Altså, hva skjer, hodet?

Jeez Louise. Nå er jeg på jobb igjen - ja, jeg liker å skrive blogg i pausen - og annenhver gang jeg er på jobb får jeg migrene. Smeller i bakhodet og jeg blir trøtt. Det er ikke gunstig å jobbe med sytten barn når blodet ikke kommer til hjernen fort nok. Ikke gunstig. I mangel på medisiner har jeg blandet to og en halv skje med pulverkaffe sammen med én desiliter vann og en sukkerbit for å få koffein i blodet. Det smaker tjære og galle med et hint av asfalt og en definitiv ettersmak av magesyre.

I stad snakket jeg med noen på menighetskjøkkenet her som fortalte meg om sine personlige problemer, noe som ikke var slitsomt for meg, men tvert i mot veldig interessant. Er det sånn man blir som kristen? Åpen og ærlig som snakker om sine innerste hemmeligheter til en fremmed som banner ved oppvaskmaskina? I såfall skal jeg forsøke å være kristen. Om ikke hele tiden, så de gangene jeg ikke tør å gjøre de tingene jeg egentlig vil gjøre.

Takk og adjø, be eller dø.