Å klamre seg til strå

Jeg har fått en ny bestevenn. Kaffefuglen. Det virker hvertfall sånn. Her sitter jeg og skriver. Igjen. Og på nytt. Gang på gang. I motsetning til mange av de andre jeg kjenner er Kaffefuglen tilgjengelig fra klokka ni til klokka fem. Det er sommer og alle jobber, men jeg jobber ikke, og de på Kaffefuglen jobber for at jeg, blant andre, kan komme hit og søke ly fra virkeligheten.

Som med alle bestevenner er det et ambivalent forhold. Tidvis angstfylt og tidvis fylt med glede. Jeg føler jeg kommer hit som en ubuden gjest og trenger meg på i timesvis. De som er her må tro jeg er gal. Jeg har med kamera og greier, skulle gjerne tatt et bilde herfra, men tør ikke for det er liksom ingen andre her. Gal. Men det er helt greit.

Man kan si at I am grasping at straws. Tar det jeg får. Og akkurat nå er det en kafé. Jeg konstruerer egen virkelighet. Jeg lever i konstruksjonsrealiteten. Kanskje alle gjør det.

Jeg orker ikke sitte hjemme og spise ferskner fra Haribo og Marianne-drops. For det er det som skjer, nemlig. Jeg halvt sitter, halvt ligger i senga, under dynene og teppene, med pynteputer i ryggen og mat på alle kanter. Fortsetter det slik kommer jeg etterhvert til å ese som en gjærdeig på overtid. Jeg vil ikke det, liksom. Så nå er planen å skifte ham. Jeg har skiftet sengetøy, tatt av alle putetrekk og sengetepper og alt, og det skal vaskes. Jeg orker ikke å velte meg i meg selv lenger. Vi får se hvor lenge det holder. Jeg håper dette på en eller annen måte korresponderer med det syvårlige celleskiftet alle mennesker har. Jeg trenger helt nye celler. Overalt.

Øvrig kan jeg begynne å sverge til Anna Ternheim. Det er bare godt å høre på. Roer ned en ellers stresset sjel.