Good bye

Jeg reiser til Sverige i morgen. Arvikafestivalen - here I come! Jeg er klar som et overkokt egg i varmen. I annen etasje ligger det faktisk et overkokt egg utstrakt på senga til mamma. I er høygravid og plages i varmen. Mamma står over grytene og lager løpstikkesuppe. Jeg sitter i sofaen med altfor stor, turkis genser, som også er varm. Men jeg liker den for det. Jeg skal være borte i seks dager. Hurra. FERIE!!!

Mamma går og bærer med seg lommeboka rundt i huset. I hånda. Jeg tror hun begynner å surre litt.

Hadet bra.

Midnattsinnlegg

Jeg prøver å sove under et gammelt flanellslaken, mamma snorker i taktfast rytme, iPod-høretelefonene mine har neglelakk på seg og jeg har et sår i øret etter å ha brukt ørepropper hver natt i snart en uke. Jeg må sette de inn på nytt nå fordi tåkeluren på andre siden av veggen her kommer ikke til å gi seg, for å si det sånn. Snork, snork, svett, svett, god natt.

Steam hot!

Det er lørdag kveld og det skjer ingenting. Mamma pusler på kjøkkenet og jeg tar det med ro etter to nær-besvimelser i dag. Jeg tror jeg fikk et lite heteslag i tillegg til at jeg var dehydrert etter en natt i telt i hagen til F på Skreia.

Det var nemlig grillfest der i går, og jeg og K øvde oss på telting. Det gikk knirkefritt - satte opp herligheten på fem minutter og kastet sakene våre inn. Etter et par timer måtte jeg jage LC og A ut av teltet fordi de hadde lagt seg der for å sove/?. Ikke greit. Så var det utleveringshaltivmen på gresset bak garasjen, hvor jeg, K og S fikk sagt litt av hvert til hverandre. Dernest fulgte rødvinslompe og knuste ølflasker inne i verkstedet til faren til F.

Vi våknet i solsteiken i dag rundt halv elleve, og etter nedpakking måtte jeg bare legge meg ned fordi jeg ble svimmel og kvalm og det svartnet for meg. På denne tiden kom selvsagt Fs mor hjem fra en tidlig sykkeltur. Ikke noe særlig flaut der jeg ligger langflat på gresset. Hun lagde saft til oss, veldig snilt, og etter det tredje glasset, svartnet det igjen. Jeg måtte føle meg frem på vei til bilen fordi jeg så ingenting. Herregud. Tåler jo ingenting, liksom. Jeg er i grunnen fornøyd med å sitte og slappe av nå, selv om mamma, stakkars, står og lager mat til meg med operert kne. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Ingenting, synes det som.

Antiperspirant virker ikke mot klamme Gjøvik

Jeg er svett. Mamma ser på Allsang på Grensen og ler av menn med downs og cowboyhatt. Jeg er glad det er det hun ler av og ikke Kathrine Moholts dårlige, men akk så godsinnede, vitser. Og hun synes synd på Jahn Teigen som "har så vond leddgikt", og nå synger hun pokker meg med til "Livet er for kjipt" sammen med Erik og Kriss og Jørn Hoel. Å hei.

K kalte det nettopp allsang på grensen til selvmord. Jeg er enig. Vi skal synge oss til selvmord på vei til Arvika, vi, om mindre enn en uke. Bokstavelig talt. K bak rattet, og vi går en dyster skjebne i møte. Hakk, hakk, motoren kveles, høyt turtall - ruse! ruse!, på'n igjen. Tjoks. Kanskje jeg bare skal slutte å kritisere andre menneskers kjørestil? Jeg kan jo ikke kjøre for fem flate dekk.

Her kan du altså se K i aksjon. Stasjonsvogna åt'n far, vinrød og fin, Adidas-slipperser på foten og hei: VI ER PÅ GJØVIK, liksom.

Vi har vasket ut av den gamle leiligheten til I i dag - hørt på MP3, P4 og hatt generell god stemning. I morgen blir det soling på Raufoss, før vi setter den vinrøde frontsnuta mot Toten. Der skal vi øve oss på å sette opp telt mens vi er litt beruset, sånn bare for å forberede oss til Arvika. Vi skal enten sette det opp i hagen til F. Eller langs fotballbanen på Skreia Ungdomsskole. Blir som å gå i barndommens fortspor, det, for meg.

Velkommen til mitt begredelige liv

Så er jeg på Gjøvik. Over en måned siden sist, men jeg kjenner det på kroppen. Ikke noe avrusning her i gården, kan jeg fortelle. Man er ikke akkurat avhengig av Gjøvik, men man kjenner at noe faller på plass når man kommer hit. Om det er noe positivt? Niks på en stiks.

I dag har vi levert R hos M og B fordi de skal på hytta og så skal de på campingtur til Sverige. Tjoks. I den anledning måtte vi kjøre familiebilen, en Nissan Cherry '85-modell, over Mjøsbrua til Hamar og tilbake til Gjøvik igjen. "Familiebilen" fordi mamma og I deler på den. Veldig praktisk, jeg vet. Vel. Null air-condition. Tre dører. Et stk. barn. Et stk. handikappet mor/mor. Et stk. høygravid søster/mor. Et stk. meg. Inn i bilen. Det var trangt. Det var varmt. Det var veldig, veldig klamt, og det var øredøvende.

Jeg har altså illustrert dette ved å ta flere bilder av meg selv i baksetet. Legg merke til den lekre diaréfargen på setetrekkene. Hele bilen er for øvrig diaré-metallic, med kledelige og matchende rustflekker.

Det hele holdt på å toppe seg da bilen etter hvert begynt å hoppe ved giring. Lugg, lugg, nå må vi stoppe. Flott. '85-modellen skulle gi seg fem minutter unna Kolberg hageutsalg, liksom. Sjekke oljen - niks, inget galt. Vannet? Nei. Så vi kjører videre og alt går fint. Og det gikk fint. Og nå er vi fremme.

Jeg er utslitt. Jeg har ikke mer vann i kroppen og bøter på dette ved å spise Laban Fruktige Seigdamer fra Nidar. Kom deg til krana, S, og drikk vann! På den annen side vil jeg helst ikke drikke vann fra krana for kranvannet kommer fra Mjøsa. Skibladner, Mjøsas hvite svane/verdens eldste dampveivalserbåtettellerannet har nemlig fått lagt inn kvernetoaletter. I stedet for at pensjonistavføringen slippes hel og uskadd ut av båten, slippes den nå i kvernet og bearbeidet tilstand - nesten som suppe! Så nå synes den ikke lenger! Hurra! For en nyvinning...

Se min kjole

I dusjen i stad begynte jeg å tenke på barnesangen "Se min kjole". Den kan synes harmløs i barneverdenen - man synger om venner i hissten og pisten, men satt i en mer voksen kontekst synes den vulgær og til og med litt sinnsyk. Kanskje det bare er jeg som er sinnsyk. Det er en hårfin linje.

Se min kjole - den er rød som (ett eller annet)

Alt hva jeg eier, det er rødt som den

Det er fordi jeg elsker alt det røde

Og fordi en postmann er min venn

OK. Så hun elsker alt som er rødt, delvis fordi en postmann er hennes venn. Jeg tror det er fordi postmannen er hennes venn. Og derfor elsker hun plutselig rødt, liksom. Ja, jeg sier hun fordi det er flest jenter eller kvinner som går med kjole. Jeg er klar over at dette er miljørelativt og antakelig er i stadig endring, men per dags dato - kvinns med kjoler er vanligst.

Se min kjole - den er hvit som skyen (?)

Alt hva jeg eier, det er hvitt som den

Det er fordi jeg elsker alt det hvite

Og fordi en baker er min venn

Så nå er bakeren plutselig en venn også. Min antakelse er at denne kvinnen som elsker ulike farger avhengig av mannens yrke (ja, for det er stort sett manneyrker som nevnes i de ulike versene - postmann/baker/feier) er noe besatt av mennene og endrer utseende, oppførsel og generell fremtoning i takt med hvem som er venn. Dette er ikke ulikt den moderne kvinnen som stadig er på jakt etter anerkjennelse og oppmerksomhet. Pass på så det ikke blir sykelig, bare. Eller så er jeg syk. Igjen en hårfin linje.

For øvrig er tensingungdom på tur noe av det verste du kan ta toget sammen med. Kanskje ett hundre mediopubertale krek som lukter testosteron og østrogen om hverandre samtidig som de er urolige og og klapper i takt med Jesus og dunker i seteryggen.

Det hender det hjelper

Jeg leste av http://karikan.blogspot.com/ at det å snu døgnet hører sommeren til. For min del har det vært slik siden tidlig i mai. Og nå begynner jeg å bli litt bekymret. I går holdt jeg på å sovne til Poirot og tenkte "Hurra!!! Jeg er trøtt! Jeg kommer til å få sove.", men niks på en stiks, jeg fikk virkelig IKKE sove. Ikke på noen måte. Så jeg skrudde på TV igjen, men nei - bare dritt. Ikke søvndyssende dritt, engang, bare irriterende dritt. Så jeg skrudde på sengekantlyset, men nei - det hadde gått/ledningen var ute og jeg fant den ikke. Takk skal du ha, verden, for at du ikke tilfører meg trøst og komfort når jeg virkelig trenger det.

Nå er det atter kveld. Rettere sagt - det lakker og lir mot kveldstider. Og jeg er kvalm. Og så tenker jeg altfor mye. Skulle ønske hjernen kunne ta seg en hvil. Jeg er så veldig lei av meg selv om dagen, og det er ikke så lett å ta avstand fra seg selv, liksom. "Nei takk, jeg tror jeg vil være litt alene". Kanskje det fungerer dersom man er schizofren? Jeg skal imidlertid til Gjøvik i morgen og prøve å roe meg ned litt. Fokusere på noen andre enn meg selv en liten stund.

Oslo er ikke et greit sted å være akkurat nå. Jeg håper jeg gleder meg til neste gang jeg ser denne luskende og lurende byen. Først lover den fryd og gammen, men så skjuler det seg uhyggelige intensjoner bak hvert hjørne. Som sunget av Erlend Øye i The Whitest Boy Alive: "This city's no longer mine. There's sadness written on every corner". Emo-blogg? Neida. Jeg har bare hørt et rykte om at det kan hende at det å skrive ned ting hjelper. "Det hender det hjelper", sa hun. "Hender" er ikke godt nok for meg.

Hei, jeg heter Angst. Hva heter du?

Hei Angst! Jeg heter Park og Sol og Venner på et Teppe med en Tivoli-radio. Det var mange det. Mange med stor forbokstav. Angst og Park, Sol, Venner, Teppe og Tivoli har positiv virkning på hverandre. Eller man kan vel heller si at de fungerer på en nøytraliserende måte. Jeg skal ut av hulen og nøytralisere litt, jeg.

Å finnes eller ikke finnes

I dag har jeg lite å si. Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg ikke fantes, så da vil jeg heller se på bilder av de fine vennene mine som jeg er veldig glad for at finnes.

Scandinavian leather langs hofta

K ligger langflat i senga mi og mesker seg med gratismagasinet Vixen. Gikk og la seg ned i senga uten å si fra en gang. Trodde hun hadde gått på toalettet, jeg, og at noe var alvorlig galt.

I dag har vi ligget i Slottsparken og plutselig kom tre mennesker bort til oss og øser på med komplimenter om hvor sommermote-aktige vi er. VG gjør en reportasje om sommermote, liksom. Og plutselig ble vi tatt bilde av og greier. Flott, da. Jeg har fått akneutbrudd på hals og bryst, samt i den ene munnviken, og de tok bilde av oss fra min dårlige side, det vil si rett opp i luretanna. Det kommer til å se ut som om jeg mangler en tann. Det er den nye sommermoten. Mist en tann og bruk pasteller.

J og K og meg og tapas på Rust, før jeg rett og slett handlet meg en ny Cheap Monday-bukse. Sort, steinvasket med en liten falsk skinndetalj ned langs hoftene. Nokså fornøyd. Snart blir det vorspiel her før vi skal, hold deg fast, på VG-lista topp 20 på Rådhusplassen! Hurra... Karpe Diem, White Lies, Donkeyboy og Metro Station. Å. Dette blir bra.

Minner om lysere tider

Det regner og jeg ligger under dyna og synes bittelitt synd på meg selv. Egentlig har jeg det veldig bra, men jeg kjenner at det dabber av. I stad leste jeg forresten noe av det bedre jeg har lest på lenge - det nyeste blogginnlegget på http://karikan.blogspot.com/. Anbefales på det sterkeste. For øvrig nærer jeg av minner om lysere tider, som denne tiden, som egentlig var på lørdag, da jeg, K og AM var på Garage/Gloria Flames/Bar Babylon.

I går spiste vi reker og drakk øl i blesten på AMs takterasse. Det var kaldt, men godt. Etterpå danset J en flaske rett i tinningen min, og det gjør litt vondt fremdeles. Men det er greit. Så kjenner man hvertfall at man lever.

Øvrig hører jeg på "Ceremony" med the Alcoves fordi K og J, men SÆRLIG K, har nynnet på den ustanselig i fire døgn. Men for all del, fin sang. Jeg gleder meg også til å utforske the Fashion, et givetvis dansk band, som jeg hørte litt av på vorspielet i går. Me får sjå! Én ting er sikkert - jeg trenger litt musikk for å komme gjennom dagene.

Sydlandsk varmblodig

Den ultimate sommersangen som min mormor lærte meg da jeg var liten.

Hun sto der i solen og viftet med kjolen og prøvde å haike seg skyss

Litt trett og mismodig men sydlandsk varmblodig som skapt for små kjærtegn og kyss

Så kommer en lyslugget kar med sin bil og gir henne plass med et smil

Piken hun var fra Italia

Da hun fikk skyss ble hun sjeleglad

Sommernatten var varm, han var breddfull av sjarm, hun var sydlandsk, ung og het

Og det gikk som det gikk, det ble øm romantikk langs med landeveien et sted

De tok farvel da de skilte lag

Siden så gikk både år og dag

Han kjører fortsatt sin bil nå og da

Hun bor fornøyd i sitt Italia

Og synger om sommer og landeveistråkk for en blåøyd og lyslugget pjokk

Det blir en god sommer.

Tristkjeks og duksnurper

Ord og uttrykk fra Trøndelagen; pesslaus, tristkjeks og duksnurper. Pesslaus er du om du er en kamerat som ikke er kjæresteemne. En tristkjeks er en som kjeder andre og seg selv i sosiale sammenhenger. En duksnurper er en som drar med seg duken av bordet når hun eller han skal gå forbi og det er trangt om plassen. Bare positive uttrykk, med andre ord.

Under filmen i går spiste jeg og AM popcorn av dyna til K. Når man først har sølt noe i senga kan man like gjerne fortsette å søle. K skulle allikevel skifte sengetøy i går kveld. Flott. Spise snacks av møkkete dyne.

Dag to av ekskursjonsuka. J, AM og jeg har trasket litt rundt i Gamlebyen i Oslo, men det slo ikke skogsturen i går. Dessuten var J skikkelig gretten, så jeg og AM måtte mer eller mindre holde fortet på egen hånd.

K og M har spist middag hos meg i dag. Hjemmelaget pizza, og gelé til dessert. Jeg er stinn. Stinn som ei tønne. Jeg gleder meg til i morgen, da jeg, sammen med gode venner, skal begi meg ut i den gylne væskes vidunderlige verden. Nei, ikke urinens verden, selv om det er veldig godt å tisse om man virkelig må. Vi snakker øl. Øl på takterasse på St. Hanshaugen. Eller var det takveranda? Eller takbalkong? Takplatting? Definisjoner er noe dritt og det å snakke om dem er enda mer bedritent.

Jeg er ingen tristkjeks, men står i fare for å være duksnurper. Be meg på et skikkelig middagsselskap en gang, så får du se. Sørg for at duken er hvit og at bordet er fylt med god mat av alle slag, for kanskje kommer kongen hit til middag. Kanskje kongen også er en duksnurper.

"Til setels fol å gjøle seg fetel"

Det val en gang tle bukkel som skulle til setel fol å gjøle seg fetel

Tlipp tlapp tlipp tlapp ovel bloa

Ordene til min søster I, ved treårs-alderen, da hun skulle gjenfortelle eventyret om de tre Bukkene Bruse. Og det er nettopp det jeg har gjort i dag - gjort meg fetel ved både Frognerseteren, Ullevålseter og Sognsvann. Jeg, K og J har vært på en tre timer lang fottur i Oslo-marka i dag. Jeg er så fornøyd. Og litt svett. Her ser du K stikke opp fra ei rot med stokken sin.

Det har virkelig vært en festlig tur. Vi har sunget gamle barnesanger, nye sanger, vi har sunget for hverandre og for andre turgåere, på helt ufrivillig og uvitende basis. Vi rastet med jevne mellomrom og nøt ulike lukter - en eim av ruccola, generell furuskog og myroppgulp. Etter turen dro vi hjem til K og J og lagde pannekaker og tomatsuppe, og AM kom også, og så så vi Trainspotting. Jeg er veldig fornøyd med dagen. Veldig. Og det er det ikke ofte JEG sier.

Shit the same

Enda en helg er over og i morgen begynner virkeligheten på nytt. Egentlig er hver dag lik for meg nå. Jeg har jo ingenting å gjøre. Det jeg imidlertid har er lakenskrekk og våkneskrekk. Jeg vil verken legge meg eller stå opp. Det som skjer når man legger seg ned er at man begynner å tenke og tenking er sjelden bra. Hvertfall ikke når man egentlig ikke har noe å tenke over. Shit the same. K skrev dette på veggen på Bar Babylon i går kveld.

For øvrig var det en vellykket bursdagsfeiring på fredag. Alle vennene mine hadde spleiset på digitalkamera til meg og jeg var strålende fornøyd. Gode venner finner man ikke under en hvilken som helst stein. Jeg har tydeligvis løftet på alle de rette steinene.

Planen for uka er herved å oppdage noe nytt ved Oslo hver dag. Jeg føler i grunnen at jeg oppdager noe nytt ved Oslo hele tiden, men det blir flere skuffelser enn det blir positive overraskelser. Dette aksepteres ikke. Jeg vil ikke godta det og skal snart sette meg på bakbeina. Skal bare hente litt krefter først. Tvinge det frem.

The good times are killing me

Det er regn, det er klamt, det er grått. Det er bursdagen min.

Jeg er virkelig ikke den som stresser med å bli gammel. K var helt "Angst!!! Jeg blir tjuefire!", men det gjør ikke noe for meg å bli eldre, så det er ikke det som setter en demper på denne dagen. Jeg vet at om åtte timer blir det bursdagsfest og nesten alle jeg er glad i kommer dit, og det blir kjempefint. Allikevel synes jeg, helt subjektivt selvsagt, at det er noe dritt å ha bursdag når man er voksen.


Da jeg var liten våknet jeg alltid klokka fem om morgenen og lå og ventet på at mamma skulle komme inn med gaver og kake og frokost. Det var tradisjon, og jeg begynte å gråte av frustrasjon fordi hun ikke kom inn før rundt syv. I dag våknet jeg klokka tjue over fem men sluknet fort av ren frustrasjon over at vinduet knirket så jævlig. Så våknet jeg igjen klokka ni av at mamma ringte. Følte meg klam og jævlig. Flott start på dagen. Familien ringer: "Hvilke planer har du for dagen, da? Skal du noe spennende?", "Nei. Eller, jeg skal drikke meg full i kveld". Hva skiller denne dagen fra en hvilken som helst annen fredag? Absolutt ingenting.

Nå sitter jeg på Kaffefuglen etter en tur på polet. Selv om jeg kanskje gleder meg til i kveld, kjennes det ikke sånn ut. Jeg er veldig glad for at folk kommer og at det blir feiring, men likegyldigheten min ovenfor alt og ingenting om dagen tar overhånd, også nå. Kanskje blir jeg positivt overrasket, men nå er jeg bare sur. Drittbursdag. Tjuetoårsdagen var også dritt og tjueenårsdagen husker jeg ikke engang. Det er best det tar seg opp til neste år!

Et år eldre og veldig mye smartere

Jeg blir snart tjuetre år. Ha det bra, tjueto. Tjuetre er ingen alder. Tjuefem - det er det man skulle ha blitt. Tjuetre har ingen substans, liksom. Man er i limbo som tjuetreåring; vet ikke hva som har vært og hva som kommer.

Jeg skal ta en tidlig kveld etter en meget rystende dag. Generell ydmykelse og klein stemning tar på, og jeg satser på bedre tider i morgen. God natt til meg, unge menneske.

Logikken ligger i ordene

Ellers er det jammen ikke mye logikk på markedet. Jeg studerer heller ikke naturfag, men må man være naturviter for å kunne forstå livet? Jeg sa til AM en vakker dag i mai at om jeg løp mer nå så kom jeg til å få hjernerystelse. Det var en dagenderpå og vi skulle rekke båten til Langøyene. Utsagnet er ikke logisk, men må hjernerystelse være et utelukkende fysisk fenomen? Jeg føler jeg får litt hjernerystelse hver dag, jeg. Hjerne- og magerystelse. Kanskje det siste kalles tarmslyng, men da ligger jeg vel nokså dårlig an.

Tankespinn er undervurdert. Det er så mye impulsivitet samt en klype naivitet i tankespinn. Jeg skulle bare ønske at tankene mine spant på en litt mer konstruktiv måte. Jeg skulle for eksempel ha begynt med research til bacheloroppgaven som venter til høsten. Det er jo bare å begynne, men så er det så vanskelig å begynne.

Jeg vil bare på ferie. Jeg vil at det skal være fint vær og jeg vil grille pølser og meg selv og bade etterpå. Tror ikke det er varmt mottatt å ta med engangsgrill på Tøyenbadet. På den andre siden har jeg jo ikke noe annet å ta meg til, så kanskje jeg skal prøve det.

Allikevel - hadde tankespinn vært konstruktivt, hadde det ikke vært spinn. Da måtte det ha hett "tankekonstruktivitet", og da befinner vi oss på et helt annet nivå. Jeg er ikke på noen måte klar for å heve meg opp på det nivået.

When everybody hates you...

Tirsdag kveld og jeg lukter løksuppe med bløt loff. Det føles som om jeg har falt ned i et hull av gørr og blitt dratt opp igjen sakte men sikkert samtidig som jeg blir kvalt. Handlingslammet? Neida. Tiltaksløs? Aldri. Innestengt? Har jeg ikke hørt om. Alene? Kan jeg ikke relatere til.

I mangel på selvstendig dokumentasjon av eget liv må jeg ty til internett, og Phirebrush. "Think" står det i den blå bobla. Det er der jeg kommer til kort og det er der jeg går for langt.

Jeg er sliten og lei i grunn. Men still going strong. Planer for uka? Nei. Innholdsrikt liv? Kanskje, men ikke så veldig. Jeg skjønner meg ikke helt på meg selv og jeg skjønner meg ikke på andre. Livsfilosofering dette, kanskje, men det å forstå seg på andre mennesker er fåfengt. Det er komplett umulig og man bør bare gi det opp.

En ting jeg alltid har vært fascinert av, og som stadig kommer til å fascinere meg hver gang jeg tenker på det, er at hvert menneske lever i et eget univers. Det jeg gjør for å overleve/ha det gøy/ta vare på meg selv er like viktig for meg som det er for en annen person da den andre skal overleve/ha det gøy/ta vare på seg selv. Det er nesten for mye til å fatte at hvert enkeltmenneske lever et helt eget liv. Jeg synes mitt er mer enn nok. Det sier sitt da jeg konsekvent synger feil til Veronica Maggios "Måndagsbarn" - "jag lever för i kväll..." er det riktige, mens jeg synger "jag lever för mig själv". Jeg må begynne å skjerpe meg.

Høyrde eg blåmandag?

Nei, det tror jeg jammen ikke. Blåsøndag, derimot, er mer riktig å si. For et par blogginnlegg siden sa jeg at søndag kanskje var den beste dagen i uken. Den var rød og fin og sånn. Niks på en stiks, sier jeg i dag. Dagen i går var kanskje den lengste jeg har hatt på lenge, og selv om jeg liker at dagene er lange så får det være måte på, liksom. Det var først etter en lengre samtale med AM på facebook at ting tok seg litt opp, men så var ikke det før klokka var halv ett om natta, heller. Takk for nå søndag, neste gang vi sees er jeg ett år eldre og forhåpentligvis litt visere. Jeg vil i grunnen si at det kommende bildet sier alt om i går. Blæhsjk.

I dag er en mye bedre dag. Full av lovord, lovsang, lovprising. Stryk de tre siste ordene og bytt dem ut med sosial omgang, releasefest og gode venner. Blir ikke noe kirkegang her, for å si det sånn.

I skrivende stund sitter jeg med tørketørklet på hodet og venter på at håret skal legge seg, samtidig som jeg spiser et knekkebrød med altfor søt honning som jeg kjøpte på Youngstorget av en søt gammel mann til førti kroner halvkiloen. Det var honningen som kostet førti kroner halvkiloen, ikke mannen. Nå får jeg snart sukkersjokk. J kommer på besøk og jeg aner oppkomme til forvirrende samtaler og nedgraving i egen elendighet. Det høres kanskje dårlig ut, men jeg må bare innse at det er det jeg nærer av. Elendigheten.

Gammal klut

Det er omtrent sånn jeg føler meg akkurat nå. Saken blir i grunnen ikke bedre av at jeg tusler rundt i et frotté-telt av en cape som jeg har lånt av mamma. "Tusle rundt" er for øvrig en latterlig overdrivelse. Jeg purker i teltet og ser på film, mesker meg med Tropo og flatbrødsølv og spekeskinke fra Stranda. Jeg er maks sliten etter fem dager i zombie-tilstand, og ser frem til en uke uten store planer.

Nå er planen å sove. Sove til jeg våkner og så sove igjen. Søvn er undervurdert, selv om mitt syn på søvn varierer ekstremt mye fra dag til dag. Sove kan man gjøre når man er død/søvn er undervurdert/sove kan man gjøre når man er død ogsåvidere. Det er jo fortsatt dag og det er lyst og jeg får ikke sove sånn helt uten videre. Hodet er fullt og tomt på en gang, så nå skal jeg forsøke å lese litt, en aktivitet jeg ikke har gjort på lang tid. Lesing blir til soving, har jeg hørt, så det er det jeg satser på.

Fornuften vaier i vinden

Som et flagg, som en vimpel, vaier fornuften i takt med livets viderverdigheter.

Det er natt og jeg vil sove. Jaggu som jeg skal sove også. Jeg skal sove til leggkrampa tar meg og jeg må kaste meg ut av senga og hoppe på ett ben.

Så fornuftig skal jeg være at jeg skal hvile helt til jeg føler meg uthvilt, eventuelt overuthvilt, hvorpå jeg skal utnytte all min nyfunne energi til det fulle på en søndag; se dårlig TV og nyte eget selskap.

Søndag er kanskje den beste dagen. Av alle ukedagene, altså. Søndag er rød dag og rød er ingen dum farge. Jordbær er røde. Rips er røde. Kirsebær, rognebær og tyttebær er røde. Man er rød i kinnene fordi man er sunn. Blodet er rødt og blodet er viktig. Rødt er undervurdert AKA er søndag undervurdert. Søndag - velkommen skal du være. Jeg trykker deg til mitt bryst.

Musikalsk superekskludering

Det er navnet på den nye spillelisten min på iTunes. Det er den jeg tyr til når ting blir kjedelige, vonde, vanskelige og det er den jeg tyr til når jeg trenger livsoppmuntring.

Santogold - "L.E.S. Artistes"
Moneybrother - "Jag Skriver Inte På Nåt"
Ladytron - "Destroy Everything You Touch"
Santogold - "Lights Out"
Modest Mouse - "Float On"
Glasvegas - "Geraldine"
Ladytron - "International Dateline"
Moneybrother - "Under Bordet"

Det skal ikke være mange sanger på en slik spilleliste, i hvertfall ikke i mitt univers. De små gullkornene man trenger som oppmuntring i hverdagen. Og takk til Tina og Bettina - dere gjør livet mitt litt bedre.

Syndere i sommersol

Ah, hvilken dag! Nå har det vært horisontal henging i tre dager, og jeg er veldig fornøyd. Park, øy, park, øy - å hei! Vi har kost oss, rett og slett.

Jeg må innrømme, selv om jeg vet at noen ikke liker at jeg gjør det, at denne dagen er avslutningen på en fire-dagers med gode venner og godt liv.

Mono på torsdag, fredag på Langøyene og grillet, før vi hang hos meg og lekte "Jeg har aldri..." for å få opp stemninga, før vi peilet oss inn på Garage, forlot K nokså hensynsløst for Mono, hvor vi møtte svenskene med vekslende hell. J ble sur og nektet meg en vennskapelig slurk av ølen sin, før vi alle dro hvert til vårt.

På lørdag hang jeg, AM og K i AMs bakgård, etter mange timer i Sofienbergparken, og det var varm og deilig sommerkveld. Funhouse sto for tur, men jeg og AM snudde nærmest i døra for å finne ly igjen på Mono. Vi møtte H, som viser seg å ha en eller annen form for musikk-autisme, og var generelt veldig blide og lo mye. Det å le tror jeg er oppskriften på en god kveld på byen. Ikke sånn fnising, men hyggelatter. "Jeg hygger meg, derfor ler jeg".

I dag tok vi båten til Langøyene igjen, og jeg kjøpte solkrem for tohundreogelleve kroner. BLODPRIS! Men jeg hadde lite valg - bussen kom da jeg skulle betale og den måtte jeg rekke og jeg måtte ha solkrem fordi det ser ut som om noen har spraytannet meg med lyserosa. Snasent. Veldig. Men jeg er fornøyd.