Jul

Nå ligger jeg i sovesofaen hos M og B og venter på at jula skal komme og gå. I dag har vært den store familiedagen på godt og vondt. Jeg er temmelig sliten, i likhet med alle andre. Det var i bilen, på vei til Hamar, at jeg innså at familien min, som alle andres, forandrer seg. I er hjemme med to små barn, mamma er så sliten at hun sovner eller begynner å gråte hvor som helst, B er blitt gammel med det hvite håret rett til værs mens han kjører stødig i åtti kilometer i timen i åtti-sonen, og M er døv på det ene øret og stadig like redd for trekk fra bilvinduet som hun var da vi var på bilsommerferieturer i Danmark da jeg og I var små. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det hele. Og jeg må innrømme at mentale bilder av alder- og sykdom bare blir flere og flere. Det er kanskje sånn alle har det. Allikevel er det jul og alle er her, eller der, og det er godt.