When tomorrow comes

Vel, jeg vet ikke hva som skjer når morgendagen gryr. Virkelig ikke. Jeg tipper på følgende: vekkeklokka ringer, jeg sover videre, jeg flesker meg ut av senga en gang rundt klokka tolv, innser at jeg faktisk må dusje og spise, for så å kapitulere til oppgaveredigering og generell unøvhet. Eller så våkner jeg frisk og uthvilt, men det ser mørkt ut.

Allikevel er Anna Ternheims cover av When Tomorrow Comes en ubeskrivelig trøst i hverdagen, selv om den minner om lykkeligere tider en gang i august. Ah, august. Og nå er det november og livet går ingensteds hen. Det er rett og slett Lights Out, og takk for de tonene, Santigold. De har også tidvis trøstet.

Alt jeg gjør, gjør jeg for meg selv, og det er i grunnen ikke nok. Kanskje skal jeg dra til Gjøvik og sitte intens barnevakt for niesene, bare for å føle at jeg er til noen som helst nytte. Kanskje skal jeg gjenoppta frivillighetsarbeidet, men det synes som om jeg ikke er skikket til å være en ressursperson for øyeblikket.

Jeg vet at julen snart ringes inn, og jeg vet hvordan nyttårsaften kommer til å bli, og jeg vet at vi får et stort stipend i januar. Hvis jeg vet det meste som kommer til å skje, hvordan kan jeg da bli positivt overrasket? Jeg ser frem til at A kommer neste helg, og at I kommer en gang i desember, og da skal vi tråle Oslo på jakt etter gamle minner og nye spor. Men i morgen? Hva skjer i morgen, liksom? Joda, det gamle og gode mønsteret. Jeg og meg og rommet mitt. Trivelig, da. Jeg har til og med vasket det i dag. Helt uten hjelp fra Elszbieta. Dessuten hekler jeg for øyeblikket en liten gris og jeg blir litt glad av det, også.