Malmö

Nå drar jeg til Malmö. Jeg skal handle flesk.

We all live in a yellow submarine

Med dette bildet følger teksten: "Trykkammer stengt med umiddelbar virkning". Var det fordi hun kom inn og ødela hele driten at de måtte stenge eller er det fordi hun ikke skal komme ut igjen?

Når hodet henger etter

Så forsøker jeg bloggen igjen; nå mer som en følge av at jeg har en datamaskin rett foran ansiktet hele dagen, og jeg rett og slett ikke kan la være å pille.

Sitter og later som om jeg får med meg det jeg leser på dette masterstudiet i kriminologi, og merker at jeg er et helt annet sted enn jeg egentlig burde være, ja, nå er jeg jo her på bloggen selv om jeg burde være ett eller annet sted i Bourdieus engelske utredelser om staten. Tar notater av ren og skjær dårlig samvittighet når det går opp for meg at jeg har lest tre tettpakkede sider med teoretiske utredninger uten å ha skrevet noe som helst. Snorkepurk uten struktur.

Ellers er hverdagen nettopp dét - hverdag. Kjempehverdag. Blir helt matt jeg, trøtt og matt, enda jeg har sovet skikkelig godt i natt. Nå er det imidlertid på tide å legge hodet i bløt for å forsøke å finne frem til det jeg egentlig skal gjøre. Og det er jo ikke å skrive blogg.

Lille Pil

Altså jeg lurer på om jeg holder på å bli gæærn. Her om dagen satt jeg i heimen og plutselig hørte jeg en båttute som tutet "When You Wish Upon A Star". En tute på en stor båt, altså. To ganger hørte jeg denne. I går skjedde det samme. Med nevnte melodi: honk-honk-honk-honk-honk-honk-honk!! Jeg har selvsagt spredt nyheten til de jeg kjenner, men ingen har hørt det samme. Og her snakker vi en lyd som går over hele Oslo. Vel, vel. Kanskje det er i mitt eget hode, eller at jeg bare har så lite å gjøre at jeg hører båttuting bedre enn andre folk.

Men så skjer dette. Jeg sitter og soler meg på balkongen, svetter og er generelt ufresh, og så dukker det plutselig opp en indianer på hustaket på andre siden av gata. Kanskje har jeg fått solstikk, tenker jeg, men så innser jeg at det er en ansatt fra Thon-hotellet som er ute for å ta seg en sigarett. Med hodebånd og to fjær festet i hodebåndet; en lilla og en grønn. Og solbriller. Greit - så spiller hørselsansen meg et puss med eventyrlige toner fra en cruisebåt, men nå synger jammen synssansen på siste verset også.

Forklaringen kan naturligvis også være at begge disse observasjonene er ekte og at det er verden, og ikke bare jeg, som er merkelig skrudd sammen. Båtlyden kan være et eventyrcruise som legger til kai ved Akershus festning, og det kan være at Thon hotell har barnas dager og at Lille Pil måtte ut for å sigge litt. Jeg tror jeg trenger mer sosialisering.

Dance floor

Eller mangel på sådan. Jeg er på jobb og forsøker å piffe opp en daff kropp (min egen) med litt festlig musikk på øret, men føler meg fortsatt klam og slapp nede i katakombene som er Pax. Jeg aner solstråler fra oven. Heldigvis er jeg ikke fullt klar over værsituasjonen siden utsikten her fra kjelleren er begredelig, for om jeg hadde sett ut nå hadde jeg grått etter øyliv og skjønnlitteratur på et vått håndkle.

Det er St. Hansaften i dag og vi skal feire. Når og hvordan er fortsatt uvisst, men visst er det at jeg skal møte K, J og J og vi skal nok få til noe. Koke sammen noe heksebrygg og så videre. Inntil dess (som jeg jo ikke vet når er) skal jeg pakke bøker på duvende masaisko og lengte etter full frihet. Den er der et sted, bare et par millimeter utenfor rekkevidde.

Fred

Nå jobber jeg på Pax. Det betyr fred. Kjenner jeg fred? Nei, jeg kjenner stress og uro. Uro over at ting ikke går som jeg forventer. Men sånn er det vel. Ofte.

Jeg var på trening i dag og svettet som en gris i badstu. Herreminhatt, jeg er i eksepsjonelt dårlig form, men nå har jeg dratt skrotten på trening mer eller mindre regelmessig, trukket sykkelen frem fra kjellerboden og fysikken ser lysere ut enn på lenge. Hvertfall på lang sikt. Skikkelig lang sikt.

Nå skinner sola i vinduskarmen og jeg klager som aldri før

Musikk gir gjerne assosiasjoner, enten gode eller ikke så gode. Og nå hørte jeg plutselig en sang som jeg likte skikkelig godt i fjor, men som jeg bare måtte slå av fordi det liksom vred seg i magen. Merkelig. Det er jo fortsatt en god sang. Kanskje er jeg bare overfølsom.

Dette er altså den nye dagen jeg snakket om i går, og kjennes denne bedre enn den foregående? Vel... Det er supert vær ute, og valget står mellom trening eller soling. Når det gjelder meg og min natur vil man kanskje gjette på det siste alternativet, og ja; sannsynligheten for at jeg heller kommer til å purke i parken enn å se ut som en purke på treningsstudio er overhengende stor. Dessuten er det et styr å trene før jeg går til parken, liksom. Da må jeg først opp på Blindern, og så ned igjen og hente teppe og pute og diverse for en dag i parken. Kanskje best å innta horisontal posisjon med en gang. Allikevel er det et svik mot kroppen. Usj. Jeg trenger også å få ut litt aggresjon, og hvilken måte er bedre enn å være sint over i hvor dårlig form jeg egentlig er samtidig som jeg gjør et fåfengt forsøk på å endre dette. Så ja, det blir trening.

Hvorfor snakke om dette på bloggen? FOR DET ER INGEN ANDRE HER!

Drittdag

Skikkelig, skikkelig drittdag. Gleder meg til den er ferdig og en ny, egenkonstruert meningsfull dag er i emning. For det er det som skjer. Meg, sammen med meg og meg. Og litt senere kommer jeg på besøk. Og så jeg.

Solskinn og gardiner

Jeg sitter inne og rydder i gamle papirer, og ute er det så fint vær, men jeg trekker gardinene for så jeg ikke skal få solen i øynene. Riktig innstilling, liksom. Ikke gå ut og nyt det, sitt inne og råtne bak lukkede gardiner.

Spiller ingen trille, jeg har alt vært ute og luftet meg i dag. Har spist lunsj på Villa Paradiso med I, T, T og R, og etterpå skal jeg fråtse i pizzabuffet på Peppes pizza sammen med K og J. Noe eksklusivt for en som har hverken jobb eller penger, men noe må gi etter. Det er i første omgang pengene, så får nytelsen komme på førsteplass. Inntil videre.

Overheng

Direkte og diskvalifisert oversatt fra det engelske hangover. Jeg kjenner en murring i hodet i dag, på et kontinuum fra lett til overhengende fare for økning. Usj og fysj. Jeg og K skal jo spille på Babylon i kveld, og det passer ikke så veldig bra med murring da. Murr must go.

Nå har jeg jo sommerferie, liksom. Alle andre jobber, og dagene er lange på formiddagen og korte på kvelden. Må finne meg en arbeidsløs venn. Sitter og jammer med meg selv og mange andre fremmede på Kaffefuglen og lister opp musikk vi kan spille i kveld. Ikke så gøy å få rock/popskulder og rocke/popfot helt i denne fremmede ensomheten. Allikevel er det ikke noe vits i å rette opp i situasjonen, for det er i grunnen ganske meditativt.

Plir, plir

Eksamensdag. Ugg, ugg, pølse med lugg. Jeg har nettopp blitt vist ut av eksamenslokalet ("Du kan ikke sitte her", "Hæ?", "Du kan ikke sitte her", "Ehm.. Hvorfor ikke?", "Du må høre på radio et annet sted, kom tilbake kvart på ti"). Jeg hadde lyst til å si at det slett ikke var radio jeg hørte på, at det var IPODEMPETRESPILLERSKJØNNERDUGAMLERADIOTRAVER? Det sa jeg ikke. I stedet lusket jeg ut av lokalet med en ulmende følelse i magen av at jeg hadde misforstått ett eller annet.

Jeg krøp under nærmeste stein (les: Kaffefuglen) og forsøker skjerme selvet fra eksamensklare studenter som pepper hverandre opp med muntlig fremføring av lovprinsippet jamfør konkurrens og subsumsjon, samtidig som de vifter og rister de hjemmelagde salatene sine i ansiktet på hverandre for å vise frem hva de skal spise underveis.

Nei, la meg få dette overstått. Halvtime til nå, så går jeg fra min trygge steinsprekk til flombelysning og pedante eksamensvakter med plirende øyne bak tjukke brilleglass. Tjoks.

...---...---...---

Tre korte og tre lange, eller to lange og fem brede. Kanskje var det to korte og tre lange? Ikke vet jeg, for jeg har aldri vært i en nødssituasjon (jfr. strl. § 47, 48), men SOS, bloggen er oppe og går igjen, takket være redningsaksjonen denne tirsdag formiddag den 25. mai.

Jeg sitter og forbereder meg til eksamen i strafferett (derfor paragrafhenvisningen ovenfor), og det gjør jeg for tilfellet på Kaffefuglen, som jeg ikke har frekventert på flere måneder. Syntes som en god idé å slå ihjel litt tid her dagen før eksamen, tidseffektivitet på høyt nivå - dessuten hadde jeg et gratis klipp på kaffeklippekortet som endte med den dyreste kaffeslushen de hadde. Velkommen igjen, du gode kunde. Takk for det!

På tale om paragrafer, som alle synes er umåtelig interessant, jeg vet, har jeg nettopp gått til anskaffelse av straffegjennomføringsloven og straffeprosessloven, som et siste og klamrende håp om at jeg skal klare å huske alt til i morgen. Ti konkrete spørsmål om saker jeg ikke har særlig god greie på... Hm. Problemet er jo at jeg pleier å være nokså ordrik, men i morgen finnes det bare ett riktig svar, så jeg kan liksom ikke sirkle rundt smørøyet over fem sider, for så å konkludere med et veloverveid, selvformulert og akksåreflektert svar. Jeg må svare dead on. Blir som å kaste seg utfor et stup å legge seg i kveld.

Nå skal jeg kategorisere med lapper og gul tusj, og det gleder jeg meg til. Små gleder i hverdagen.

Positivitetens julenummer

Jeg er så glad at det gjør vondt i kinnene. Har ikke smilt så mye siden konfirmasjonen. Og hvorfor er jeg fornøyd? Skal til Berlin, skal spille på Gloria Flames og Bar Babylon, skal til Malmö og så til hytta. Må jo bli noen bra uker fremover. Hurra - jeg er positiv og glad!

Nå må jeg ut til seksten barn som har som fremste mål å skade hverandre så mye som mulig. Positiviteten i det ligger i at det er sol og plussgrader. Hurra for barnehagetirsdag.

Kvasibarn graver en tunnell

Og det er tunnellen til der hvor vi får lov til å spille vår yndlingsmusikk. Oppretta egen gruppe på facebook og greier (det er jo ikke så vanskelig, kanskje) og laga egen spilleliste på spotify: http://open.spotify.com/user/siljejfi/playlist/4np2FbgvvkbYNMRR279vlP

It's all very chic. Shabby shit, som A ville påpekt. Så nå er det bare å vente på at utelivs-Oslo kommer til oss, for nå har vi gått til dem i flere år. Gi noe tilbake, a. Førstkommende spillejobb er på Gloria Flames den 20. mars! Cool.

Pølse

Jeg føler meg som ei gammal pølse. Eneste stedet jeg hører hjemme er i ei fersk Gjøvik-lompe aka dyna hjemme i senga mi. Jada, jeg er på dagis igjen. Og spiser "Dragster 2000 super sura" fra Jämtgott ab ut av brystlomma på varmedressen, i skjul for voksne og barn.

I kveld begynner by:Larm med kick-off i Dagbladet-teltet. By:Larm var så bra i fjor, men jeg er ikke helt gira i år. Trist, men sant. Kanskje det tar seg opp, og jeg håper hvertfall ikke at det tar seg ned. Så jeg ba K, J og V, og kanskje J, på tacos i dag, så får vi se om sinnsstemninga letter noe. Knall. Onsdag. Tre timer til fri (skitt, det hørtes altfor lenge ut)...

C'est offisielt...

Jeg og K/Kvasibarn har fått vår første spillejobb. Holy mother of Maude, jeg er helt nervøs! Vi skal spille plater på Funhouse på fredag, og VI SKAL SPILLE PLATER, LIKSOM! I fem timer. Bare vi. Ingen andre. Ikke noe konsert, ingenting. Bare vi. Håper det kommer folk, sånn at det ikke blir bare oss, liksom. J og J kommer også, og K, fordi han jobber der, og V kommer og flere til. Det blir knakende gøy. Kvasibarn-moro! Klarer ikke helt å fokusere på så mye annet..

Gledens Herman, vær vår gjest

Enda en paradoksal dag i barnehagen er midtveis ferdig og jeg sitter med maxiparkdress på kontoret og forsøker å varva ner med snus og te og litt syltetøy.

I dag er det jo mandag og ingenting har egentlig skjedd. I går, derimot (skjedde det heller ikke så mye), så vi på "Frida - med hjerte i hånden" som jeg ikke har sett på mange år. Allikevel sitter den som fot i hose, også nå i en alder av tjuetre.


Akk, ja, for en søndag det var. Mæxirelæxi med K, J (sombletjuefireigårhurra), V og C, i et sammensurium av bakfylla, latterkramper og mer eller mindre god asiamat. Jeg forspiste meg, som vanlig, og måtte trille hjem. Men nå kommer hverdagen tilbake, uten gjøk/sisik/trost eller stær, bare unger opp og ned i mente.

Spaced

Sett fra et voksent ståsted er det eksepsjonelt snålt å se hva unger reagerer på og hva de sier og gjør. For mesteparten av tiden gir det INGEN mening. Ingen overhodet. "Skrem og bli gøy", "Jeg skal trekke deg ned i do", "Jeg har smulestein i magen", what have you. Og når de attpåtil griner og sikler blir hverdagen til den voksne i barnehagen (ja, jeg vet jeg er yrkesskada her) nær uutholdelig. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal si. Jeg skjønner aldri hva de mener og når de holder på å bli kvalt av egen hikstegråt blir jeg helt matt. Pust, både voksen og barn. Dagen er snart over.

Drittdag

Ja, det er en skikkelig drittdag. Noen ganger skulle man ønske at man var en annen enn seg selv. Og det ønsker jeg i dag. Jeg vil ikke være meg i det hele tatt. Ikke på noen måte. Klærne passer ikke, menneskene passer ikke, maten smaker vondt, og det er vondt å sitte og gå. Hvem ville jeg ha vært om jeg fikk velge? En hunnbjørn i hi.

The girl with the iron mask

Kanskje blir det litt feil å si. Kjennes mer ut som om det burde ha vært the girl with the iron helmet, for nå er det on/off-hodepine annenhver dag og det kjennes akkurat ut som om noen har plassert et middelaldersk torturredskap rundt skallen som man kan stramme til for hver time. Egentlig har jeg det riktig så bra. Det er bare synd at skallen ikke henger med. Hodepine er så totusenogni, liksom.

Snart skal jeg vralte ut i parkdress og kombinerte vintersko/støvler (utväklingsstördsko) og passe på barna her i menighetsbarnehagen. Jeg føler meg som en dårlig mentor. Synger "du" i stedet for "Gud" og folder ikke hendene under bønnen. Sier bare "a" og ikke "amen", men barna ser ikke ut til å merke noe. Kanskje er det min daglige løgn som påvirker min fysiske helse. På den annen side - penger er penger og jeg vil til Barcelona. Something's gotta give.

Flinkis

Fy faen, jeg er så effektiv og flink. Og veldig pen også. I dag kravlet jeg meg opp klokka ti, trykte i meg to brødskiver og en kopp te, og hodet kjentes, som vanlig, ut som om det skulle sprenge. Gi meg en pause, a. Uansett. I dag er dagen da man som enkeltemnestudent ved Universitetet i Oslo kan søke på de emnene ingen andre vil ha. Og det har jeg gjort, og fått invilget innføring i rettssosiologi, samt strafferett. Tjobing. I tillegg har jeg fått låne pensum av S (totusen takk), og jammen ser det ut til at jeg får låne pensum av R også (tretusen takk). Hvilken flaks. Og hvilke gode venninner! Det er i grunnen de som er effektive, flinke og veldig pene, ikke jeg. Eller så er vi det alle sammen.

Hadde det ikke vært for rustningen som klemmer til rundt skuldre, nakke og hodeskalle, hadde dagen nærmest vært fullkommen, selv om den knapt har begynt. Jag är klar för fortsätningen (selv om jeg ikke er sikker på om "fortsettelsen" skrives sånn på svensk).

Når barn ikke er så søte

På jobb i dag gikk jeg ut i gangen for å spørre to fem-år gamle jenter hva de satt og ventet på. De hvisket at de ventet på den enes mamma som skulle komme med kakao, og så skulle de ta henne. Morsomt. Syntes de. Jeg setter hendene i sidene og er på vei til å gå da den ene spør om jeg har en baby i magen. Jeg spør om det ser sånn ut? Ja, er svaret jeg får. Ja, du ser preggo ut, liksom. Takk for den. Skal aldri sette hendene i sidene mer. Tydeligvis fremhever den posituren min enorme abdomen på en måte jeg synes er helt, helt feil. Helt feil.

Å tisse på seg

Nei, jeg har ikke gjort det enda, men det har vært på nære nippet sånn omtrent femtitre ganger allerede i dag. UVI. Urinveisinfeksjon. Da kan du tenke deg at det er moro å være omgitt av sytten barn som med jevne mellomrom også holder på å tisse på seg/tisser på seg. Føler seg som en del av gruppa, liksom. Barnehagearbeid og blærekatarr går hånd i hånd denne tirsdagen. Hei, hodepine, du er ikke velkommen inn i rekka, men sannelig har du sneket deg bak pannelappen som den ubudne gjest du alltid er. Begynner å bli gal, sier du? Jo, takk.