Å trå over dørstokkmila

Det er det som er vanskelig. Hjemmets lune hule er nærmest like trygt som en livmor, og man vil ikke være utrygg. Allikevel har jeg kommet meg ut i dag også, og føler jeg meg utrygg av den grunn? Niks. Jeg skal gjøre byen utrygg, jeg - ikke omvendt.

Poenget var, for å være litt fokusert her, mer i retning av at jeg har vært på Adecco i dag. Tenkte kanskje jeg fikk noen råd og litt veiledning dersom jeg faktisk dukket opp i egen person, men nei. Jeg måtte bare registrere CV'en min elektronisk, som jeg jo kunne ha gjort i hjemmets lune hule, men jeg gjorde det altså på gjestedatamaskinen på Adecco.

Det er noe med det å faktisk gjøre noe, noe som i grunnen er mer fysisk enn å gå bort til skrivebordet, registrere CV'en sin der, og så sitte der da - på det lille rommet man har og så har man i grunnen ikke gjort noe som helst. Sånn hadde hele dagen min sett ut da.

Hadde jeg vært riktig heldig hadde jeg sett igjen han halvtykke mannen på andre siden av gaten som sto og klemte på seg selv nedentil, i slåbrokken, i kjøkkenvinduet, mens han så ut på livet.

Så ja: jeg er fornøyd med at jeg har trådd over dørstokkmila.

Øvrig er jeg litt bekymret for egen helse. Kroppen min kjennes ødelagt ut. Jeg havnet utpå i går, innledningsvis sammen med J, for så å male byen rød sammen med M og R som jeg egentlig ikke kjenner så godt, men som er veldig trivelige. M har en tatovering på innsiden av leppa. "RAD". Jeg må si at jeg er misunnelig. It's so radical. RADICAL!