Selvdrap ved skriveren

Nå har jeg skrevet ut femhundreogentusen sider i andre etasje på Domus Nova. Ikke bare er skriverrommet midt i PC-salen, sånn at alle kan se når du går ut og inn (for tiende gang på rad), men det er hvitt, sterilt og uvelkomment. Jeg hadde masse jeg måtte skrive ut fordi jeg selvsagt har ventet med å skrive ut powerpoints og forelesningsnotater helt til jeg MÅ. Og det er nå. Dette skulle jeg imidlertid lide for, og jeg sto der inne i rommet og ventet og ventet og ventet. Ikke alene, selvsagt, for den ene etter den andre jusstudenten kom rekende inn og skulle også vente på sine utskrifter. Som ikke kom. For mine kom, sakte, å så sakte, men akk så sikkert som en snegle på lang langtur. Hadde man bare hatt muligheten til å synke i jorden, bare litt, for det føltes som selvdrap ved skriveren, der jeg sto og forsøkte å forklare: "Nei, det er visst mitt det her.. Igjen.. Ja, det tar lang tid.. Hehe.. *kremtkremtharkslimharkkremt*".