feiring av bachelorsluttruddelutt i kveld, og gleder meg til at R kommer, så jeg kan ta noe av musikken hans. I dag skal jeg sy puter og klippe t-skjorter og pakke og snakke og le. Det må bli bra. Det er til og med sol, og jeg hadde en halv tanke om å gå ut med solbriller, bare for å gjøre det, liksom, men det gidder jeg ikke. Kommer meg nok ikke ut før det er mørkt, og det er i grunnen der jeg hører hjemme. I mørket. Jeg er et murmeldyr med sans for beskyttelsen mørket gir i de små nattetimene når jeg viser mitt åsyn på ulike steder rundt i Oslo. Gatehore, sier du? På kanten, sier jeg.

Alle-andre-farger-enn-blå-mandag

I dag tror jeg er den beste mandagen jeg har hatt på lang tid. Våkner til en hyggelig mail, men må desverre vaske hele leiligheta (minor drawback), låser ned sykkelen i boden etter et antall blikk på den vakre doningen på vei opp trappa og konstant angst for at den kommer til å bli stjålet, ned på skolen og gjør ferdig de siste tekniske detaljene på bacheloroppgava mi, LEVERER den til studieveileder, sender et par morsomme brev, sender en bok i retur, og nå har jeg F to the R to the I. Så nå er det ikke lenger noe...

Hva nå, spør du kanskje? Vel, så blir det feiring i morra, henging med gamle venner på onsdag, hjem til Gjøvik på torsdag med niesekos og intenst håndarbeid, og deltakende DJ-observasjon på lørdag. Hvilket liv.

Känner hur det bränner inom mig

Ah, Maskinen, altså. "Bränner" er en sang jeg nettopp har oppdaget og lastet ned og jeg blir helt glad, jeg, av Skåne-rapping om Red Bull og at hele klubben bara, bara bounce som en luger-check. OG, jeg har fått kjøpt meg Familjen-remix av Anna Ternheims "What Have I Done", så livet er nærmest komplett. Nå ligger en helt ny spilleliste med diverse dansesanger klar for DJ-debuten. Som sikkert aldri kommer, men jeg er ikke beredt til å gi opp riktig enda.

Jeg sitter naturligvis på Kaffefuglen og kaster bort livet mitt, samtidig som jeg fryder meg over at noen har tilstedeværelse nok til å skrive et lite "du" foran "Dør under trappa" på bildet ovenfor.. Jeg vet ikke helt hva annet jeg skulle ha gjort akkurat nå, annet enn oppgave, som jeg jo tidvis kaster et blikk på. Jeg kunne ha jobbet, laget ordentlig mat, og tatt tak i livet generelt, men det gjør jeg ikke.

Statusrapport

DJ

Ja, det er riktig, folkens, nå skal jeg og K bli DJs. Navnet er Kvasibarn og i dag har vi laget demo-cd'er som vi skal dele ut på diverse utesteder i Oslo. Det kommer til å bli bra. Riktig bra. Ett steg oppover trappa til ultimate fame. Spre ordet. Kvasibarn.

Sovealkove

Kaffefuglen har tatt oss inn i varmen igjen og jeg forsøker å være produktiv, men blir distrahert av vaksinesnakk, babyer som gråter og ler, og den nervøse og stadig tilbakekommende kløen over høyre øyelokk. K sover ved siden av meg i sofaen og som L sa: "Det føles som å sitte i bestemors stue", og dette kan ikke oppfattes som annet enn beroligende. Så hvorfor er jeg stadig rastløs?

Dagen i dag ble ikke helt som jeg trodde i går. Allikevel mye av det samme. Derfor finner jeg en viss trygghet og hverdagstrøst i at de faste ansatte på Pax har vett nok til å skrive egne boktitler på de ellers så grå eskene med bøker.

When tomorrow comes

Vel, jeg vet ikke hva som skjer når morgendagen gryr. Virkelig ikke. Jeg tipper på følgende: vekkeklokka ringer, jeg sover videre, jeg flesker meg ut av senga en gang rundt klokka tolv, innser at jeg faktisk må dusje og spise, for så å kapitulere til oppgaveredigering og generell unøvhet. Eller så våkner jeg frisk og uthvilt, men det ser mørkt ut.

Allikevel er Anna Ternheims cover av When Tomorrow Comes en ubeskrivelig trøst i hverdagen, selv om den minner om lykkeligere tider en gang i august. Ah, august. Og nå er det november og livet går ingensteds hen. Det er rett og slett Lights Out, og takk for de tonene, Santigold. De har også tidvis trøstet.

Alt jeg gjør, gjør jeg for meg selv, og det er i grunnen ikke nok. Kanskje skal jeg dra til Gjøvik og sitte intens barnevakt for niesene, bare for å føle at jeg er til noen som helst nytte. Kanskje skal jeg gjenoppta frivillighetsarbeidet, men det synes som om jeg ikke er skikket til å være en ressursperson for øyeblikket.

Jeg vet at julen snart ringes inn, og jeg vet hvordan nyttårsaften kommer til å bli, og jeg vet at vi får et stort stipend i januar. Hvis jeg vet det meste som kommer til å skje, hvordan kan jeg da bli positivt overrasket? Jeg ser frem til at A kommer neste helg, og at I kommer en gang i desember, og da skal vi tråle Oslo på jakt etter gamle minner og nye spor. Men i morgen? Hva skjer i morgen, liksom? Joda, det gamle og gode mønsteret. Jeg og meg og rommet mitt. Trivelig, da. Jeg har til og med vasket det i dag. Helt uten hjelp fra Elszbieta. Dessuten hekler jeg for øyeblikket en liten gris og jeg blir litt glad av det, også.

Megmegmegmegmeg

Så er jeg i gang med å dekonstruere og konstruere denne jævla bacheloroppgaven igjen. Jeg blir helt forvirret. Inkapasitering, behandling, uskadeliggjøring og moralske problemer. Dessuten får jeg en stor fure i panna hver gang jeg løfter øyenbrynene og det lover ikke godt for fremtidig rynkeutvikling. Og snusen virker ikke som den skal og jeg har ikke råd til å kjøpe ny. Blæh. På toppen av det hele har jeg pådratt meg en nervøs kløe på det høyre øyelokket og jeg ser helt ringeren-i-Notre-Dame ut. Digg.

Nå skal jeg ta meg en pause, som om jeg ikke gjør annet, og høre på lydbok og hekle, og jeg kan ikke hekle en gang. Virkelig ikke. Har sikkert brukt femti timer på å hekle og ingenting godt har kommet av det. Og kombinasjonen lydbok og hekling? Jaja, pannerynkene kan bare komme prematurt, for jeg er allerede gammel.

I dag har jeg bare kjøpt drittmat på butikken fordi jeg ikke har tiltak til å lage en ordentlig middag. Jeg er maks lei av å spise, drikke, pusse tenner, dusje og vaske meg i ansiktet om kvelden. Rutine, rutine, rutine. Å! Kan noen fóre meg og legge meg og vaske rommet mitt? Skal ansette en polsk, liten godbit, jeg, som skal hete Elszbieta og som kan gjøre alt for meg. På den andre siden - vil jeg ha med Elszbieta i dusjen? Kanskje ikke.

It's a lie

Det er rett og slett løgn at jeg kunne det jeg nettopp har hatt eksamen i. Som det viste seg av flere påhitt underveis, kunne jeg mindre enn jeg trodde, og det er alltid morsomt å oppdage in the heat of the night, liksom. Bortsett fra at det var in the heat of eksamen, og jeg fikk gjort lite fra eller til. Satt og lo litt for meg selv, og tenkte hvor latterlig det var at jeg skulle sitte og lire av meg den ene glosa etter den andre om schizofreni og angstlidelser når jeg i grunnen ikke vet hva det er. Moro var det, allikevel.

På vei ned til Kaffefuglen satt jeg og tenkte på G som en gang, midt på natta, eksepsjonelt full, spurte K om hun ikke kunne danse litt, og så ble dagen ikke så verst allikevel.

Alle trodde jeg var gal, men så døde jeg og da obduserte de min hjerne og så at jeg var helt normal

Direkte oversatt fra Nina Hemmingsson. I morgen er det eksamen. Jeg har ikke lyst. Jeg har lyst til å rive meg i håret og trassgråte og få viljen min og så få godteri selv om det ikke er lørdag. Men det går ikke, det.

Jeg hadde siste oppgaveveiledning i dag, og det gikk ganske dårlig i grunnen. Oppmuntrende. Nå har jeg to uker til å ødelegge oppgaven ytterligere. Spennende. Veldig spennende og ikke minst lykkefremkallende. Jeg er så lykkelig. Jeg kjenner gleden spre seg i kroppen som slyngplanter som tar tak i alle muskler og nerver og klamrer seg fast, hardt, hardt, og slyngplantene har torner og når jeg beveger meg stikker tornene, og når jeg ikke beveger meg stikker de allikevel. Deilig. Man skal herdes før man er ferdig. Hard hud på utsiden og innsiden. Hardt kjøtt på innsiden og elefant utenpå. Det er målet. Tohundre grader nederst i ovnen i cirka tjuetre år. Pling! Ta ut, skjær opp og se om hjernen er normal.

Virkelig ingenting

I dag kjennes det som om jeg virkelig ikke har fått gjort noe som helst. Hvordan kan man ikke gjøre noenting? Det går i utgangspunktet ikke an. Timene flyr forbi og i dag skulle være en eksepsjonelt produktiv dag. Noen ganger blir ikke forventingene oppfylt.

Salt

Alt smaker salt. Jeg forventer nyresvikt i natt og øret mitt gjør vondt. Viljen er det imidlertid ingenting å si på - jeg er et fullt fungerende menneske akkurat nå, og distraheres av få ting. Bortsett fra den ubehagelige saltfølelsen jeg har i munnen. Hele tiden. Det kan ha noe å gjøre med at jeg har knasket salte og ristede solsikkefrø halve dagen, patta på litt snus og spist en jævlig salt rotgrønnsaksblanding. Nå må jeg drikke vann.

Jeg skriver så fingrene blør. Jeg har skrevet eksamensoppgaver i åtte timer og er ganske fornøyd med resultatet - om ikke på en kvalitativ måte, så ihvertfall på et kvantitativt nivå. Her går det unna og jeg håper effektiviteten holder seg. Jeg håper det blir en lang og produktiv natt, men kjenner jeg meg selv rett så kommer jeg til å gi meg snart, og hvertfall etter denne selvskrytingen her. Snakker man om det, blir man lei, og innser hvor "flink" man faktisk har vært, for så å belønne seg selv med en tidlig kveld. Har jeg noen som helst kontroll over meg selv, klarer jeg å holde ut. Kom igjen. Å, kom igjen, a!

Selvdrap ved skriveren

Nå har jeg skrevet ut femhundreogentusen sider i andre etasje på Domus Nova. Ikke bare er skriverrommet midt i PC-salen, sånn at alle kan se når du går ut og inn (for tiende gang på rad), men det er hvitt, sterilt og uvelkomment. Jeg hadde masse jeg måtte skrive ut fordi jeg selvsagt har ventet med å skrive ut powerpoints og forelesningsnotater helt til jeg MÅ. Og det er nå. Dette skulle jeg imidlertid lide for, og jeg sto der inne i rommet og ventet og ventet og ventet. Ikke alene, selvsagt, for den ene etter den andre jusstudenten kom rekende inn og skulle også vente på sine utskrifter. Som ikke kom. For mine kom, sakte, å så sakte, men akk så sikkert som en snegle på lang langtur. Hadde man bare hatt muligheten til å synke i jorden, bare litt, for det føltes som selvdrap ved skriveren, der jeg sto og forsøkte å forklare: "Nei, det er visst mitt det her.. Igjen.. Ja, det tar lang tid.. Hehe.. *kremtkremtharkslimharkkremt*".

Likestilling

Bøllerullen og jeg

Så sitter vi på Kaffefuglen igjen, Bøllerullen og jeg. Hun leser avisa og jeg klimprer på tastaturet. Gir det meg ro? Nei, jeg kjenner meg unøv tredje dagen på rad og begynner å bli lei. Ikke er jeg sjuk, ikke urolig og jeg er heller ikke spesielt nervøs, men kroppen er ikke i harmoni med hodet. Gi meg litt harmoni, a. Plis. Gi meg harmoni og penger.

Tropenatt

Jeg lengter etter varme sommernetter, gyldne dråper av kaldt øl og ukomplisert parkheng med musikk. I den anledning lurte jeg på om K kunne være så vennlig å rekonstruere den lille oasen hun lagde hjemme i stua som trettenåring, og tok bilde av, med både planter, vannleker og glass med sugerør, da hun ville være (som bildeteksten sier) "den nye Synnøve Svabø!". Jeg trenger et tropisk gjemmested...

Paus, break, pause, brejk, avbrudd, avbrekk, time-out

Ganske riktig, pausetid i barnehagen! Tjohoooo! For en hverdagsfest. Jeg begynner naturligvis å bli syk igjen, men hva er nytt under solen, liksom? Sjuk hver mandag, og nei - ikke fyllesjuk - bare halvveis forkjøla; akkurat nok til at det gjør vondt i lungene når jeg går i mer enn fem graders stigning. Kjennes helt feil.

Skulle ønske jeg var hjemme og drev med det the Knife kaller "dancing for dollars for a fancy man". Ehm. Kanskje ikke. Det er vel mer stripping, i grunnen. Kanskje til og med horing. Jaja. Vi er vel alle horer. Jeg føler meg jævlig kjøpt og betalt som jobber i en kristen barnehage. Kanskje er jeg guds hore? Alle trenger litt kjøtt på stakan (modent, I knows).

Rasjonalitetens julenummer

I dag er dagen for stille og behagelige oppturer. Jeg har sortert og brettet sammen alle klærne som lå i diverse hauger rundt om i min lille hule, vasket ullklær med Milo og laget en kjedelig middag. Så har jeg snakket i telefonen med søster I og niese R, og da jeg sier at vi savner hverandre fordi vi er glade i hverandre sier sjuåringen R "Ja, jeg elsker deg jo". Hva mer kan man be om? Jo, man ber om et bilde av niese S som er litt over to måneder gammel og får det og ser at hun er verdens vakreste baby. Dessuten synger the Tough Alliance på en bakgrunn av synth og panfløyte i sangen "1981" og verden synes ikke så verst.

Nå må jeg stramme jerngrepet om oppgava mi, som jeg for øvrig snart er ferdig med, fordi jeg har to tusen ord for mye. På bakgrunn av den fløyelsliknende tilværelsen som har preget denne dagen, ser ikke jerngrepet så ille ut. Jeg skal sette alle kluter til og være rasjonalitetens julenummer.

Kra kra kra - innlegg på løpende bånd

Skrap skrap skrap. Gå og se hvem det er du, Korse. Det er ei gammal skjære fra Gjøvik - hu skraper og vil inn, eller ut, hu veit ikke helt hvor a vil hen.

Fræs fræs fræs. Gå og se hvem det er du, Korse. Det er en gammal ræv fra Raufoss - ræven fræser og vil inn for å fange muuuus.

Klukk klukk klukk. Gå og se hvem det er du, Korse. Det er ei lita høne fra Trøndelagen - hu vil ne'at tæl Østlandet for å eta kønn.

Brek brek brek. Gå og se hvem det er du, Korse. Det er ei lita saueførkje fra Vestfold - hu vil hemmat tæl Norge for å drøvtygge gras.

Experiments on a single subject

Eller en kveld på byen, som det også kalles. Og det er ingen positiv opplevelse.

Å si det samme igjen.Og igjen,

I går sendte jeg post til en F. Vike som bodde i Vike, i Vikebukt. Vikebukt, liksom. Det blir det samme som å hete F. Smør og bo i Flesk, i Smør På Flesk.

Videre spiser jeg nudler og venter på noe jeg ikke vet hva er. Det er litt rart for det kommer ikke til å skje noe annet i dag enn at jeg må sitte med nesa i ei bok fra helvete, og som kjent - det skjer ikke noe særlig i møtet mellom mennesket og boka. Mentale bilder holder ikke i dag. Gi meg noe håndfast.

Altså, hva skjer, hodet?

Jeez Louise. Nå er jeg på jobb igjen - ja, jeg liker å skrive blogg i pausen - og annenhver gang jeg er på jobb får jeg migrene. Smeller i bakhodet og jeg blir trøtt. Det er ikke gunstig å jobbe med sytten barn når blodet ikke kommer til hjernen fort nok. Ikke gunstig. I mangel på medisiner har jeg blandet to og en halv skje med pulverkaffe sammen med én desiliter vann og en sukkerbit for å få koffein i blodet. Det smaker tjære og galle med et hint av asfalt og en definitiv ettersmak av magesyre.

I stad snakket jeg med noen på menighetskjøkkenet her som fortalte meg om sine personlige problemer, noe som ikke var slitsomt for meg, men tvert i mot veldig interessant. Er det sånn man blir som kristen? Åpen og ærlig som snakker om sine innerste hemmeligheter til en fremmed som banner ved oppvaskmaskina? I såfall skal jeg forsøke å være kristen. Om ikke hele tiden, så de gangene jeg ikke tør å gjøre de tingene jeg egentlig vil gjøre.

Takk og adjø, be eller dø.

What do you know, where do you hide?

Animal Alpha, it's cool to know nothing, jamfør Kaiser Chiefs og ignorance is bliss, jamfør V, pluss at jeg stadig leter etter en passende stor stein jeg kan gjemme meg under når ting synes litt vanskelige. Da kan jeg fortelle deg where I hide, jo, under den store steinen.

Fant en lapp på Pax i går, hvor noe hadde gått fryktelig galt. Hvem er dette mennesket som har konstruert et helt annet navn ved å legge til "Tor", liksom?

I natt drømte jeg at jeg fikk servert en halv hjerne på en tallerken. Poenget var å skvise ut væsken i ventrikkelkammerne og spise denne væsken og mamma var helt oppgitt for at jeg ikke skjønte det. Nå som det er dag skjønner jeg ingenting.

Jeg går og går men kommer aldri frem

Det er lång veg hem till mig, også, Ingenting, her jeg sitter på vestkantvørkja i nærheten av Lille- og Storaker. Dessuten kjennes det aldri som om jeg kommer helt fram. Hvor er jeg på vei? Det evige spørsmålet. Og nå aktiverte jeg nettopp trege taster. Åtte tapp-tapp-tapp på shift-knappen. Gratulerer med dagen til Linsa som blir tjueto. Skal feires med rølp på lørdag. For faen - det kan du banne på.

"Yes, I'll go to the theatre, but not the theatre of the absurd, it's too silly. I guess I'm silly too."

Nei, jeg er ikke schizofren. Men her er noen utsagn, som gir meg generell livsinspirajon, fra mennesker om er schizofrene:

"I am an unreal person. I am made of stone, or else I am made of glass. I am wired precisely wrong, precisely. But you will not find my key. I have tried to lose the key to me. You can look at me closely if you wish, but you see more from far away."

"Never, ever will you find the lever, the eternalever that will sever me forever with my real, seal, deal, heel. It is not on my shoe, not even on the sole. It walks away."

"I usually have to go out when the others come in no doubt to get out of the boat. If they sink with it the dinner is lost and then, maybe, you choose, the other shoe will drop."

"Yes, I'll go to the theatre, but not the theatre of the absurd, it's too silly. I guess I'm silly too."

"I wish you then a good, happy, joyful, healthy, blessed and frutiful year, and many good wine-years to come, as well as a healthy and good apple-year, and sauerkraut and cabbage and squash and seed year."

(fra Seligman et al. (2001). Abnormal Psychology)

Som ei gammal innleggsåle

Som denne gamle og gule innleggsåla som noen hadde mistet inne på trikken en sen kveld i september sitter jeg her ved pulten min og elter tanker som en umedgjørlig gjærdeig som hever altfor mye. Metaforhelvete.

Oslo skulle gi meg en klem i går, var tanken, men nei, det var mer i retning av "Velkommen, S. Dette skal være ditt helvete". Og sånn ble det. Ikke så fryktelig mye graverende som skjedde, egentlig, men selvrefleksjon over alkoholikertendenser tar på den generelle sinnsstemninga. I dag har jeg gått med smale øyne og følt meg uvanlig trøtt uten egentlig å være trøtt og det er bare rart. Jeg har ikke tid til å sove. Jeg må lese jeg, nå. FOKUS.

I dag har jeg til og med skrevet ned til hvilke tider jeg har lest hva og når jeg har hatt pauser. "Pause fra 17.30-18.30". Nå skal det faen meg struktueres og organiseres.

Ironisk nok, i forhold til at blogg er på internett, faller internett stadig ut. "Dette webområdet kan ikke vises i Internet Explorer". Nei, jeg kan fortelle deg hvor det kan vises, jeg. In your face, mother******!

Å hoppe etter K

Jeg er klar over at mennesker har vært opptatt av dette lenge, les: K, men faen altså, the Smiths.

"Now I know how Joan of Arc felt as the flames rose to her Roman nose and her walkman started to melt", liksom, med en seriøs og fløyelsmyk vokal. Fantastisk.

Snart skal jeg hoppe til Kringsjå for bursdagsfeiring, og så skal jeg, etter en eksepsjonelt og mer eller mindre ufrivillig rolig kveld i går, ut og ta på Oslo igjen og jeg håper at Oslo tar på meg tilbake og sier "S, du er velkommen. Alltid. Dette er din himmel".

Ingen.... kraft.... til..... å...... skrive

Jeg er fyllesyk verre og kan derfor ikke skrive på denne bloggen i dag. (PS - det er en veps i søppelkassa. DS)

Love etc.

Pet Shop Boys, ass. "Don't have to be beautiful, but it helps", liksom. Flott.

Så jeg går nedover Hegdehaugsveien, da, en dag i september. Like ved meg er det en liten trapp som man må gå ned for å kommer videre nedover veien. Og på trappa ligger en kondom. Halvveis ute av den lysegrønne pakningen sin. Jaja, tenker jeg. Går videre. To meter ned i veien ligger et bind. Halvveis ute av den lysegrønne pakningen sin. Æsj, tenker jeg nå. Og går videre. Men så må jeg stoppe. Jeg snur og tar opp kameraet mitt og tar bilder av herlighetene:

BIND:

KONDOM:

Sammentreff? I think not! Noe må ha gått fryktelig galt for dette mennesket. "Skal vi ha sex i busken nedenfor trappa her?", "JA!", "Vent litt, jeg har en kondom... *fiklefiklehalvveisute* Nei, faen, jeg har mensen...", "Sees.", og så kaster hun bindet ned i gata i ren frustrasjon. Eller noe i den duren.

Could it be that the sharp and the blunt side have shifted this time?

Synger Whitest Boy Alive denne solfylte og helt mørkeblå mandagen. I så fall er det the sharp side som stikker meg i sida nå. Jeg vil på kafé med K og Snurper'n, men sitter i stedet på meninghetskottet. I dag. Igjen. Men så har jeg fri helt til neste mandag. Digg.

Så skal jeg forsøke å laste opp et bilde her, men det har selvsagt lagret seg i håpløst format, og jeg har tenkt til å strekke det til det ugjenkjennelige. Estetikk? Nei, takk.

Det står hvertfall "Jag dyrkar Satan och säljer mig på gatan". Sånn føler jeg meg i dag. Enda jeg ikke er på gatan, men inne i et svett og kaldt og prim/brunost/kaviar/bleieluktende lokale som ligger i et menighetshus et eller annet sted i vestkantvørkja i Oslo.

Jeg hørte en bisarr historie forrige helg. Det var om'n F som hadde vørti så krumbøgd etter at'n hadde vøri mæ på rævkrok som teambuilding på jobben. For'n F hadde Bekhterevs og tålte itte dænna rævkrok'n. Hvem er det som begir seg ut på rævkroking når man har Bekhterev, liksom? Da blir du krumbøyd, fo' so'...

En pasient på den gamle jobben til mamma druknet i fuglebadet i hagen fordi han vippet oppi og kom seg ikke opp igjen fordi han var så krumbøyd av Bekhterevs. IKKE rævkrok, liksom. Bekhterevs-regel nummer en. Nummer to: ikke tusle rundt et fuglebad.

En annen dame på jobben til mamma druknet i surmelk. Hvor jobbet mamma, liksom? Institusjon for freak accidents? Nesten. Psykiatrisk sykehjem.

Shit, fuck, helvete

Nå er jeg lei av å være i barnehage for en stund, ass. Om tre og en halv time skal jeg ha fri helt til mandag, og jeg slipper å gjenta meg selv femhundre og trettien ganger i løpet av tre minutter.

Poppet nettopp en liten Relpax mot migrene, så regner jeg med at jeg er faen så fit for fight når klokka blir fire. Vil bare ha masse penger og gjøre alt jeg vil. Men nei. Men jo. Nå er det faen meg helg. Shit, fuck, helvete.

P.S. Jeg sa "herregud" på meninghetskjøkkenet i dag. Hvordan skal det gå med meg?

Sunn ungdom

Jeg har lyst til å gå på byen i kveld. Onsdagsfylla er ofte ganske fin. Men nei. For jeg skal jobbe i morgen tidlig. Med barn. Kristne barn.

"Far, hun som jobber i barnehagen luktet vondt i dag" - "Alkoholiker, sier du? Vi må be forbønn for henne i kveld."

Bare for å unngå forbønn unngår jeg også onsdagsfyll. Jeg trenger ikke mer nåde akkurat nå. For jeg får så jævlig mye fra før. Dessuten er jeg full av verdier og holdninger og har arbeidsmoral så det holder.

Gal?

Jeg tror jeg har blitt gal. I dag, før forelesning, satt jeg utenfor skolebygningen og så på en bil. Nummerskiltet var DJ 50973. Jeg begynner å regne. 50 + 50 = 100, slik som 97 + 3 = 100. DJ 50 + 50 = 97 + 3. Jeg begynner å se meningen med ting som er meningsløse.

Overgangsalder

Jeg er overopphetet. Ligger under dyna og kjenner varmen bre seg i plagsomme dønninger. Overgangsalderen. Jeg er i overgangsalderen mellom helg og hverdag.

Hva kan man så konkludere etter helgens utflytende rølp? Jo, jeg og K skal forsøke en karriere, eller to, som DJ's, men vet ikke hvordan man begynner. Rave på Grünerløkka er jammen ikke så ille, men maks dyr alkohol er riktig unødvendig og tidlig kveld på en allnighter er heller ikke så gøy. Kan si man har fått en smak på technolivet, om ikke annet. Dyppet seg litt i sub-Oslo.

Og nå ligger helgens blindtarm, søndag, foran og bak meg som noe klamt og slapt som det er vanskelig å få tak på. Jeg føler meg i grunnen både låghalt og alkoholisert, i likhet med Nina Hemmingssons figur i ruta under.

Men uten oppføllgingskommentaren. For jeg vil ikke hjem til noen - jeg vil være hjemme med meg selv og kjenne hvordan blindtarmsøndagen blir mer og mer betent før den sakte men sikkert går over i en blåmandag. Fra helvete.

Som fugl føniks stiger jeg opp fra migreneasken. Nyfødt og blank.

Så har jeg ligget med dunkende hode en hel dag og det er faen meg nok. Nå er jeg klar for nye eventyr og i kveld blir det rave/technofest/housefest et eller annet sted på Grünerløkka. Privatfest kalles det, men jeg foretrekker svartfest. Gleder meg som en postpubertal rave'r fra midten av nittitallet.

Føler det er lenge siden det har vært en sang her nå. Derfor presenterer jeg Akne-sangen som jeg og K har skrevet. Bakgrunnen for sangen er generell harme over den evige og uendelige fremveksten kviser i midten av tjueårene. Sangen synges på melodien til Alle fugler og andrestemmen står i parentes der det er nødvendig.

Alle kviser, små de er, kommer nå tilbake

Underjordisk, liten og svær

(Kjempeliten, kjempesvær!)

Synes alle dager

Akne presser fram overalt

Hake, nese, kinn og på hals

Gule tupper klemmes med makt

Her er puss og vrede

Lille kvise, kvise stor

Kom, så skal vi vaske

Skrubbe godt og skrubbe med klor

(Skrubbe godt og godt med klor!)

Mange, mange flasker

Huden blir så rød og så tørr

Til den b'ynner å glinse som smør

Se i speilet, borte vekk

Nei, nå er de tilbake

Kos dere med denne på fredagskvelden. Kunne vært med i Beat for beat, egentlig. Tør til og med å påstå at den er bedre enn de gamle slagerne de drar fram gang på gang på gang på gang. Hele programmet kunne i grunnen hett Gang på gang i stedet.

Å legge seg ned

Jeg har vondt i hodet og vil legge meg ned. Jeg vil legge meg ned og ikke stå opp igjen fordi verden er dum.

Something is not right with me...

... synger Cold War Kids denne fredagsettermiddagen. Jeg har brukt femhundre år på å fikse diskplassen på pc'en min for å få plass til mer musikk, for bare å slette halvparten, for så å måtte legge inn alt på nytt. Og jeg skulle egentlig lese. Jeg har lest som en blind snegle som hverken vet frem eller tilbake, stadig avbrutt av selvpåførte, bevisste og ubevisste sinnsdistraksjoner. Skjerpe seg. Hardt. Stramt og strengt. Skjerpe seg.

Min nye heltinne er Nina Hemmingson. Tegneserieskaper og kunstner som treffer meg rett i steinhjertet og som i grunnen skriver om meg, og ethvert annet bittert kvinns.

Fantastisk og fult på samme gang. Akkurat som meg.

Som tynnslitt bomull...

... under armen på ei gammal t-skjorte som jeg fant i mors gamle sekk i kjelleren. Sånn føler jeg meg nå. Vondt i hue, sliten etter barn som er høye på livet etter helga, snakkende på internett når internett ikke funker. Knall. Akkurat sånn jeg vil ha det.

Nå skal jeg snart klore meg bort på butikken og kjøpe epler og Fjordland før jeg skal skrape meg langs bakken på vei hjem igjen. Kanskje jeg til og med skal skeie helt ut og handle på Coop Mega i dag. Første stipenddagen er alltid god. Særlig når man har regninger opp til øra og skylder penger i hytt og pine.

Min fjerneste venn, min nærmeste fiende

Ah - internett. Min fjerneste venn, min nærmeste fiende. Du gjør meg vondt: sakte men sikkert med en hastighet som aldri overgår 1.0 Mbps. Hva skjer, liksom? HVORFOR SUGER INTERNETT HER?! Hvorfor bruker jeg lenger tid på å fikse internett enn å drive med det jeg faktisk må fikse på internett? SUGENT. Det er det det er.

Det er lørdag. Eller så er det søndag. Eller fredag. Jeg vet ikke lenger. Jeg må handle mat, men har ingen penger. Kanskje må jeg bake et barkebrød for å overleve. Gå i Slottsparken og skrape av litt eikebark eller kastanjestamme eller jeg vet ikke hvilke trær som er i Slottsparken.

Det er sol på utsiden mens her inne snør det i tåka. Og jeg tror jeg begynner å bli syk igjen. The Reoccurrence of the Flu. Eller ikke. Men noe er det. Jeg er ikke klar for tilbakefall. Føler jeg faller nok som det er.

Full færajés

Jada, K har funnet opp et nytt og ikke ulikt islandsk ord - færajés. Hun skulle egentlig si "full fres" men det siste ordet ble helt preget av afasi og generell alkoholdemens, og kom ut i form av fææærajés... Får ikke mer moro enn a K lagar sjøl.

Og apropos K, min livspartner, min partner in crime og min sjelesørger - her om dagen så vi et bilde av en kjekk mann, og hun bare: "Han skulle du likt å dra litt i balla?". UFINT! Så hun skrev en lapp og hang den på døra til J i går. Bare for å være enda litt mer ufin.

Her på onsdagen var I og S på besøk hos meg i Oslo. Altså søstra og niesa. Og da vi satt på Bugges på Grünerløkka, S ved puppen, I med melkespreng og jeg misfornøyd med isteen som smakte vann, så vi plutselig en dame i hijab som kom rusende oppover sykkelveien, i enmannsbil for handikappede/gamle, spisende på en burger med SV-sticker i "bakruta"/bakglugga. Det var et syn jeg tror jeg aldri får se igjen. Og synd er det. Hijab og burger og enmannsbil. Jeg foretrekker det fremfor ethvert humorprogram.

I kveld skal vi ha avskjedfest for J og sen ut. I går var vi også ute, men måtte stå ansikt til ansikt med virkelighetsoppdateringen fra helvete: det er kjedelig på byen. Jeg nekter å godta at etter å ha vært innom ni utesteder på tre timer og det ikke var noen mennesker noen steder så skal jeg gi opp Oslo-byen for alltid. Nei takk! På'n igjen i dag, OPPDAGE OSLO PÅ NYTT! Eller på gammelt...

Søndagsbilaget

Jeg føler meg som en gammal klut som aldri helt tørker men som ligger og mugner på badet, et eller annet sted i dusjen eller bak vasken eller vaskemaskina, eller helst rundt do et sted. Riktig, riktig, enda en kveld på byen har satt sine spor.

Dumlene har smeltet og Mariannedropsene blitt myke. Dragster 2000 super sura er ikke lenger så sure som de var og i grunnen burde jeg bare hive meg i dusjen. Vri opp kluten og heng den til tørk.

Oslo-observasjon nummer én: svensker overalt. Skulle tro det var trivelig, men det kan man ikke si at det er. Hva skjedde med Lindgren-nostalgien, liksom? Jo, det kan jeg fortelle deg. Den har forsvunnet i et hav av hatter og topper midt på hodet og lange dressjakker med oppbrett på ermene og hvite singleter og t-skjorter med Strindberg-motiv. Og Cheap Monday-bukser og jeg kan bare holde kjeft for jeg kaster svenske i glasshus, her. Hata Göteborg, men det burde ha stått "hata Oslo" i stedet.

Hva skal man så ta seg til på en slik søndag som dette? Jo, da skal man ha kollokvie med fylleangrende venner og så skal man tine kjøttdeig på benken. Flott og topp.

Det kan du faen meg drite i

En ny vise fra K og meg selv. Denne er, i god tradisjon, også basert på ei Prøysen-vise, nærmere bestemt Hompetitten. Og den er dedikert til alle kvinns og karer som ikke er greie.

(1.)

"Men det kan du faen meg drite i"

Sa du da jeg trodde jeg hadde deg på gli

Så ringte du ei og du sa ikke hei

Og nå er jeg faen meg lei

Av deg!

(så...) Gå og heng deg

Gå og sleng deg

Legg deg foran trikken

Du kan bare brenne siden du lot meg i stikken

Kutt av deg stortåa

Brenn deg på te

Og nå kan du stå der til spott og spe

(Ja, stå til spott og spe)

(2.)

En dag gikk, en uke, jeg hørte ikke no'

Jeg håpet at du hadde gått og dødd på do

Så så jeg deg på byen og du sto der og lo

Og nå kan du gå og spise fiskeslo

(så...) Gå og heng deg

Gå og sleng deg

Legg deg foran trikken

Du kan bare brenne siden du lot meg i stikken

Kutt av deg stortåa

Brenn deg på te

Og nå kan du stå der til spott og spe

(Ja, stå til spott og spe)

(3.)

Så sto jeg baki bakgår'n og fyrte opp en sigg

Og du kom bort og spurte om jeg ville ha et ligg

Jeg sa at du var stygg og dum og hadde smitta meg

Du spurte om jeg kanskje kunne tilgi deg

NEI!

(så...) Gå og heng deg

Gå og sleng deg

Legg deg foran trikken

Du kan bare brenne siden du lot meg i stikken

Kutt av deg stortåa

Brenn deg på te

Og nå kan du stå der til spott og spe

(ja...) Gå og heng deg

Gå og sleng deg

Legg deg foran trikken

Du kan bare brenne siden du lot meg i stikken

Kutt av deg stortåa

Brenn deg på te

Og nå kan du stå der til spott og spe

Ja, stå til spott og spe

Og stå til spott og stå til spe og stå til spott og stå til spe!

Rævevisa

Så har jeg og K skrevet sang. Den synges på melodien til Julekveldsvisa av Alf Prøysen.

Det var en liten ræv som gikk og kute tæll og frå

Han hadde vært på hønsegår'n og eti høner små

Nå var'n så mett og go' og syns at livet var så godt

Han breske' seg med pelsen men så datt det av en dott

Nå hadde skabben satt seg fast i rævesvansen hass

Og ettersom'n gikk så datt det av i store lass

Han var så reint fortvile' og satt seg ner og gret

Så så han haran sitte borti lyngen god og fet

Han snek seg innpå bakfra og pota haran ned

Og flådde av'n skinnet og kledde seg i det

Mens ræven gikk og luske og syns'n var så kjekk

Så satt'n fast i saksa og døde bak en hekk

Moralen du kan lære av dænna visa her

det er at du kan drite i å gå og være svær

For når du tror at alt er greit så er det ikke det

For allting går til hælvete

Ja, bare vent og se

Röstar rött o jobbar svart

Men ikke i dag. I dag har jeg jobbet hvitt, ja, riktig så hvitt, til og med uskyldsrent hvitt har jeg jobbet i dag - i menighetsbarnehage. Jeg skal ikke harselere med kristendommen i dag. Men jeg kan illustrere med et upassende bilde.

Ganske riktig, kjære deg, mitt liv som arbeidende ser igjen lyset; som en skrøpelig og alkoholisert vikarføniks opp av sigarettasken fra utestedet hvor jeg befant meg på mandag. Skål for det sombre livet, for livet som er rolig og balansert, for livet slik jeg engang kjente det.

Snart kommer K og vi skal spise fårikål fra i går. Så skal jeg øse ut med ting jeg tenker slik at K kan føle seg kvalt og druknet på en og samme gang. Jeg skal legge meg som en kald og våt klut rundt halsen hennes og ånde henne i øret - så irritert skal hun bli på meg. Hvorfor skal jeg irritere? For jeg har vært i BARNEHAGE hele dagen. Det er faen meg grenser for hvor langvarig harmonisk jeg kan være. Kom motvekten og treng deg på - her skal du medgang finne!

Choir Major

Jada, i dag har jeg sett Kor Major synge sine gudsbenådede toner mot himmelen i Majorstuen kirke. MAGNIFY THE LORD WITH ME, liksom! Hallelujahoglamegdøensaktedød.

Grunnen til denne utflukten fra min ellers ateistiske og gudsfornektende tilværelse var en evig søken etter sosial omgang. Klarer ikke å være alene, så jeg klorte meg oppover Bogstadveien sammen med K for å høre gospeltonene fra koret hun og L synger i. Flott trøkk i koret, altså, men andakt i pausen? Jeez. Louise. Så ble det kake og te i underetasjen, hvor jeg mistenker at det har foregått en og annen luguber juletrefest. Bli-kjent-leker-nei-takk-ellers-takk, så jeg gikk tilbake til kirkerommet eller salen eller hva det kalles. Alle var jo nede for å ta på hverandre og bli kjent med hverandre på en åpen og gledelig måte, så jeg befant meg plutselig alene i denne salen. Tankene var som følger:

Tre-Jesus hang på korset og det var tegnet femstjerner i taket med kritt. Jeg satt alene i en kirke, i en kirke, liksom; mitt rette element, og var smått redd for at en høyere makt skulle kaste sitt åsyn over meg og gjøre meg skadet. Mer enn jeg allerede er. Eller at en orgelpipe skulle falle ned fra galleriet og treffe meg i skallen for slik at jeg skulle få en hjerneskade der jeg satt på en lysblå kirkebenk på to puter fra sent syttitall som sikkert var stive av snørr og urin og andre ulumskheter som kirketjeneren hadde oversett i løpet av de siste førti årene.

Følte jeg ro? Nei. Hvor mange har vært døde i denne kirken, liksom? Og hvor mange småbarn i altfor store hvite kjoler har blitt holdt opp av presten mens han/hun forsaker djevelen meg her og Satan meg der? Skremmende; slik beskriver jeg det. Heldigvis kom en Kristen-Petra opp fra juletrefestrommet i hvit tunika og fotformsko og holdt meg med avstandsselskap. Ble riktig nervøs, jeg, av å sitte der i ensomheten. Følte meg som dødsbringeren selv, i sorte klær fra mammas glansdager på 80- og 90-tallet, leende av fadervårdusomerihimmelen mot slutten av øvingen. Stygge blikk fra alteret? Ja, takk. Sosialt studie? Ja, takk. Lærte jeg noe? Ja. At jeg aldri kommer til å synge i Kor Major.

Bitterhetens julenummer

Mamma brukte alltid begrepet "julenummer" når hun skulle understreke at noe var for mye, liksom. Et julenummer er liksom en spesial, noe ekstra, og nå når jeg sitter her og er mer bitter enn ellers er jeg bitterhetens julenummer.

Drømmen min fra i natt sier det meste. Jeg sitter på trikken i Oslo og et brudefølge stiger på. Alle er i godt humør og ja, det er rett og slett festlig lag. Alle kommer seg på, bortsett fra bruden som ikke får med seg at dørene lukkes før det er for sent. Hun blir stående med et fjollete og falmende smil ute på stoppestedet og jeg ser henne stå igjen i den jævla hvite kjolen. Og jeg fryder meg i setet mitt, der jeg sitter, bitter og jævlig.

Kanskje er jeg bitter, men kanskje er jeg også ute av stand til å ønske andre glede. Hm. Tolk det som du vil.

Niks på en stiks

Nå gidder jeg ikke dette lenger. Jeg gidder ikke velte meg i egen medlidenhet som den moderne selvpineren jeg er. Nei, nå skal jeg plante begge beina på Oslo-jorda og ta byen tilbake. Ta tilbake det som er mitt. Som jeg så ivrig har prøvd å bygge opp og som jeg selv har brutt ned. Nei takk til elendigheten. Ellers takk. Ikke det engang - nei takk for alltid. Jeg står over og går videre til neste rett på koldtbordet. Og hva er det? Jo, det er kald hevn mot alt som jeg er imot. Det er faen meg best den smaker godt.


I kveld skal jeg være like glad som sjablong-Pippi på en søppelkasse i Göteborg; like glad som Karlsson på taket da han lurer Lillebror til å kjøpe godteri for en hel krone; ja, like glad som meg selv da jeg spontanhører Turboneger på et svensk utested og danser helt upassende! Kanskje skal jeg være så glad, eller kanskje jeg skal være likeglad. Shit the same, som K ville ha sagt.

Hverdagens grå og jævlig tunge jernteppe

Så er det hverdag og sommeren er over. Dermed er ferien også over. Og jeg står uten viten om hvordan livet kommer til å bli. Jeg har allerede gått glipp av en viktig og meget obligatorisk forelesning og har dermed ikke blitt tildelt en veileder for bacheloroppgaven min. Med min flaks ender det vel med at jeg må skrive den til våren i stedet. Prosjektilspy på universitetet og litt på meg selv også fordi jeg er så jævla sløv.

Ellers kjenner jeg at det er nokså tomt her. Rett og slett tomt. Kvalmt og slitsomt, men tomt. Crap. Dritthøst. I curse you! Som om det er nødvendig. Den er vel allerede fordømt.

Dobbel lykke

I dag har jeg blitt tante til ei lita jente. Søstra mi trengte ikke smertestillende engang. Superkvinnen er hennes nye navn. Så nå er jeg tomannstante - til lille "Odd-Sølvi" og store Ronja. Dobbel lykke.

Rendez-vouz

Men ikke på noen god måte. Jeg tror jeg begynner å bli syk igjen. Allikevel var det verst i går, så jeg satser på at ting er på bedringens vei og at det bare er en forkjølelse.

Jeg møtte S i byen i går. Vi gikk forbi en narkoman tigger ved Stortinget og da jeg så nærmere etter så jeg at han satt og pillet på store, store og dype, dype sår på armene. Absesser, sa S, som jobber i Uteseksjonen, og så fortalte hun at på Grev Wedels plass nede ved Akershus festning lukter det råttent på grunn av alle de narkomane som henger der med absessene sine. Kjøttet råtner, liksom. Råtner og forsvinner.

Like etter så jeg en mann med hvitt hår, uten sko som lå og hvilte på fanget til en dame på en benk, og damen hadde hvitt langt hår, satt og ristet med det ene benet og hadde plassert en lyseblå hårklype i mannens hår.

Det er dette jeg liker med Oslo. Plutselig ser man råttent kjøtt ved Stortinget for så å se en eldre mann med hårklype. Diversity, kan det også kalles.

Ligger langflat og kjenner varmen

Var det ei katte med godt humør? Interessant.

Jeg ligger også langflat og kjenner varmen på rommet mitt hvor gjennomtrekk er ikke-eksisterende og utlufting ikke virker. Hviledag. Gud hvilte også på denne dagen, sier folk, og det skjønner jeg godt, altså. Planen min nå er å sove, hvile, sove, dusje, spise take-away for så å gå på jazzkveld på Blå. Hvilken dag dette blir.

Hadde dom hatt'n Femball der, så hadde dom fått opp rota!

Ja, jeg mener vi stadig er på jakt etter nye opplevelser og vi legger til det ene og det andre for å få til det vi egentlig vil. Det er ikke nok med Enball og Toball og så videre - nei, det kan foregå i det uendelige.

For meg, derimot, håper jeg ikke at dette kommer til å fortsette for alltid fordi i delvis likhet med og i storveis assosiasjon til Femball er jeg snart klar til å ta fatt på femte dagen med fuktigheter. Og festligheter. Det er jo stort sett gøy, og etter gårsdagens runde kan jeg igjen konkludere med at jeg er veldig morsom, underholdende og ikke minst veldig irriterende for alle andre mennesker. Jeg føler i grunnen at bildet under (en gammel bildecollage som M laget i hytteboka for lenge siden) sier mye om min sinnstilstand. Og min oppførsel.

Joda, jeg og J, innledningsvis sammen med P og M, gjorde byen, for å si det sånn. Skal ikke kimse av ukedagsfylla, nei. Har ikke vært rundt på så mange barer før, jeg, som disse dagene. I går (dette er spennende greier, jeg vet...): først Kamikaze på Bjørungs, så Kamikaze på Evergreen, så ned på Mono, så bort på Internasjonalen hvor vi ikke kom inn, så da dro vi på Stratos - haha - hvor det ikke var noen, men så møtte vi noen australiere i heisen som jeg fornærmet ved å si at jeg trodde de kom fra Tyskland, og de lurte på om det var lite liv på Stratos og vi bare "null liv, liksom... Vi skal på Revolver!", så skulle de bli med dit, men de hev seg plutselig inn i en taxi som skulle til Onkel Donald, og vi bare "ok, det er greit! Vi vet veien til Revolver selv, vi", og det gjorde vi, men jeg husker egentlig ikke hva vi gjorde der, før vi gikk tilbake til Mono, og så innom Garage, og så tilbake til Bjørungs for mer Kamikaze, litt whiskey, ufin dansing og tilsnakk i nærheten av følgende kaliber: "skal dere på nachspiel? Hvordan nachspiel er det a? Sånn naken-nach? Skal vi bli med og svinge sverdet, kanskje?".

Hahaha, herlighet. Svinge sverdet, liksom. En skal høre mye, så vi bare "ehm, nei, ikke noe naken-nach" og J bare "du er veldig lav!", og det var sant, for det var ingen forskjell mellom når han satt og sto, og HAN, av alle mennesker, skulle svinge sverdet på nach, liksom. I stedet hadde jeg og J et par dype samtaleemner på sofaen i kollektivet, og sovnet sakte men sikkert da sola sto opp. Det blir hva man gjør det til selv, for å si det sånn.

Å trå over dørstokkmila

Det er det som er vanskelig. Hjemmets lune hule er nærmest like trygt som en livmor, og man vil ikke være utrygg. Allikevel har jeg kommet meg ut i dag også, og føler jeg meg utrygg av den grunn? Niks. Jeg skal gjøre byen utrygg, jeg - ikke omvendt.

Poenget var, for å være litt fokusert her, mer i retning av at jeg har vært på Adecco i dag. Tenkte kanskje jeg fikk noen råd og litt veiledning dersom jeg faktisk dukket opp i egen person, men nei. Jeg måtte bare registrere CV'en min elektronisk, som jeg jo kunne ha gjort i hjemmets lune hule, men jeg gjorde det altså på gjestedatamaskinen på Adecco.

Det er noe med det å faktisk gjøre noe, noe som i grunnen er mer fysisk enn å gå bort til skrivebordet, registrere CV'en sin der, og så sitte der da - på det lille rommet man har og så har man i grunnen ikke gjort noe som helst. Sånn hadde hele dagen min sett ut da.

Hadde jeg vært riktig heldig hadde jeg sett igjen han halvtykke mannen på andre siden av gaten som sto og klemte på seg selv nedentil, i slåbrokken, i kjøkkenvinduet, mens han så ut på livet.

Så ja: jeg er fornøyd med at jeg har trådd over dørstokkmila.

Øvrig er jeg litt bekymret for egen helse. Kroppen min kjennes ødelagt ut. Jeg havnet utpå i går, innledningsvis sammen med J, for så å male byen rød sammen med M og R som jeg egentlig ikke kjenner så godt, men som er veldig trivelige. M har en tatovering på innsiden av leppa. "RAD". Jeg må si at jeg er misunnelig. It's so radical. RADICAL!

Det blåser fra Hegdehaugsveien

Men jeg kunne likesågodt vært på Dauingfjell. Tror ikke det er så stor forskjell. Føler meg tom og innhul. Ikke innhul som i sulten, men som i tom. TOM TOM TOM!

J har nettopp vært her og vi har laget kjøttboller, soppsaus og potetmos. Klarte knapt å spise noe. Sånn er det noen ganger. J var utsultet etter en uke med mor på Sicilia. Mor spiser nemlig bare to måltider om dagen. Wow.

Snart skal vi ut og ta en øl. Enda jeg virkelig burde holde meg inne. Tror ikke menneskeheten generelt har godt av mitt nærvær nå, men det gjenstår å se.

Legger ved et bilde her som kan representere min sinnstemning. Ikke det at dyreplageri er noe jeg oppmuntrer.


Bildet er fra Vølla, familiesætra vår på Harasjøen, like ved der vi har hytte. Noen brøt seg inn tidlig i juli og raserte hele stedet. Flott. Tømte brannslukningsapparatet i stua. Jeg trodde alltid det pulveret var hvitt, jeg,, og ikke lys blått. Hm.

Fart på sak'n?

Nå er det en stund siden jeg har skrevet blogg. Jeg skjønner det hvis dere sørger, men frykt ikke. Her kommer et lite drypp.

Jeg sitter på Kaffefuglen og venter på V og vi skal, tradisjonen tro, oppsummere livene våre innenfor disse fire vegger med Biri-tapet på. Og hva er grunnen, lurer du kanskje, til at jeg ikke har skrevet noe på en stund? Har det blitt fart på sak'n etter mitt sosiale comeback? JA! Hurra! Jeg har vært SOSIAL, i kursiv med store bokstaver. Det gjør sitt det, altså, å sosialisere litt.

Jeg er i godt humør og synes det derfor er passende å slenge med et bilde av en tegning jeg laget da jeg var (snart) seks år.

Jeg var utrolig dårlig til å tegne ser jeg nå. Og legg merke til den slående likheten jeg har lurt inn i streken - likheten mellom B, min bestefar, til høyre, og troll, til venstre. Haha, troll, liksom. Vilt, med håret til alle kanter, og tennene slengt inn i munnen. Ikke ulikt undertegnede en søndag morgen.

"Du skrev dom fulaste orden du kan, hela veggen såg ut som fan, allt var stavat fel - blev nån imponerad..?"

Jada, enda en godbit fra det rike og egenkonstruerte sitatarkivet til Florence Valentin. Som jeg bare gleder meg mer og mer til å se igjen. På Way out West. Tjoks! Forresten har jeg laget del to av den nye motivasjonskilden min, som i grunnen har blitt en installasjon i seg selv. "Nei takk...":

Fredag og snart, snart. Jeg har vært på butikken i dag. Jeg måtte. Jeg måtte kjøpe lyspærer. Når jeg tenker etter kjøper jeg ganske mange lyspærer. Er det normalt? Kanskje jeg prøver å få en lys idé. Å herregud. Jeg må komme meg ut. Jeg slo nettopp av en lyspærevits. For meg selv. På bloggen. Au. Jeg får fysisk vondt av egen situasjon her.

Kan for øvrig melde at jeg er sår i halsen. Det kan skyldes den lille sangsesjonen jeg hadde for meg selv for en times tid siden. Jeg varmet ikke opp stemmen, liksom, men satt her og brekte meg gjennom den ene etter den andre av Anna Ternheims sanger. Det var virkelig breking, og på høyt nivå om jeg kan si det selv, avbrutt av tidvise hosteanfall og mangel på tekstkunnskap. Jeg vet ikke helt hvor lytt det er inn til mitt nye rom, og det er litt flaut å tenke på at jeg antakelig heller ikke får vite det, mens alle de jeg bor med antakelig allerede vet det veldig godt. Så det er gøy da.

Men halsen, ja. Faen. Får nå håpe at det ikke er tilbakefall. Satser på at dersom man har hatt purkeflu én gang, så får man det ikke igjen. Sånn som med vannkopper. Jada, jeg er frisk! FRISK! (Men potensielt syk på sinnet)

Nei takk, ellers takk, det kan du bare drite i

Jeg har flyttet inn i det rommet i kollektivet som har absolutt dårligst internettlinje. Arg! Ikke bare skal jeg være på dette rommet, nærmest sammenhengende, i to dager til, men jeg må lide, LIDE, meg gjennom treg internettlinje. Jævla drittopplegg.

Ute regner det og det er faen meg like greit. Nå er jeg eksepsjonelt lei av å være i eget selskap og av å ta meg en liten lur midt på dagen og av å ikke få puste gjennom nesa og av å ikke kunne gå på butikken engang. Faen. Og dritt. Jeg har derfor tydd til håndarbeid i dag. Dette er et bilde av den nye motivasjonskilden min. "Nei takk" til alt jeg ikke vil. Nei takk til svineinfluensa. Nei takk til kalde mandagsmorgener. Nei takk til bakfyll. Kanskje skal jeg lage en til der det står "Ellers takk" som kan henge under. Og en til under der: "Det kan du bare drite i".

Og så har jeg laget begynnelsen på en pute til mitt andre tantebarn, som ikke er født ennå, men som kommer til å poppe ut snart. Før heller enn siden, er min tanke.

Uansett - foreldrene vet ikke om det blir gutt eller jente, og dermed har barnet fått det midlertidige navnet Odd-Sølvi. Barnet er rett og slett kalt opp etter en feil som Bs hørsel har forårsaket - den bekjente het Maud-Sølvi, ikke Odd-Sølvi. "Hva sa du til henne da du skulle si noe da, B?", "Je sa bære 'du', je". Så galt kan det gå.

Luftboller og ventesuppe

Ok. Så nå er det onsdag. Og det er tre dager til lørdag. Til og med lørdag. Jeg tror jeg kommer til å bli gal av å vente. Vente på å begynne å leve igjen. Må holde meg unna verden til lørdag. Og så må jeg ta det med ro etter lørdagen også. Ikke noe vits i å kick-starte kroppen. Sier mor.

Jeg frykter at influensaen har blusset opp igjen med den latente og akk så murrende hodepinen som har pirket på meg hele dagen. Håper det bare er litt vanlig smerte i hodet, og ikke relatert til svin dette også. Det var noe jeg egentlig skulle skrive her i dag. Noe fokusert. Men det husker jeg sannelig ikke, for ordene renner ut selv om de ikke bærer mye mening. Sånn blir det når man er utsultet på sosial omgang - man bruker bloggen (den ultimate monologkanalen) som kommunikasjonsmiddel. Trist, egentlig.

Jo! Det var det jeg skulle skrive. Nå er festivalpass kjøpt og tremannsrom booket til den svenske festivalen Way out West i Göteborg. Har jeg råd? Niks. Kommer det til å føre til åndelig påfyll? Jeps. I mellomtiden får jeg leve på luftboller og ventesuppe, for når man er syk og isolert er det lett å overfokusere på noe som ligger nokså langt frem i tid. Og det gjør jeg nå. Way out West! Gled dere, fellow festivalgjengere, vi kommer!

Bank bank...

- Hvem der?
- Svineinfluensa.
- Svineinfluensa, hvem?

Se... Det blir ikke en god spøk en gang. Men jada, jeg har svineinfluensa. Og jeg som ikke liker svinekjøtt engang.

Ding! Ding! Ding! Her kommer de spedalske!

Jeg er syk, da. Så jeg drar på legevakta lørdag morgen, litt over åtte, svett og utslitt og jævlig, med to Ibux innabords. Sier jeg har influensasymptomer og får utdelt munnbind og hansker. Spedalsk! Blir henvist til et eget venterom der det sitter en kvinne til med munnbind. Herregud. Jeg fikk jo ikke puste. Var tett som ei potte i nesa og måtte sitte og ånde på meg selv inne i dette munnbindet. Ble helt fuktig. Den ene etter den andre ankommer isolasjonsrommet, iført samme spedalsk-oufit, kunne likesågodt ha vært bjeller. Heldigvis blir jeg kalt inn til legen først. Som også har munnbind og en heldekkende gul plastfrakk. Pesten kommer. Og den heter det samme som meg. Pussig.

Han tar tempen i øret mitt, og jada, når man kommer til legen er man alltid frisk; 35 i kroppstemperatur, liksom. Kunne kroppen min vært mer gørr mot meg? Vær litt syk når du bør være syk! VÆR SYK! Q-tips opp i nesa, ned i reagensrøret, q-tips ned i halsen, ned i reagensrøret, husk på å drikke mye og host i armkroken og takk skal du ha. Neste.

Det er det mest spennende jeg har opplevd siden... vel... siden jeg kan huske akkurat nå. Men det skal tas med i betraktning at jeg har hodepine i skrivende stund. Er ikke så lett å tenke da. Siden har jeg levd i isolasjon, delvis i mitt gamle fangehull, delvis i det nye, ved stua. Vel, jeg har hatt ett krumspring i det siste, det skal sies. Jeg gikk på butikken i dag og kjøpte ferdigmiddag fra Fjordland samt to lyspærer. 40 watt. Hver. Radical!

På gamlemåten

Så har jeg vært på hytta med M og B - mine besteforeldre. Dette er alltid en opplevelse utenom det vanlige, delvis fordi de ikke liker hverandre og nøler ikke med å legge skjul på det, delvis fordi de hører dårlig, og delvis fordi det kommer så mange innom på besøk, helt uanmeldt, og lirer av seg det ene etter det andre som er helt ulogisk. HELT ulogisk.

Nei, SM, brettet med brus kostet faktisk syttini kroner, ikke nittien med panten på toppen. Når du har betalt for panten, i tillegg til brusen, blir det nittien til sammen. "Nei, dæ sto på kvitteringa dæ, at det var enognitti og panten i tillegg". Nei, det er ikke sånn. Det er rett og slett ikke riktig, og ikke kom med kvitteringa som bevis.

Ja, jeg bor i Oslo. Og ja, jeg har våknet siden jeg sov i bilen. "Jasså, er det Oslo-folk her og, a? Hehehe[snikende gammelmannslatter]". "Har du vakne' nå a? Hehehe[raspende og krislende og kraslende latter]". Jeg hadde lyst til å si: "Nei, nå sover jeg. Jeg går her i den dårligste og mest udugelige butikken i Sverige sammen med dere pensjonistene, men jeg sover fremdeles". Du ser vel at jeg har våknet, liksom? Er det nødvendig å kommentere alt og absolutt ingenting?

Jeg kan øvrig observere at B begynner å bli gammel. Han husker mindre enn før - "N' Odd og a' Wenche, du veit hvem det er du?". Ja, selvsagt vet jeg hvem det er. Jeg har møtt Odd opp til flere ganger. Det er ikke så mange å holde styr på i familien.

Og han hisser seg opp over småting. "Faen i helvete, helsikes, helskottens...", "Hva er det?[noe forskrekket]", "Søla...", og da hadde han sølt litt fløte på bordet, liksom. Jeez.

En annen situasjon er et perfekt eksempel på hvordan eldre mennesker styrer samtalen bort fra det de egentlig synes er kjedelig. SM:"Å, dæ er nå vægfylling borti der, da... Itte så ille mæ dæssa høla i vægen derover", B: [høyt, buldrende og veldig tydelig]"Du liker koteletter du, S?", jeg: "Ja.. Men herregud. Fra veifylling til koteletter, liksom".

Hva kan man lære av dette? Veldig lite, er min antakelse. Vær klar i det du snakker om, og tenk over hva det er du skal si før du sier noe. Misforståelser og sure miner dukker opp som paddehatter blant de eldre. La oss unngå det så lenge som mulig.

Ikke stresstival, men festival!

Nå har jeg fryktelig mye å skrive blogg om. Helt plutselig. Jeg får begynne i den rette enden, også kalt kronologisk. Jeg får begynne på begynnelsen.

Som den ivrige leseren du er vet du at jeg har vært på Slottsfjellfestivalen sammen med AM og J. Vi fikk bo hos J, hurra, og slet oss frem og tilbake til byen på hver vår sykkel. AM bakerst med hjelmen på snei og kjedet som hoppet av. Haha, det var et syn, kan jeg fortelle.

Vi begynte med litt Kastellnatt hvorpå diverse flauser og dårlig bedømming fulgte, men vi kom oss, utrolig nok, hjem helskinnet. Dagen etter var det vakthold som sto på planen og vi fikk scenevakt, så slu og kaldhodete vi er (ja, vi ventet helt til slutten med å bli valgt av en gruppeleder/vi var de siste som ble valgt = bånnslammet). Holdt vakt som bare faen, gjorde vi, brukte artisttoalettet, så noen kjendiser, samt en Oslo-dørvakt som ser litt ut som en deformert hund og vi gikk bak scenen i stedet for foran. Litt påtvungen VIP, med andre ord. Utnyttes det som utnyttes kan.

Dagen etter var jeg syk. Forkjøla og sur for at jeg var forkjøla. Jippi, liksom. FESTIVAAAAL!!! Snufs og nys og hark. Husker ikke mye av den fredagen, annet enn at jeg tok den helt ut på Turboneger-konserten og måtte ta konsekvensene av dette krumspringet - å dra hjem tidlig.

Lørdagen, derimot, bød på diverse åpennbaringer; J planla å kline med, for deretter å drepe, tamburintrommeren som spilte med Jonathan Johansson for så å ta over hans plass i bandet for å komme nærmere inn på Johansson, som hun da skal gifte seg med.

Jeg og AM fant ut at vokalisten i Ash egentlig er ganske snasen:

og jeg har tenkt å egle meg inn på trommisen i Kaiser Chiefs og gifte meg med ham:

Så var festivalen over, gitt, og vi satte våre gjennomvåte snuter mot byen i Tønsberg. Vel inne på Peppes pizza, som visstnok er et utested i denne byen, så danset vi av oss alt som heter alkohol, forkjølelse og generelt sunt bondevett. Rave har jeg bedt om lenge nå, og jeg føler jeg fikk det. Å hei, som det gikk, liksom. Helt flott.

Nå venter jeg bare på at formen skal bli på topp igjen, for jeg skal nemlig oppsøke diverse dansesteder i Oslos undergrunn hvor jeg og mine medsammensvorne kan danse uhemmet og meget stygt. Party like it's nineteenninetynine, liksom.

Up and running

Eller ikke. Jeg er hjemme i Oslo etter en strabasiøs dag fra Vallset, innom Hamar, innom Gjøvik, laste på møbler, innom IKEA, forvirring, inn til Oslo og Hegdehaugsveien. Har jeg gjort noe som helst? Niks.

Jeg er veldig syk, antar det er litt influensa, har klart å hoste på meg noe jeg tror er en brist i et ribbein, har fått hull på trommehinna etter festival, og nå er det vann i hullet fordi jeg vasket håret i stad. Jeg føler meg i grunnen som en gammel tøydukke, som må sys sammen på nytt, den dagen noen får tid. Jeg skal begynne å skrive blogg igjen, men nå... Nå skal jeg lese om Dr. Kay Scarpetta, komplotter, sur kroppslukt, brente lik og politikk.

Skål med litt Pinex!

Med en eim av hundesikkel

Så er jeg i Tønsberg og klar til dyst. AM står på badet til J og gjør seg klar for dagen. Du kan si vi ligger litt etter skjema. Vi lukter hund, men hundene er borte, og snart skal vi også bort. Til byen. AM skal ha solbriller, J skal bli ferdig på jobb, vi skal på orienteringsmøte for frivillige Slottsfjellfellfestivalarbeidere, og så blir det fest. Rett og slett fest. Hele denne uka blir en eneste stor fest. Kanskje bortsett fra i morgen da vi skal være alvorlige vakter. Skumle og fæle, men hva er nytt med det, liksom?

I går kjøpte jeg den dyreste ølen jeg noensinne har kjøpt. Syttien kroner kostet den. For en halvliter på byen, liksom. Slakt meg nå.

Å klamre seg til strå

Jeg har fått en ny bestevenn. Kaffefuglen. Det virker hvertfall sånn. Her sitter jeg og skriver. Igjen. Og på nytt. Gang på gang. I motsetning til mange av de andre jeg kjenner er Kaffefuglen tilgjengelig fra klokka ni til klokka fem. Det er sommer og alle jobber, men jeg jobber ikke, og de på Kaffefuglen jobber for at jeg, blant andre, kan komme hit og søke ly fra virkeligheten.

Som med alle bestevenner er det et ambivalent forhold. Tidvis angstfylt og tidvis fylt med glede. Jeg føler jeg kommer hit som en ubuden gjest og trenger meg på i timesvis. De som er her må tro jeg er gal. Jeg har med kamera og greier, skulle gjerne tatt et bilde herfra, men tør ikke for det er liksom ingen andre her. Gal. Men det er helt greit.

Man kan si at I am grasping at straws. Tar det jeg får. Og akkurat nå er det en kafé. Jeg konstruerer egen virkelighet. Jeg lever i konstruksjonsrealiteten. Kanskje alle gjør det.

Jeg orker ikke sitte hjemme og spise ferskner fra Haribo og Marianne-drops. For det er det som skjer, nemlig. Jeg halvt sitter, halvt ligger i senga, under dynene og teppene, med pynteputer i ryggen og mat på alle kanter. Fortsetter det slik kommer jeg etterhvert til å ese som en gjærdeig på overtid. Jeg vil ikke det, liksom. Så nå er planen å skifte ham. Jeg har skiftet sengetøy, tatt av alle putetrekk og sengetepper og alt, og det skal vaskes. Jeg orker ikke å velte meg i meg selv lenger. Vi får se hvor lenge det holder. Jeg håper dette på en eller annen måte korresponderer med det syvårlige celleskiftet alle mennesker har. Jeg trenger helt nye celler. Overalt.

Øvrig kan jeg begynne å sverge til Anna Ternheim. Det er bare godt å høre på. Roer ned en ellers stresset sjel.

(Jag vill va) i en nerpissad hiss med dej

Så lager jeg en grateng med fire potensielle hønsefostre i en bolle, som til forveksling likner de celledelingsillustrasjonene vi blir presentert for i forplantningslære. Man lærer litt hver dag.

Det at jeg vil stå i en nerpissad hiss med dej kan du i grunnen ta som et kompliment. Du kan for så vidt også gå ut fra at det kommer til å skje - de fleste heisene i Oslo er nerpissad. Det er ikke til å unngå, liksom. Har jeg spesielt lyst til å ta heis akkurat nå, lurer du på? Niks på en stiks. Jeg har det fint her oppe i høyden uten heis. Men jeg liker allikevel strofen i en nerpissad hiss med dej og ser ingen grunn til ikke å skrive litt om den i bloggen. Jeg er jo forelsket i Florence Valentin, og når man er forelsket må man jo bare drøfte det i det vide og brede.

"Kvasibarn" skal det stå. På huden min. Ved siden av "Fremtid som barndom". Men hvor? Hvorhvorhvor? Jeg tror alltid jeg kommer til å føle meg som et kvasibarn. Og da er det jo greit å ha det på armen/beinet/ryggen/under armen/under beinet ogsåvidere. Jeg tror man er kvasibarn så lenge man lever. Tolk det som du vil.

Grateng i ovnen, tanker i hodet, fingrene på tastaturet og planene uklare - det blir kveld, men om det blir en god kveld gjenstår å se.

Ironi

I dag er en god dag.

Smällar Man Får Ta

Hahaha! Nå så jeg nettopp en middelaldrende mann med hvit og nokså trang bukse som bar på et skateboard, liksom. Hva er oddsene?

Jeg sitter altså på Kaffefuglen. Alene. Joda, man trives i eget selskap, men det får være grenser. Én time til det stenger, jeg har vært her i en og en halv, og det er ingen andre her enn de ansatte. Og meg. Tjoks. Føler meg så teit, men sitter her for det, liksom. Sitter og trøkker, mens hodet sier "Kom deg hjem! Herregud! Du drikker ikke kaffe engang. Du er ferdig med å drikke den du kjøpte i stad, og da ville ethvert normalt menneske dratt hjem!", men niks på en stor stiks - jeg sitter her ennå. Kanskje har jeg angst for å gå hjem.

Jeg skal møte angsten ansikt til ansikt, jeg, og dra meg hjem nå. Men hva faen skal jeg ha til middag? Usj.

Shoreline

Åh. Jeg blir helt myk av å høre Anna Ternheims cover av "Shoreline". Det gjør vondt både her og der. Jeg vil bare være sånn myk og føyelig og begrave meg i pianotonene. Allikevel hardner jeg til når Florence Valentin synger om "Smällar Man Får Ta" og at "Såld Är Såld". Finn en balanse, S, og lær deg å leve med den. Vil man være myk eller hard? Jeg strever etter det siste. At det meste skal prelle av.

Snart skal jeg nyte eget selskap på Kaffefuglen. Lenge siden nå. Der skal jeg sitte og skrive blogg og skrive om livet generelt. Patetisk, vet du. Satt på kafé, da, og skrev på dataen min. Posør! Men sånn får det bare være. God dag til meg! For faen.

Bankekjøtt

Slå meg med en kjøttøks. Det gjør ikke store forskjellen. Slå også med en hamburgerhammer. Eller noe i den duren.

Er du klar for å bli driiiita?!?

Så er jeg i Norge igjen. Vi har vært i Sverige i nesten en uke og det har vært fint. Fint og varmt og illeluktende og møkkete og rotete. Men mest fint. Mye å se på, mye å høre på, sånn passe mye å gjøre. Vi slo opp telt med hjemmelaget banner og åpnet dermed opp armene i en vennskapelig gest med tanke på at dette var en svensk festival - Arvikafestivalen.


Ble vi tatt imot med åpne og vennskapelige armer..? Tja. Med tanke på at de fleste som var på campingen vår nettopp hadde fylt atten eller nitten år, kan vår mangel på sosial omgang forklares med manglende eller gjenstående barneoppdragelse hos svenskene. De er rett og slett ikke helt modnet ennå. De: "Jag har igen ett år på gymnasiet.", vi: "Tack o hej". Så vi støttet oss på romflaska inni ullsokken til K. Det var ikke lov med glassflasker der, men det visste jo ikke vi, så plutselig fikk vi vite det og da var det jo bare å drikke som alkoholikerne, da - skjult.

Her kan du også se hvordan det gikk. Dette er altså ikke et bilde av meg som er full. Jeg tar en liten shot med rom av korken og så smaker det liksom kokt rom og det er ikke godt og derfor bøyer jeg hodet i skam over den begredelige tilstanden jeg befinner meg i denne lørdagskvelden i teltåpningen på Arvikafestivalen som tjuetreåring/gammal dame.

Jeg kan skjønne at dette høres nitrist ut. Men det var det faktisk ikke! Vi lo godt av Apemannen, Britta-Lotta og Arvid Edwall, Prompemannen og jeg ble forelsket i hele Florence Valentin. Vurderer litt groupie-virksomhet. Har ikke noe annet å gjøre i sommer, liksom. Vi så Depeche Mode, Röyksopp, Detektivbyrån og Anna Ternheim, samt litt Thåström og bittelitt Fleet Foxes. Jeg tror jeg har fått alkoholdemens, så opplevelsene må få lov til å komme dryppvis her på bloggen. Er jeg fornøyd? Ja. Er jeg sliten? Ja.

Good bye

Jeg reiser til Sverige i morgen. Arvikafestivalen - here I come! Jeg er klar som et overkokt egg i varmen. I annen etasje ligger det faktisk et overkokt egg utstrakt på senga til mamma. I er høygravid og plages i varmen. Mamma står over grytene og lager løpstikkesuppe. Jeg sitter i sofaen med altfor stor, turkis genser, som også er varm. Men jeg liker den for det. Jeg skal være borte i seks dager. Hurra. FERIE!!!

Mamma går og bærer med seg lommeboka rundt i huset. I hånda. Jeg tror hun begynner å surre litt.

Hadet bra.

Midnattsinnlegg

Jeg prøver å sove under et gammelt flanellslaken, mamma snorker i taktfast rytme, iPod-høretelefonene mine har neglelakk på seg og jeg har et sår i øret etter å ha brukt ørepropper hver natt i snart en uke. Jeg må sette de inn på nytt nå fordi tåkeluren på andre siden av veggen her kommer ikke til å gi seg, for å si det sånn. Snork, snork, svett, svett, god natt.

Steam hot!

Det er lørdag kveld og det skjer ingenting. Mamma pusler på kjøkkenet og jeg tar det med ro etter to nær-besvimelser i dag. Jeg tror jeg fikk et lite heteslag i tillegg til at jeg var dehydrert etter en natt i telt i hagen til F på Skreia.

Det var nemlig grillfest der i går, og jeg og K øvde oss på telting. Det gikk knirkefritt - satte opp herligheten på fem minutter og kastet sakene våre inn. Etter et par timer måtte jeg jage LC og A ut av teltet fordi de hadde lagt seg der for å sove/?. Ikke greit. Så var det utleveringshaltivmen på gresset bak garasjen, hvor jeg, K og S fikk sagt litt av hvert til hverandre. Dernest fulgte rødvinslompe og knuste ølflasker inne i verkstedet til faren til F.

Vi våknet i solsteiken i dag rundt halv elleve, og etter nedpakking måtte jeg bare legge meg ned fordi jeg ble svimmel og kvalm og det svartnet for meg. På denne tiden kom selvsagt Fs mor hjem fra en tidlig sykkeltur. Ikke noe særlig flaut der jeg ligger langflat på gresset. Hun lagde saft til oss, veldig snilt, og etter det tredje glasset, svartnet det igjen. Jeg måtte føle meg frem på vei til bilen fordi jeg så ingenting. Herregud. Tåler jo ingenting, liksom. Jeg er i grunnen fornøyd med å sitte og slappe av nå, selv om mamma, stakkars, står og lager mat til meg med operert kne. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Ingenting, synes det som.

Antiperspirant virker ikke mot klamme Gjøvik

Jeg er svett. Mamma ser på Allsang på Grensen og ler av menn med downs og cowboyhatt. Jeg er glad det er det hun ler av og ikke Kathrine Moholts dårlige, men akk så godsinnede, vitser. Og hun synes synd på Jahn Teigen som "har så vond leddgikt", og nå synger hun pokker meg med til "Livet er for kjipt" sammen med Erik og Kriss og Jørn Hoel. Å hei.

K kalte det nettopp allsang på grensen til selvmord. Jeg er enig. Vi skal synge oss til selvmord på vei til Arvika, vi, om mindre enn en uke. Bokstavelig talt. K bak rattet, og vi går en dyster skjebne i møte. Hakk, hakk, motoren kveles, høyt turtall - ruse! ruse!, på'n igjen. Tjoks. Kanskje jeg bare skal slutte å kritisere andre menneskers kjørestil? Jeg kan jo ikke kjøre for fem flate dekk.

Her kan du altså se K i aksjon. Stasjonsvogna åt'n far, vinrød og fin, Adidas-slipperser på foten og hei: VI ER PÅ GJØVIK, liksom.

Vi har vasket ut av den gamle leiligheten til I i dag - hørt på MP3, P4 og hatt generell god stemning. I morgen blir det soling på Raufoss, før vi setter den vinrøde frontsnuta mot Toten. Der skal vi øve oss på å sette opp telt mens vi er litt beruset, sånn bare for å forberede oss til Arvika. Vi skal enten sette det opp i hagen til F. Eller langs fotballbanen på Skreia Ungdomsskole. Blir som å gå i barndommens fortspor, det, for meg.

Velkommen til mitt begredelige liv

Så er jeg på Gjøvik. Over en måned siden sist, men jeg kjenner det på kroppen. Ikke noe avrusning her i gården, kan jeg fortelle. Man er ikke akkurat avhengig av Gjøvik, men man kjenner at noe faller på plass når man kommer hit. Om det er noe positivt? Niks på en stiks.

I dag har vi levert R hos M og B fordi de skal på hytta og så skal de på campingtur til Sverige. Tjoks. I den anledning måtte vi kjøre familiebilen, en Nissan Cherry '85-modell, over Mjøsbrua til Hamar og tilbake til Gjøvik igjen. "Familiebilen" fordi mamma og I deler på den. Veldig praktisk, jeg vet. Vel. Null air-condition. Tre dører. Et stk. barn. Et stk. handikappet mor/mor. Et stk. høygravid søster/mor. Et stk. meg. Inn i bilen. Det var trangt. Det var varmt. Det var veldig, veldig klamt, og det var øredøvende.

Jeg har altså illustrert dette ved å ta flere bilder av meg selv i baksetet. Legg merke til den lekre diaréfargen på setetrekkene. Hele bilen er for øvrig diaré-metallic, med kledelige og matchende rustflekker.

Det hele holdt på å toppe seg da bilen etter hvert begynt å hoppe ved giring. Lugg, lugg, nå må vi stoppe. Flott. '85-modellen skulle gi seg fem minutter unna Kolberg hageutsalg, liksom. Sjekke oljen - niks, inget galt. Vannet? Nei. Så vi kjører videre og alt går fint. Og det gikk fint. Og nå er vi fremme.

Jeg er utslitt. Jeg har ikke mer vann i kroppen og bøter på dette ved å spise Laban Fruktige Seigdamer fra Nidar. Kom deg til krana, S, og drikk vann! På den annen side vil jeg helst ikke drikke vann fra krana for kranvannet kommer fra Mjøsa. Skibladner, Mjøsas hvite svane/verdens eldste dampveivalserbåtettellerannet har nemlig fått lagt inn kvernetoaletter. I stedet for at pensjonistavføringen slippes hel og uskadd ut av båten, slippes den nå i kvernet og bearbeidet tilstand - nesten som suppe! Så nå synes den ikke lenger! Hurra! For en nyvinning...

Se min kjole

I dusjen i stad begynte jeg å tenke på barnesangen "Se min kjole". Den kan synes harmløs i barneverdenen - man synger om venner i hissten og pisten, men satt i en mer voksen kontekst synes den vulgær og til og med litt sinnsyk. Kanskje det bare er jeg som er sinnsyk. Det er en hårfin linje.

Se min kjole - den er rød som (ett eller annet)

Alt hva jeg eier, det er rødt som den

Det er fordi jeg elsker alt det røde

Og fordi en postmann er min venn

OK. Så hun elsker alt som er rødt, delvis fordi en postmann er hennes venn. Jeg tror det er fordi postmannen er hennes venn. Og derfor elsker hun plutselig rødt, liksom. Ja, jeg sier hun fordi det er flest jenter eller kvinner som går med kjole. Jeg er klar over at dette er miljørelativt og antakelig er i stadig endring, men per dags dato - kvinns med kjoler er vanligst.

Se min kjole - den er hvit som skyen (?)

Alt hva jeg eier, det er hvitt som den

Det er fordi jeg elsker alt det hvite

Og fordi en baker er min venn

Så nå er bakeren plutselig en venn også. Min antakelse er at denne kvinnen som elsker ulike farger avhengig av mannens yrke (ja, for det er stort sett manneyrker som nevnes i de ulike versene - postmann/baker/feier) er noe besatt av mennene og endrer utseende, oppførsel og generell fremtoning i takt med hvem som er venn. Dette er ikke ulikt den moderne kvinnen som stadig er på jakt etter anerkjennelse og oppmerksomhet. Pass på så det ikke blir sykelig, bare. Eller så er jeg syk. Igjen en hårfin linje.

For øvrig er tensingungdom på tur noe av det verste du kan ta toget sammen med. Kanskje ett hundre mediopubertale krek som lukter testosteron og østrogen om hverandre samtidig som de er urolige og og klapper i takt med Jesus og dunker i seteryggen.

Det hender det hjelper

Jeg leste av http://karikan.blogspot.com/ at det å snu døgnet hører sommeren til. For min del har det vært slik siden tidlig i mai. Og nå begynner jeg å bli litt bekymret. I går holdt jeg på å sovne til Poirot og tenkte "Hurra!!! Jeg er trøtt! Jeg kommer til å få sove.", men niks på en stiks, jeg fikk virkelig IKKE sove. Ikke på noen måte. Så jeg skrudde på TV igjen, men nei - bare dritt. Ikke søvndyssende dritt, engang, bare irriterende dritt. Så jeg skrudde på sengekantlyset, men nei - det hadde gått/ledningen var ute og jeg fant den ikke. Takk skal du ha, verden, for at du ikke tilfører meg trøst og komfort når jeg virkelig trenger det.

Nå er det atter kveld. Rettere sagt - det lakker og lir mot kveldstider. Og jeg er kvalm. Og så tenker jeg altfor mye. Skulle ønske hjernen kunne ta seg en hvil. Jeg er så veldig lei av meg selv om dagen, og det er ikke så lett å ta avstand fra seg selv, liksom. "Nei takk, jeg tror jeg vil være litt alene". Kanskje det fungerer dersom man er schizofren? Jeg skal imidlertid til Gjøvik i morgen og prøve å roe meg ned litt. Fokusere på noen andre enn meg selv en liten stund.

Oslo er ikke et greit sted å være akkurat nå. Jeg håper jeg gleder meg til neste gang jeg ser denne luskende og lurende byen. Først lover den fryd og gammen, men så skjuler det seg uhyggelige intensjoner bak hvert hjørne. Som sunget av Erlend Øye i The Whitest Boy Alive: "This city's no longer mine. There's sadness written on every corner". Emo-blogg? Neida. Jeg har bare hørt et rykte om at det kan hende at det å skrive ned ting hjelper. "Det hender det hjelper", sa hun. "Hender" er ikke godt nok for meg.

Hei, jeg heter Angst. Hva heter du?

Hei Angst! Jeg heter Park og Sol og Venner på et Teppe med en Tivoli-radio. Det var mange det. Mange med stor forbokstav. Angst og Park, Sol, Venner, Teppe og Tivoli har positiv virkning på hverandre. Eller man kan vel heller si at de fungerer på en nøytraliserende måte. Jeg skal ut av hulen og nøytralisere litt, jeg.

Å finnes eller ikke finnes

I dag har jeg lite å si. Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg ikke fantes, så da vil jeg heller se på bilder av de fine vennene mine som jeg er veldig glad for at finnes.