Spaced

Sett fra et voksent ståsted er det eksepsjonelt snålt å se hva unger reagerer på og hva de sier og gjør. For mesteparten av tiden gir det INGEN mening. Ingen overhodet. "Skrem og bli gøy", "Jeg skal trekke deg ned i do", "Jeg har smulestein i magen", what have you. Og når de attpåtil griner og sikler blir hverdagen til den voksne i barnehagen (ja, jeg vet jeg er yrkesskada her) nær uutholdelig. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal si. Jeg skjønner aldri hva de mener og når de holder på å bli kvalt av egen hikstegråt blir jeg helt matt. Pust, både voksen og barn. Dagen er snart over.

Drittdag

Ja, det er en skikkelig drittdag. Noen ganger skulle man ønske at man var en annen enn seg selv. Og det ønsker jeg i dag. Jeg vil ikke være meg i det hele tatt. Ikke på noen måte. Klærne passer ikke, menneskene passer ikke, maten smaker vondt, og det er vondt å sitte og gå. Hvem ville jeg ha vært om jeg fikk velge? En hunnbjørn i hi.

The girl with the iron mask

Kanskje blir det litt feil å si. Kjennes mer ut som om det burde ha vært the girl with the iron helmet, for nå er det on/off-hodepine annenhver dag og det kjennes akkurat ut som om noen har plassert et middelaldersk torturredskap rundt skallen som man kan stramme til for hver time. Egentlig har jeg det riktig så bra. Det er bare synd at skallen ikke henger med. Hodepine er så totusenogni, liksom.

Snart skal jeg vralte ut i parkdress og kombinerte vintersko/støvler (utväklingsstördsko) og passe på barna her i menighetsbarnehagen. Jeg føler meg som en dårlig mentor. Synger "du" i stedet for "Gud" og folder ikke hendene under bønnen. Sier bare "a" og ikke "amen", men barna ser ikke ut til å merke noe. Kanskje er det min daglige løgn som påvirker min fysiske helse. På den annen side - penger er penger og jeg vil til Barcelona. Something's gotta give.

Flinkis

Fy faen, jeg er så effektiv og flink. Og veldig pen også. I dag kravlet jeg meg opp klokka ti, trykte i meg to brødskiver og en kopp te, og hodet kjentes, som vanlig, ut som om det skulle sprenge. Gi meg en pause, a. Uansett. I dag er dagen da man som enkeltemnestudent ved Universitetet i Oslo kan søke på de emnene ingen andre vil ha. Og det har jeg gjort, og fått invilget innføring i rettssosiologi, samt strafferett. Tjobing. I tillegg har jeg fått låne pensum av S (totusen takk), og jammen ser det ut til at jeg får låne pensum av R også (tretusen takk). Hvilken flaks. Og hvilke gode venninner! Det er i grunnen de som er effektive, flinke og veldig pene, ikke jeg. Eller så er vi det alle sammen.

Hadde det ikke vært for rustningen som klemmer til rundt skuldre, nakke og hodeskalle, hadde dagen nærmest vært fullkommen, selv om den knapt har begynt. Jag är klar för fortsätningen (selv om jeg ikke er sikker på om "fortsettelsen" skrives sånn på svensk).

Når barn ikke er så søte

På jobb i dag gikk jeg ut i gangen for å spørre to fem-år gamle jenter hva de satt og ventet på. De hvisket at de ventet på den enes mamma som skulle komme med kakao, og så skulle de ta henne. Morsomt. Syntes de. Jeg setter hendene i sidene og er på vei til å gå da den ene spør om jeg har en baby i magen. Jeg spør om det ser sånn ut? Ja, er svaret jeg får. Ja, du ser preggo ut, liksom. Takk for den. Skal aldri sette hendene i sidene mer. Tydeligvis fremhever den posituren min enorme abdomen på en måte jeg synes er helt, helt feil. Helt feil.

Å tisse på seg

Nei, jeg har ikke gjort det enda, men det har vært på nære nippet sånn omtrent femtitre ganger allerede i dag. UVI. Urinveisinfeksjon. Da kan du tenke deg at det er moro å være omgitt av sytten barn som med jevne mellomrom også holder på å tisse på seg/tisser på seg. Føler seg som en del av gruppa, liksom. Barnehagearbeid og blærekatarr går hånd i hånd denne tirsdagen. Hei, hodepine, du er ikke velkommen inn i rekka, men sannelig har du sneket deg bak pannelappen som den ubudne gjest du alltid er. Begynner å bli gal, sier du? Jo, takk.