"Du skrev dom fulaste orden du kan, hela veggen såg ut som fan, allt var stavat fel - blev nån imponerad..?"

Jada, enda en godbit fra det rike og egenkonstruerte sitatarkivet til Florence Valentin. Som jeg bare gleder meg mer og mer til å se igjen. På Way out West. Tjoks! Forresten har jeg laget del to av den nye motivasjonskilden min, som i grunnen har blitt en installasjon i seg selv. "Nei takk...":

Fredag og snart, snart. Jeg har vært på butikken i dag. Jeg måtte. Jeg måtte kjøpe lyspærer. Når jeg tenker etter kjøper jeg ganske mange lyspærer. Er det normalt? Kanskje jeg prøver å få en lys idé. Å herregud. Jeg må komme meg ut. Jeg slo nettopp av en lyspærevits. For meg selv. På bloggen. Au. Jeg får fysisk vondt av egen situasjon her.

Kan for øvrig melde at jeg er sår i halsen. Det kan skyldes den lille sangsesjonen jeg hadde for meg selv for en times tid siden. Jeg varmet ikke opp stemmen, liksom, men satt her og brekte meg gjennom den ene etter den andre av Anna Ternheims sanger. Det var virkelig breking, og på høyt nivå om jeg kan si det selv, avbrutt av tidvise hosteanfall og mangel på tekstkunnskap. Jeg vet ikke helt hvor lytt det er inn til mitt nye rom, og det er litt flaut å tenke på at jeg antakelig heller ikke får vite det, mens alle de jeg bor med antakelig allerede vet det veldig godt. Så det er gøy da.

Men halsen, ja. Faen. Får nå håpe at det ikke er tilbakefall. Satser på at dersom man har hatt purkeflu én gang, så får man det ikke igjen. Sånn som med vannkopper. Jada, jeg er frisk! FRISK! (Men potensielt syk på sinnet)

Nei takk, ellers takk, det kan du bare drite i

Jeg har flyttet inn i det rommet i kollektivet som har absolutt dårligst internettlinje. Arg! Ikke bare skal jeg være på dette rommet, nærmest sammenhengende, i to dager til, men jeg må lide, LIDE, meg gjennom treg internettlinje. Jævla drittopplegg.

Ute regner det og det er faen meg like greit. Nå er jeg eksepsjonelt lei av å være i eget selskap og av å ta meg en liten lur midt på dagen og av å ikke få puste gjennom nesa og av å ikke kunne gå på butikken engang. Faen. Og dritt. Jeg har derfor tydd til håndarbeid i dag. Dette er et bilde av den nye motivasjonskilden min. "Nei takk" til alt jeg ikke vil. Nei takk til svineinfluensa. Nei takk til kalde mandagsmorgener. Nei takk til bakfyll. Kanskje skal jeg lage en til der det står "Ellers takk" som kan henge under. Og en til under der: "Det kan du bare drite i".

Og så har jeg laget begynnelsen på en pute til mitt andre tantebarn, som ikke er født ennå, men som kommer til å poppe ut snart. Før heller enn siden, er min tanke.

Uansett - foreldrene vet ikke om det blir gutt eller jente, og dermed har barnet fått det midlertidige navnet Odd-Sølvi. Barnet er rett og slett kalt opp etter en feil som Bs hørsel har forårsaket - den bekjente het Maud-Sølvi, ikke Odd-Sølvi. "Hva sa du til henne da du skulle si noe da, B?", "Je sa bære 'du', je". Så galt kan det gå.

Luftboller og ventesuppe

Ok. Så nå er det onsdag. Og det er tre dager til lørdag. Til og med lørdag. Jeg tror jeg kommer til å bli gal av å vente. Vente på å begynne å leve igjen. Må holde meg unna verden til lørdag. Og så må jeg ta det med ro etter lørdagen også. Ikke noe vits i å kick-starte kroppen. Sier mor.

Jeg frykter at influensaen har blusset opp igjen med den latente og akk så murrende hodepinen som har pirket på meg hele dagen. Håper det bare er litt vanlig smerte i hodet, og ikke relatert til svin dette også. Det var noe jeg egentlig skulle skrive her i dag. Noe fokusert. Men det husker jeg sannelig ikke, for ordene renner ut selv om de ikke bærer mye mening. Sånn blir det når man er utsultet på sosial omgang - man bruker bloggen (den ultimate monologkanalen) som kommunikasjonsmiddel. Trist, egentlig.

Jo! Det var det jeg skulle skrive. Nå er festivalpass kjøpt og tremannsrom booket til den svenske festivalen Way out West i Göteborg. Har jeg råd? Niks. Kommer det til å føre til åndelig påfyll? Jeps. I mellomtiden får jeg leve på luftboller og ventesuppe, for når man er syk og isolert er det lett å overfokusere på noe som ligger nokså langt frem i tid. Og det gjør jeg nå. Way out West! Gled dere, fellow festivalgjengere, vi kommer!

Bank bank...

- Hvem der?
- Svineinfluensa.
- Svineinfluensa, hvem?

Se... Det blir ikke en god spøk en gang. Men jada, jeg har svineinfluensa. Og jeg som ikke liker svinekjøtt engang.

Ding! Ding! Ding! Her kommer de spedalske!

Jeg er syk, da. Så jeg drar på legevakta lørdag morgen, litt over åtte, svett og utslitt og jævlig, med to Ibux innabords. Sier jeg har influensasymptomer og får utdelt munnbind og hansker. Spedalsk! Blir henvist til et eget venterom der det sitter en kvinne til med munnbind. Herregud. Jeg fikk jo ikke puste. Var tett som ei potte i nesa og måtte sitte og ånde på meg selv inne i dette munnbindet. Ble helt fuktig. Den ene etter den andre ankommer isolasjonsrommet, iført samme spedalsk-oufit, kunne likesågodt ha vært bjeller. Heldigvis blir jeg kalt inn til legen først. Som også har munnbind og en heldekkende gul plastfrakk. Pesten kommer. Og den heter det samme som meg. Pussig.

Han tar tempen i øret mitt, og jada, når man kommer til legen er man alltid frisk; 35 i kroppstemperatur, liksom. Kunne kroppen min vært mer gørr mot meg? Vær litt syk når du bør være syk! VÆR SYK! Q-tips opp i nesa, ned i reagensrøret, q-tips ned i halsen, ned i reagensrøret, husk på å drikke mye og host i armkroken og takk skal du ha. Neste.

Det er det mest spennende jeg har opplevd siden... vel... siden jeg kan huske akkurat nå. Men det skal tas med i betraktning at jeg har hodepine i skrivende stund. Er ikke så lett å tenke da. Siden har jeg levd i isolasjon, delvis i mitt gamle fangehull, delvis i det nye, ved stua. Vel, jeg har hatt ett krumspring i det siste, det skal sies. Jeg gikk på butikken i dag og kjøpte ferdigmiddag fra Fjordland samt to lyspærer. 40 watt. Hver. Radical!

På gamlemåten

Så har jeg vært på hytta med M og B - mine besteforeldre. Dette er alltid en opplevelse utenom det vanlige, delvis fordi de ikke liker hverandre og nøler ikke med å legge skjul på det, delvis fordi de hører dårlig, og delvis fordi det kommer så mange innom på besøk, helt uanmeldt, og lirer av seg det ene etter det andre som er helt ulogisk. HELT ulogisk.

Nei, SM, brettet med brus kostet faktisk syttini kroner, ikke nittien med panten på toppen. Når du har betalt for panten, i tillegg til brusen, blir det nittien til sammen. "Nei, dæ sto på kvitteringa dæ, at det var enognitti og panten i tillegg". Nei, det er ikke sånn. Det er rett og slett ikke riktig, og ikke kom med kvitteringa som bevis.

Ja, jeg bor i Oslo. Og ja, jeg har våknet siden jeg sov i bilen. "Jasså, er det Oslo-folk her og, a? Hehehe[snikende gammelmannslatter]". "Har du vakne' nå a? Hehehe[raspende og krislende og kraslende latter]". Jeg hadde lyst til å si: "Nei, nå sover jeg. Jeg går her i den dårligste og mest udugelige butikken i Sverige sammen med dere pensjonistene, men jeg sover fremdeles". Du ser vel at jeg har våknet, liksom? Er det nødvendig å kommentere alt og absolutt ingenting?

Jeg kan øvrig observere at B begynner å bli gammel. Han husker mindre enn før - "N' Odd og a' Wenche, du veit hvem det er du?". Ja, selvsagt vet jeg hvem det er. Jeg har møtt Odd opp til flere ganger. Det er ikke så mange å holde styr på i familien.

Og han hisser seg opp over småting. "Faen i helvete, helsikes, helskottens...", "Hva er det?[noe forskrekket]", "Søla...", og da hadde han sølt litt fløte på bordet, liksom. Jeez.

En annen situasjon er et perfekt eksempel på hvordan eldre mennesker styrer samtalen bort fra det de egentlig synes er kjedelig. SM:"Å, dæ er nå vægfylling borti der, da... Itte så ille mæ dæssa høla i vægen derover", B: [høyt, buldrende og veldig tydelig]"Du liker koteletter du, S?", jeg: "Ja.. Men herregud. Fra veifylling til koteletter, liksom".

Hva kan man lære av dette? Veldig lite, er min antakelse. Vær klar i det du snakker om, og tenk over hva det er du skal si før du sier noe. Misforståelser og sure miner dukker opp som paddehatter blant de eldre. La oss unngå det så lenge som mulig.

Ikke stresstival, men festival!

Nå har jeg fryktelig mye å skrive blogg om. Helt plutselig. Jeg får begynne i den rette enden, også kalt kronologisk. Jeg får begynne på begynnelsen.

Som den ivrige leseren du er vet du at jeg har vært på Slottsfjellfestivalen sammen med AM og J. Vi fikk bo hos J, hurra, og slet oss frem og tilbake til byen på hver vår sykkel. AM bakerst med hjelmen på snei og kjedet som hoppet av. Haha, det var et syn, kan jeg fortelle.

Vi begynte med litt Kastellnatt hvorpå diverse flauser og dårlig bedømming fulgte, men vi kom oss, utrolig nok, hjem helskinnet. Dagen etter var det vakthold som sto på planen og vi fikk scenevakt, så slu og kaldhodete vi er (ja, vi ventet helt til slutten med å bli valgt av en gruppeleder/vi var de siste som ble valgt = bånnslammet). Holdt vakt som bare faen, gjorde vi, brukte artisttoalettet, så noen kjendiser, samt en Oslo-dørvakt som ser litt ut som en deformert hund og vi gikk bak scenen i stedet for foran. Litt påtvungen VIP, med andre ord. Utnyttes det som utnyttes kan.

Dagen etter var jeg syk. Forkjøla og sur for at jeg var forkjøla. Jippi, liksom. FESTIVAAAAL!!! Snufs og nys og hark. Husker ikke mye av den fredagen, annet enn at jeg tok den helt ut på Turboneger-konserten og måtte ta konsekvensene av dette krumspringet - å dra hjem tidlig.

Lørdagen, derimot, bød på diverse åpennbaringer; J planla å kline med, for deretter å drepe, tamburintrommeren som spilte med Jonathan Johansson for så å ta over hans plass i bandet for å komme nærmere inn på Johansson, som hun da skal gifte seg med.

Jeg og AM fant ut at vokalisten i Ash egentlig er ganske snasen:

og jeg har tenkt å egle meg inn på trommisen i Kaiser Chiefs og gifte meg med ham:

Så var festivalen over, gitt, og vi satte våre gjennomvåte snuter mot byen i Tønsberg. Vel inne på Peppes pizza, som visstnok er et utested i denne byen, så danset vi av oss alt som heter alkohol, forkjølelse og generelt sunt bondevett. Rave har jeg bedt om lenge nå, og jeg føler jeg fikk det. Å hei, som det gikk, liksom. Helt flott.

Nå venter jeg bare på at formen skal bli på topp igjen, for jeg skal nemlig oppsøke diverse dansesteder i Oslos undergrunn hvor jeg og mine medsammensvorne kan danse uhemmet og meget stygt. Party like it's nineteenninetynine, liksom.

Up and running

Eller ikke. Jeg er hjemme i Oslo etter en strabasiøs dag fra Vallset, innom Hamar, innom Gjøvik, laste på møbler, innom IKEA, forvirring, inn til Oslo og Hegdehaugsveien. Har jeg gjort noe som helst? Niks.

Jeg er veldig syk, antar det er litt influensa, har klart å hoste på meg noe jeg tror er en brist i et ribbein, har fått hull på trommehinna etter festival, og nå er det vann i hullet fordi jeg vasket håret i stad. Jeg føler meg i grunnen som en gammel tøydukke, som må sys sammen på nytt, den dagen noen får tid. Jeg skal begynne å skrive blogg igjen, men nå... Nå skal jeg lese om Dr. Kay Scarpetta, komplotter, sur kroppslukt, brente lik og politikk.

Skål med litt Pinex!

Med en eim av hundesikkel

Så er jeg i Tønsberg og klar til dyst. AM står på badet til J og gjør seg klar for dagen. Du kan si vi ligger litt etter skjema. Vi lukter hund, men hundene er borte, og snart skal vi også bort. Til byen. AM skal ha solbriller, J skal bli ferdig på jobb, vi skal på orienteringsmøte for frivillige Slottsfjellfellfestivalarbeidere, og så blir det fest. Rett og slett fest. Hele denne uka blir en eneste stor fest. Kanskje bortsett fra i morgen da vi skal være alvorlige vakter. Skumle og fæle, men hva er nytt med det, liksom?

I går kjøpte jeg den dyreste ølen jeg noensinne har kjøpt. Syttien kroner kostet den. For en halvliter på byen, liksom. Slakt meg nå.

Å klamre seg til strå

Jeg har fått en ny bestevenn. Kaffefuglen. Det virker hvertfall sånn. Her sitter jeg og skriver. Igjen. Og på nytt. Gang på gang. I motsetning til mange av de andre jeg kjenner er Kaffefuglen tilgjengelig fra klokka ni til klokka fem. Det er sommer og alle jobber, men jeg jobber ikke, og de på Kaffefuglen jobber for at jeg, blant andre, kan komme hit og søke ly fra virkeligheten.

Som med alle bestevenner er det et ambivalent forhold. Tidvis angstfylt og tidvis fylt med glede. Jeg føler jeg kommer hit som en ubuden gjest og trenger meg på i timesvis. De som er her må tro jeg er gal. Jeg har med kamera og greier, skulle gjerne tatt et bilde herfra, men tør ikke for det er liksom ingen andre her. Gal. Men det er helt greit.

Man kan si at I am grasping at straws. Tar det jeg får. Og akkurat nå er det en kafé. Jeg konstruerer egen virkelighet. Jeg lever i konstruksjonsrealiteten. Kanskje alle gjør det.

Jeg orker ikke sitte hjemme og spise ferskner fra Haribo og Marianne-drops. For det er det som skjer, nemlig. Jeg halvt sitter, halvt ligger i senga, under dynene og teppene, med pynteputer i ryggen og mat på alle kanter. Fortsetter det slik kommer jeg etterhvert til å ese som en gjærdeig på overtid. Jeg vil ikke det, liksom. Så nå er planen å skifte ham. Jeg har skiftet sengetøy, tatt av alle putetrekk og sengetepper og alt, og det skal vaskes. Jeg orker ikke å velte meg i meg selv lenger. Vi får se hvor lenge det holder. Jeg håper dette på en eller annen måte korresponderer med det syvårlige celleskiftet alle mennesker har. Jeg trenger helt nye celler. Overalt.

Øvrig kan jeg begynne å sverge til Anna Ternheim. Det er bare godt å høre på. Roer ned en ellers stresset sjel.

(Jag vill va) i en nerpissad hiss med dej

Så lager jeg en grateng med fire potensielle hønsefostre i en bolle, som til forveksling likner de celledelingsillustrasjonene vi blir presentert for i forplantningslære. Man lærer litt hver dag.

Det at jeg vil stå i en nerpissad hiss med dej kan du i grunnen ta som et kompliment. Du kan for så vidt også gå ut fra at det kommer til å skje - de fleste heisene i Oslo er nerpissad. Det er ikke til å unngå, liksom. Har jeg spesielt lyst til å ta heis akkurat nå, lurer du på? Niks på en stiks. Jeg har det fint her oppe i høyden uten heis. Men jeg liker allikevel strofen i en nerpissad hiss med dej og ser ingen grunn til ikke å skrive litt om den i bloggen. Jeg er jo forelsket i Florence Valentin, og når man er forelsket må man jo bare drøfte det i det vide og brede.

"Kvasibarn" skal det stå. På huden min. Ved siden av "Fremtid som barndom". Men hvor? Hvorhvorhvor? Jeg tror alltid jeg kommer til å føle meg som et kvasibarn. Og da er det jo greit å ha det på armen/beinet/ryggen/under armen/under beinet ogsåvidere. Jeg tror man er kvasibarn så lenge man lever. Tolk det som du vil.

Grateng i ovnen, tanker i hodet, fingrene på tastaturet og planene uklare - det blir kveld, men om det blir en god kveld gjenstår å se.

Ironi

I dag er en god dag.

Smällar Man Får Ta

Hahaha! Nå så jeg nettopp en middelaldrende mann med hvit og nokså trang bukse som bar på et skateboard, liksom. Hva er oddsene?

Jeg sitter altså på Kaffefuglen. Alene. Joda, man trives i eget selskap, men det får være grenser. Én time til det stenger, jeg har vært her i en og en halv, og det er ingen andre her enn de ansatte. Og meg. Tjoks. Føler meg så teit, men sitter her for det, liksom. Sitter og trøkker, mens hodet sier "Kom deg hjem! Herregud! Du drikker ikke kaffe engang. Du er ferdig med å drikke den du kjøpte i stad, og da ville ethvert normalt menneske dratt hjem!", men niks på en stor stiks - jeg sitter her ennå. Kanskje har jeg angst for å gå hjem.

Jeg skal møte angsten ansikt til ansikt, jeg, og dra meg hjem nå. Men hva faen skal jeg ha til middag? Usj.

Shoreline

Åh. Jeg blir helt myk av å høre Anna Ternheims cover av "Shoreline". Det gjør vondt både her og der. Jeg vil bare være sånn myk og føyelig og begrave meg i pianotonene. Allikevel hardner jeg til når Florence Valentin synger om "Smällar Man Får Ta" og at "Såld Är Såld". Finn en balanse, S, og lær deg å leve med den. Vil man være myk eller hard? Jeg strever etter det siste. At det meste skal prelle av.

Snart skal jeg nyte eget selskap på Kaffefuglen. Lenge siden nå. Der skal jeg sitte og skrive blogg og skrive om livet generelt. Patetisk, vet du. Satt på kafé, da, og skrev på dataen min. Posør! Men sånn får det bare være. God dag til meg! For faen.

Bankekjøtt

Slå meg med en kjøttøks. Det gjør ikke store forskjellen. Slå også med en hamburgerhammer. Eller noe i den duren.

Er du klar for å bli driiiita?!?

Så er jeg i Norge igjen. Vi har vært i Sverige i nesten en uke og det har vært fint. Fint og varmt og illeluktende og møkkete og rotete. Men mest fint. Mye å se på, mye å høre på, sånn passe mye å gjøre. Vi slo opp telt med hjemmelaget banner og åpnet dermed opp armene i en vennskapelig gest med tanke på at dette var en svensk festival - Arvikafestivalen.


Ble vi tatt imot med åpne og vennskapelige armer..? Tja. Med tanke på at de fleste som var på campingen vår nettopp hadde fylt atten eller nitten år, kan vår mangel på sosial omgang forklares med manglende eller gjenstående barneoppdragelse hos svenskene. De er rett og slett ikke helt modnet ennå. De: "Jag har igen ett år på gymnasiet.", vi: "Tack o hej". Så vi støttet oss på romflaska inni ullsokken til K. Det var ikke lov med glassflasker der, men det visste jo ikke vi, så plutselig fikk vi vite det og da var det jo bare å drikke som alkoholikerne, da - skjult.

Her kan du også se hvordan det gikk. Dette er altså ikke et bilde av meg som er full. Jeg tar en liten shot med rom av korken og så smaker det liksom kokt rom og det er ikke godt og derfor bøyer jeg hodet i skam over den begredelige tilstanden jeg befinner meg i denne lørdagskvelden i teltåpningen på Arvikafestivalen som tjuetreåring/gammal dame.

Jeg kan skjønne at dette høres nitrist ut. Men det var det faktisk ikke! Vi lo godt av Apemannen, Britta-Lotta og Arvid Edwall, Prompemannen og jeg ble forelsket i hele Florence Valentin. Vurderer litt groupie-virksomhet. Har ikke noe annet å gjøre i sommer, liksom. Vi så Depeche Mode, Röyksopp, Detektivbyrån og Anna Ternheim, samt litt Thåström og bittelitt Fleet Foxes. Jeg tror jeg har fått alkoholdemens, så opplevelsene må få lov til å komme dryppvis her på bloggen. Er jeg fornøyd? Ja. Er jeg sliten? Ja.