En ræv på nævan

Det er mandag morgen og jeg har kanskje sovet fire timer i natt. Det er ikke noe godt utgangspunkt for en ny dag. Jeg kjenner søvnen komme snikende med påfølgende kløe og svie i øynene og hyppig gjesping. Nå er det imidlertid ingen vei tilbake. Nå har dagen kommet enten jeg vil eller ei. Ikke det at denne dagen bærer med seg så fryktelig mye spennende, verken på det positive eller negative plan, men det er nå mandag, og jeg antar at denne mandagen ikke kommer til å bli fullt så vellykket som forrige mandag.

Bildet over er av ei rævemuffe som mamma fant på butikken Ned en trapp på Lena på Toten. K - denne er dedikert til deg. Synd at den koster firehundre kroner, bare. Ellers så hadde jeg sørget for at det tørkede rævehodet hadde stukket ut av gavepapiret på julegaven du med skrekk og gru hadde funnet under juletreet en fredelig julemorgen et sted på indre Østlandet. Jeg skulle også ønske at jeg kunne spilt inn lydeffekter på et imaginært surroundanlegg i det selvsamme huset og spilt de av på julemorgenen, og lydene skulle ha vært høye og veldig skingrende. Som ei lita ræv i brunst.

Electricity

Ja, jeg koser meg storveis med Orchestral Manoeuvres in the Dark og tenker at livet kunne ha vært verre. Jeg fryser, for vinduet trekker, og jeg kan ikke ta på sokker for jeg har lakket tåneglene. Tånegl. Det er to fryktelige ord satt i sammenheng. Det må jeg si.

Jeg lader, sakte men sikkert, opp til feiring av bachelorsluttruddelutt i kveld, og gleder meg til at R kommer, så jeg kan ta noe av musikken hans. I dag skal jeg sy puter og klippe t-skjorter og pakke og snakke og le. Det må bli bra. Det er til og med sol, og jeg hadde en halv tanke om å gå ut med solbriller, bare for å gjøre det, liksom, men det gidder jeg ikke. Kommer meg nok ikke ut før det er mørkt, og det er i grunnen der jeg hører hjemme. I mørket. Jeg er et murmeldyr med sans for beskyttelsen mørket gir i de små nattetimene når jeg viser mitt åsyn på ulike steder rundt i Oslo. Gatehore, sier du? På kanten, sier jeg.

Alle-andre-farger-enn-blå-mandag

I dag tror jeg er den beste mandagen jeg har hatt på lang tid. Våkner til en hyggelig mail, men må desverre vaske hele leiligheta (minor drawback), låser ned sykkelen i boden etter et antall blikk på den vakre doningen på vei opp trappa og konstant angst for at den kommer til å bli stjålet, ned på skolen og gjør ferdig de siste tekniske detaljene på bacheloroppgava mi, LEVERER den til studieveileder, sender et par morsomme brev, sender en bok i retur, og nå har jeg F to the R to the I. Så nå er det ikke lenger noe...

Hva nå, spør du kanskje? Vel, så blir det feiring i morra, henging med gamle venner på onsdag, hjem til Gjøvik på torsdag med niesekos og intenst håndarbeid, og deltakende DJ-observasjon på lørdag. Hvilket liv.

Känner hur det bränner inom mig

Ah, Maskinen, altså. "Bränner" er en sang jeg nettopp har oppdaget og lastet ned og jeg blir helt glad, jeg, av Skåne-rapping om Red Bull og at hele klubben bara, bara bounce som en luger-check. OG, jeg har fått kjøpt meg Familjen-remix av Anna Ternheims "What Have I Done", så livet er nærmest komplett. Nå ligger en helt ny spilleliste med diverse dansesanger klar for DJ-debuten. Som sikkert aldri kommer, men jeg er ikke beredt til å gi opp riktig enda.

Jeg sitter naturligvis på Kaffefuglen og kaster bort livet mitt, samtidig som jeg fryder meg over at noen har tilstedeværelse nok til å skrive et lite "du" foran "Dør under trappa" på bildet ovenfor.. Jeg vet ikke helt hva annet jeg skulle ha gjort akkurat nå, annet enn oppgave, som jeg jo tidvis kaster et blikk på. Jeg kunne ha jobbet, laget ordentlig mat, og tatt tak i livet generelt, men det gjør jeg ikke.

Statusrapport

DJ

Ja, det er riktig, folkens, nå skal jeg og K bli DJs. Navnet er Kvasibarn og i dag har vi laget demo-cd'er som vi skal dele ut på diverse utesteder i Oslo. Det kommer til å bli bra. Riktig bra. Ett steg oppover trappa til ultimate fame. Spre ordet. Kvasibarn.

Sovealkove

Kaffefuglen har tatt oss inn i varmen igjen og jeg forsøker å være produktiv, men blir distrahert av vaksinesnakk, babyer som gråter og ler, og den nervøse og stadig tilbakekommende kløen over høyre øyelokk. K sover ved siden av meg i sofaen og som L sa: "Det føles som å sitte i bestemors stue", og dette kan ikke oppfattes som annet enn beroligende. Så hvorfor er jeg stadig rastløs?

Dagen i dag ble ikke helt som jeg trodde i går. Allikevel mye av det samme. Derfor finner jeg en viss trygghet og hverdagstrøst i at de faste ansatte på Pax har vett nok til å skrive egne boktitler på de ellers så grå eskene med bøker.

When tomorrow comes

Vel, jeg vet ikke hva som skjer når morgendagen gryr. Virkelig ikke. Jeg tipper på følgende: vekkeklokka ringer, jeg sover videre, jeg flesker meg ut av senga en gang rundt klokka tolv, innser at jeg faktisk må dusje og spise, for så å kapitulere til oppgaveredigering og generell unøvhet. Eller så våkner jeg frisk og uthvilt, men det ser mørkt ut.

Allikevel er Anna Ternheims cover av When Tomorrow Comes en ubeskrivelig trøst i hverdagen, selv om den minner om lykkeligere tider en gang i august. Ah, august. Og nå er det november og livet går ingensteds hen. Det er rett og slett Lights Out, og takk for de tonene, Santigold. De har også tidvis trøstet.

Alt jeg gjør, gjør jeg for meg selv, og det er i grunnen ikke nok. Kanskje skal jeg dra til Gjøvik og sitte intens barnevakt for niesene, bare for å føle at jeg er til noen som helst nytte. Kanskje skal jeg gjenoppta frivillighetsarbeidet, men det synes som om jeg ikke er skikket til å være en ressursperson for øyeblikket.

Jeg vet at julen snart ringes inn, og jeg vet hvordan nyttårsaften kommer til å bli, og jeg vet at vi får et stort stipend i januar. Hvis jeg vet det meste som kommer til å skje, hvordan kan jeg da bli positivt overrasket? Jeg ser frem til at A kommer neste helg, og at I kommer en gang i desember, og da skal vi tråle Oslo på jakt etter gamle minner og nye spor. Men i morgen? Hva skjer i morgen, liksom? Joda, det gamle og gode mønsteret. Jeg og meg og rommet mitt. Trivelig, da. Jeg har til og med vasket det i dag. Helt uten hjelp fra Elszbieta. Dessuten hekler jeg for øyeblikket en liten gris og jeg blir litt glad av det, også.

Megmegmegmegmeg

Så er jeg i gang med å dekonstruere og konstruere denne jævla bacheloroppgaven igjen. Jeg blir helt forvirret. Inkapasitering, behandling, uskadeliggjøring og moralske problemer. Dessuten får jeg en stor fure i panna hver gang jeg løfter øyenbrynene og det lover ikke godt for fremtidig rynkeutvikling. Og snusen virker ikke som den skal og jeg har ikke råd til å kjøpe ny. Blæh. På toppen av det hele har jeg pådratt meg en nervøs kløe på det høyre øyelokket og jeg ser helt ringeren-i-Notre-Dame ut. Digg.

Nå skal jeg ta meg en pause, som om jeg ikke gjør annet, og høre på lydbok og hekle, og jeg kan ikke hekle en gang. Virkelig ikke. Har sikkert brukt femti timer på å hekle og ingenting godt har kommet av det. Og kombinasjonen lydbok og hekling? Jaja, pannerynkene kan bare komme prematurt, for jeg er allerede gammel.

I dag har jeg bare kjøpt drittmat på butikken fordi jeg ikke har tiltak til å lage en ordentlig middag. Jeg er maks lei av å spise, drikke, pusse tenner, dusje og vaske meg i ansiktet om kvelden. Rutine, rutine, rutine. Å! Kan noen fóre meg og legge meg og vaske rommet mitt? Skal ansette en polsk, liten godbit, jeg, som skal hete Elszbieta og som kan gjøre alt for meg. På den andre siden - vil jeg ha med Elszbieta i dusjen? Kanskje ikke.

It's a lie

Det er rett og slett løgn at jeg kunne det jeg nettopp har hatt eksamen i. Som det viste seg av flere påhitt underveis, kunne jeg mindre enn jeg trodde, og det er alltid morsomt å oppdage in the heat of the night, liksom. Bortsett fra at det var in the heat of eksamen, og jeg fikk gjort lite fra eller til. Satt og lo litt for meg selv, og tenkte hvor latterlig det var at jeg skulle sitte og lire av meg den ene glosa etter den andre om schizofreni og angstlidelser når jeg i grunnen ikke vet hva det er. Moro var det, allikevel.

På vei ned til Kaffefuglen satt jeg og tenkte på G som en gang, midt på natta, eksepsjonelt full, spurte K om hun ikke kunne danse litt, og så ble dagen ikke så verst allikevel.

Alle trodde jeg var gal, men så døde jeg og da obduserte de min hjerne og så at jeg var helt normal

Direkte oversatt fra Nina Hemmingsson. I morgen er det eksamen. Jeg har ikke lyst. Jeg har lyst til å rive meg i håret og trassgråte og få viljen min og så få godteri selv om det ikke er lørdag. Men det går ikke, det.

Jeg hadde siste oppgaveveiledning i dag, og det gikk ganske dårlig i grunnen. Oppmuntrende. Nå har jeg to uker til å ødelegge oppgaven ytterligere. Spennende. Veldig spennende og ikke minst lykkefremkallende. Jeg er så lykkelig. Jeg kjenner gleden spre seg i kroppen som slyngplanter som tar tak i alle muskler og nerver og klamrer seg fast, hardt, hardt, og slyngplantene har torner og når jeg beveger meg stikker tornene, og når jeg ikke beveger meg stikker de allikevel. Deilig. Man skal herdes før man er ferdig. Hard hud på utsiden og innsiden. Hardt kjøtt på innsiden og elefant utenpå. Det er målet. Tohundre grader nederst i ovnen i cirka tjuetre år. Pling! Ta ut, skjær opp og se om hjernen er normal.

Virkelig ingenting

I dag kjennes det som om jeg virkelig ikke har fått gjort noe som helst. Hvordan kan man ikke gjøre noenting? Det går i utgangspunktet ikke an. Timene flyr forbi og i dag skulle være en eksepsjonelt produktiv dag. Noen ganger blir ikke forventingene oppfylt.

Salt

Alt smaker salt. Jeg forventer nyresvikt i natt og øret mitt gjør vondt. Viljen er det imidlertid ingenting å si på - jeg er et fullt fungerende menneske akkurat nå, og distraheres av få ting. Bortsett fra den ubehagelige saltfølelsen jeg har i munnen. Hele tiden. Det kan ha noe å gjøre med at jeg har knasket salte og ristede solsikkefrø halve dagen, patta på litt snus og spist en jævlig salt rotgrønnsaksblanding. Nå må jeg drikke vann.

Jeg skriver så fingrene blør. Jeg har skrevet eksamensoppgaver i åtte timer og er ganske fornøyd med resultatet - om ikke på en kvalitativ måte, så ihvertfall på et kvantitativt nivå. Her går det unna og jeg håper effektiviteten holder seg. Jeg håper det blir en lang og produktiv natt, men kjenner jeg meg selv rett så kommer jeg til å gi meg snart, og hvertfall etter denne selvskrytingen her. Snakker man om det, blir man lei, og innser hvor "flink" man faktisk har vært, for så å belønne seg selv med en tidlig kveld. Har jeg noen som helst kontroll over meg selv, klarer jeg å holde ut. Kom igjen. Å, kom igjen, a!

Selvdrap ved skriveren

Nå har jeg skrevet ut femhundreogentusen sider i andre etasje på Domus Nova. Ikke bare er skriverrommet midt i PC-salen, sånn at alle kan se når du går ut og inn (for tiende gang på rad), men det er hvitt, sterilt og uvelkomment. Jeg hadde masse jeg måtte skrive ut fordi jeg selvsagt har ventet med å skrive ut powerpoints og forelesningsnotater helt til jeg MÅ. Og det er nå. Dette skulle jeg imidlertid lide for, og jeg sto der inne i rommet og ventet og ventet og ventet. Ikke alene, selvsagt, for den ene etter den andre jusstudenten kom rekende inn og skulle også vente på sine utskrifter. Som ikke kom. For mine kom, sakte, å så sakte, men akk så sikkert som en snegle på lang langtur. Hadde man bare hatt muligheten til å synke i jorden, bare litt, for det føltes som selvdrap ved skriveren, der jeg sto og forsøkte å forklare: "Nei, det er visst mitt det her.. Igjen.. Ja, det tar lang tid.. Hehe.. *kremtkremtharkslimharkkremt*".