Blasfemi mot barndommen

Å bruke Tropo som blandevann er blasfemi mot barndommen.

I dag har kroppen vært i helspenn og det har vært altfor mye å gjøre. Jeg har hatt bokstavelig talte pustepauser. Jeg har måttet tenke etter for å puste litt.

Ellers var Jens Stoltenberg og Ingrid Schulerud på Godt Brød i dag. De hadde med en hyggelig livvakt med propp i øret. Litt action er aldri å forakte. Jeg ble helt glad, jeg, da jeg skjønte at han bare sto der og passet på.

Her er et bilde jeg liker fra West End i Brisbane. Ha en god lørdag.

Uhøfligheter

Når man er på kafé, så kan man ikke bare mense på doringen uten å tørke opp etter seg. Folk som jobber der må TØRKE DET OPP! Uhøflig, det er det det er.

Vel, etter en dag på jobben med tørk av mensblod samt assistanse for en mor i nød etter at hennes ni måneder gamle sønn hadde kastet opp på prosjektilt vis, ligger jeg nå svøpt i kreppdynetrekk og venter på søvnen. Jeg skal opp halv seks i morgen for en ny og mindre givende, men jeg frykter; mer krevende, dag på samme sted. Dette veies imidlertid opp med konsert, burleskshow og påfølgende bytur med diverse venner senere på kvelden.

I dag har jeg laget krutonger og spist hjemmelaget pizza til middag. Jeg har også drukket Tropo (takk, PJ, men det viste seg at de hadde det her i Oslo, også), noe jeg er særdeles fornøyd med. Det finnes lite som Tropo. Kanskje Hapå, forresten. Noe jeg også har lepjet i meg i dag. Med skje. Bare én skje, da. Som litt helgegodteri.

Mine tørre hender vinker deg god natt, kjære leser. Må dagen i morgen bli god.

Grått hår og du er Clooney?

Jeg fant givetvis et grått hår hos R en gang. Han sa til S at da var han "R Clooney". Er George Clooney kjekk? R er jo kjekk. Så da er det greit at han er R Clooney.

Allikevel bør det ikke trekkes paralleller til Clooney hos alle som finner et grått hår.

For å utpeke noen... Disse mennene er jo viktige navn i den norske samtiden, så ikke noe disrespekt, men man kan ikke peke på dem og si at de har grått hår og dermed er de snasne.

I dag har jeg sovet til åtte og så til elleve fordi en liten Migrene kom snikende med sin venn Kvalme, så da hentet jeg inn styrkene Tablett, Mat og Søvn, det ble krig, og nå er jeg litt bedre. Jeg har vært på skolen, handlet mat, og sett mange falne istapper, småfugler og mennesker i store boblejakker. Oslo har vært badet i sollys, men viser seg stadig ikke fra sin beste side. Kom, våren, og ta meg med.

En helt vanlig dag

Onsdag. Spekkfull av utfordringer. Spekkfull av slitsomhet. Jeg skal på forelesning, Kaffefuglen med S og K, lese hjemme, frivillighetsarbeid, mat, søvn. Huhei - det kommer til å bli en lang dag. Ikke det at å møte S og K på kafé er ille. Det er tradisjon. Fem over tolv hver onsdag. Mysigt. I dag tror jeg at jeg skal driste meg til en solbærte. Det er vilt, jeg vet.

Jeg hører på Harry's Gym og venter på at klokka skal bli ti. Da må jeg gå. Jeg har Harry's Gym på hjernen hele tida. Whisper meg her og Attic meg der. Tjoks. "Tut og kjør", som A ville sagt.

Vi spiste fiskesuppe i går og frisk fruktsalat med vaniljekesam, hakkede mandler og sjokolade. Det var som å være på restaurant, helt til M måtte kneppe opp buksa fordi hun var så mett. Men når jeg tenker etter, hadde hun gjerne gjort det på restaurant også. Så da var det bare som å være på restaurant, da.

Jobben ødela selvsagt hele dagen i går også, men nå er den skriftlige oppsigelsen også levert, så nå er det snart slutt. I tillegg leverte jeg jobbsøknad på Java i går, uten håp om å få jobb der egentlig, men det er lov til å prøve. Fallhøyden er stor hvis man håper på forhånd.

Gjort er gjort, og spist er spist

Vel, da har det vært mandag. Nå er det tirsdag og det er tidlig og jeg er trøtt og litt sur. Noen morgener blir bare sånn. Mandag var en dag full av motstridende følelser som begynte omtrent slik:

Jeg kommer på jobb, blir møtt av et kaos uten like på alle fronter, i tillegg til at jeg får greie på at jeg plutselig er satt opp til å jobbe også i dag. Fra to til sju. Jeg skjønner at det er vårt eget ansvar å sjekke den fortløpende oppdaterte vaktlisten, men vi bor jo ikke på jobben. Vi kan ikke gå innom og sjekke hver jævla dag. Sinnet kokte og det kjentes ut som om et hjerneslag var på gang. Plutselig bestemte jeg meg for å si opp. Så jeg gjorde det. Jeg lagde vedlegg på mail og sendte det til sjefen. Har jeg fått noe svar? Nei. Så da leverer jeg en oppsigelse skriftlig. Skal slenge den i bordet, skal jeg.

Sinnet og frustrasjonen ble overtatt av matthet og senere glede over avgjørelsen. Jeg har jo, på den negative siden, kastet meg ut i intet, men så har jeg også kastet meg ut av en situasjon jeg har villet unnslippe i snart et og et halvt år. I dag er jeg bare sliten og kjenner at jeg blir kvalm av å tenke på at jeg skal på jobb.

Er bloggen det riktige forumet å publisere dette? Kanskje ikke. Men nå er det gjort og som Egner skrev i Dyrene i Hakkebakkeskogen - "Gjort er gjort, og spist er spist". Nå skal jeg faen meg ikke spise boller lenger, heller! Nei!

På kvelden kom K og A på besøk og vi spiste frossenpizza, drakk grape soda og spiste seigmenn. Rene lørdagskvelden på en mandag.

Nå sitter jeg og spiser tørr skalk med gammel banan og deilig syltetøy og venter på at R skal ringe. Kom igjen, a. Ring, a.

Søndag må være fun-dag

Det kjentes hvertfall slik ut da jeg gikk hjem etter gratiskonsert med the Whitest Boy Alive på Mono i går kveld. Rettelse: det kjentes ikke veldig gøy ut på veien hjem - jeg holdt på å tisse på meg og måtte småløpe hele veien. Tenkte bare: "Snart hjemme, hold igjen". Det var fælt, altså. Men generelt sett var jeg i strålende humør! Nokre bilete:

Det øverste bildet er altså av mønsteret i ølskummet som ser ut som et dyr med horn og fire bein.

Konserten bandet holdt på by:Larm varte bare en halvtime, etter by:Larms regler, pluss en ekstrasang. I går kveld, derimot, spilte de i litt over en time, hadde tre ekstrasanger, små fortellinger innimellom, og kirsebæret på toppen; Erlend Øyes bestemor Ellen som var født i 1916 (eller 18?) satt og koste seg i en stol i en krok. Hun må ha vært veldig stolt, og jeg fikk indre forestillinger om Erlend Øye på ungdomsskolen med altfor store briller og dansemoves som ikke ble godt mottatt av hopen, mens han holdt konsert på scenen i gymsalen. Jeg er glad det har gått som det har gått for ham. Han har en så fin stemme, også live. Ny CD ute 27. februar, og for deg som ikke har hørt den gamle; Land land land: hør Erlends ord! (fritt oversatt fra veggskriften på misjonsbygget like nedi gata her).

Her hadde mannen hoppet opp på et bord i ullsokkelesten. Det var overveldende. Han er en høy mann.

Jeg trodde moroa var over for denne gang, men jammen skal jeg ikke sosialisere i kveld også. A kommer på besøk, og i morgen er det middag med K og M. Onsdag skal jeg være Florence igjen og sette alle kluter til på Krisesenteret, og torsdag - ja, da tror jeg jammen meg det blir et pust i bakken. Fredag også, kanskje. Lørdag, derimot, blir det burlesk på Gamla med S og K, og så har enda en uke gått. Men ikke riktig enda. Det gjenstår stadig å se hvor fort det egentlig går.

Hvite menn og (svarte) pirater

Siste dagen er over. Siste dagen av by:Larm. Det var lørdag kveld, jeg hadde sydd ferdig mitt nye blå strutt (les: skjørt) og vi var klare for avgang. Halv ti spilte Pony the Pirate i Dagbladet-teltet. Etter Ks ønske dro vi dit. Det var fint. Etter dette bar det til Internasjonalen for et par øl og noen spørsmål om legitimasjon, og om vi i det hele tatt var over tjue år. En fornærmelse? Ja, det tror jeg. Jeg føler meg ikke så gammel at det er et kompliment ennå.

Vi ville være ute i god tid for Whitest Boy Alive etter advarsler om ikke å få kommet inn. Dette gikk imidlertid knirkefritt og vi fikk plass to rader fra scenen. Flott var det, hadde det ikke vært for to tupper som snek seg foran og etterhvert ville ha med seg alle de andre tuppevennene sine. Vi lenka oss fast med armkrok, og lot dem ikke forbi. Skar'n væra hard, så skarre værra på ornt'li. Det var uansett en bra opplevelse, og da vokalisten informerte om gratis konsert på Mono søndag kveld var planene lagt. Her er bandet in nice wigs.

Vi skulle se Lindstrøm, en elektronikamann som jeg ikke har hørt noe av, men det viste seg å være langdrygt og nokså kjedelig og etter Ks femte utsagn av typen: "Hvis det ikke tar seg opp innen fem minutter, så går jeg!", gikk vi. Vi bestemte oss for å dance the night away på Garage, men der var det lang kø, så da gikk vi rett og slett på Bar Babylon - mitt moderskip av utesteder, stedet der man kan føle seg trygg og beskyttet. Trodde vi. K slo ryggen i trappa, etter tur ble vi sjekket opp av en stussellig fyr som ikke klarer å prestere i fylla (Ks informasjon gjeldende en av sine venninner etter en noe mislykket one night stand) og jeg ble trøtt. Det er tydeligvis skam å sitte stille litt på et utested, noe jeg fikk stadige påminnelser om av K, K og J da jeg tok en hvil under trappa... Men det var gøy for det, og ved stengetid, etter at K og R, en gammel venn vi møtte, hadde sunget Jackson Fives låt om solskinn, gode tider, måneskinn og boogie opp til flere ganger, trasket vi hjemover i helvetesslapset.

Nå er det søndag og vi har spist frokost på Åpent Bakeri, pluss fastelavnsbolle. K har bursdag i dag - hurra! Vi sang som seg hør og bør i natt, og da det blir ingen sang i dag, altså... Får være grenser.

Trekkspilltoner og dårlig hukommelse

Enda en dag av by:Larm overstått. I går, altså fredag, var jeg som sagt på jobb hele dagen og var så stressa da jeg kom hjem at jeg ikke helt klarte å komme ned på normalt nivå. K hadde vorspiel og vi kastet i oss både pølse, kake og øl, før vi satte snutene mot Blå. Vi kavet oss gjennom snøfonnene over St. Hanshaugen, ned Telthusbakken, hvor vi for øvrig stoppet og så på et hus som var utbrent hvor to mennesker hadde dødd, og vel over Akerselva. Vi måtte stå i kø en liten stund, og fryktet lenge at vi ikke kom til å komme inn. Det var ille - kulde hjelper ikke når du er tissatrengt.

Inne på Blå var det nesten fullt og jeg måtte gå på do i mørket. Slum. Skjønner ikke helt hvorfor det er så populært der. Jeg mener hvertfall at et godt utested bør ha en OK do. Rundt ni begynte Detektivbyrån - en positiv opplevelse av barnlighet, nostalgi, lekenhet, mystikk og generell musikalsk elektronikatyngde (les: ikke oppblåst og lettbeint pop) forent med ompa-pa-trekkspilltoner. K ble hvert fall meget fornøyd og kjøpte både CD og veske.

Vi halte oss mot Youngstorget og fant ut at vi hadde en del dødtid mellom konsertene, så vi knertet et par halvlitere på Revolver og Internasjonalen, før vi respektivt så Pony the Pirate på Rockefeller (K ble positivt overrasket, jeg stiller meg nøytral):

Skambankt (godt trøkk, men jeg husker ikke noen av sangene):

El Caco (jeg ble ikke overbevist og det festet seg ikke) på Sentrum Scene. Jeg må ha dårlig hukommelse.

The best is yet to come, som man sier, og jeg gleder meg storveis til the Whitest Boy Alive klokka halv tolv på Sentrum Scene i kveld. Det må bli bra. KG mener derimot at vi ikke kommer til å slippe inn fordi bransje-Norge (hva nå enn det betyr) kommer til å fylle lokalet og de slipper inn før oss vanlige folk. Apartheid på musikknivå. Klasseskille de-luxe som kan likestilles med økonomi- vs businessklasse på fly, hvor sistnevtne går først på og først av. Hurpehoder, alle sammen. K har imidlertid tenkt å prøve en ny strategi for å egle seg inn på nettopp bransje-Norge; "Trenger du platekontrakt? Jeg representerer Vulva Records, ser du... (osv)". Jeg vet ikke hvordan Vulva Records ville slått an hos hopen - det gjenstår å se!

Dagen begynner med søvn og snø, men snart skal vi tråle bruktbutikker sammen med S og avslutte det som helt sikkert kommer til å bli en knall handlerunde med middag på Punjab Tandoori på Grønland.

Å' hei!

Det er nok uttrykket som best beskriver gårsdagen.

Vi satte snuta mot Gamla for å høre The Little Hands of Asphalt, et band som absolutt anbefales! Velskrevet musikk med god flyt og god vokal. De slipper debutplate niende mars i år. Håper det blir topp.

Etter dette møtte vi K på Internasjonalen, hvor vi så Håkon Moslett og Erlend Øye i sivil og Norma Sass som hadde konsert - ikke veldig imponert, egentlig. Lys jenterock med mye shub-shub-shub og oh-yeah's.

Kontrasten kom deriomet med Lydia Laska - uryddig rock med langt hår og fjærboa og mindre vellykket pisking på scenen. Vi forflyttet oss til Dagbladet-teltet på Youngstorget og ble utsatt for ekstrem elektronika av uviss artist - det var ikke derfor vi var der - men det var likefullt morsomt. Etter at elektronikaen hadde stilnet, snudde vi oss og Major Parkinson braket løs med mer eller mindre tung og eksperimentell rock. Veldig bra. K fikk til og med en ballong.

Vi gikk mot Sentrum Scene og så Harry's Gym igjen, en god opplevelse også i går. Vokalistens sterke men samtidig beroligende stemme og et generelt godt lydbilde som både er bra live og på plate gjør dette bandet bra for de som ikke har hørt noe særlig av det fra før.

Sentrum Scene var historie da vi plasserte oss på gulvet i Folkets Hus Mesaninen (hva er det? Høres ut som om en liten kake) for å hvile våre gamle ben og rygger. K ville høre Hjaltalin fra Island, så da gjorde vi det - jeg og K satt på gulvet hele konserten, mens K sto inne blant folkemengden. Vi ventet på samme sted for å Pony the Pirate klokka halv ett, men da et band begynte lydprøver på scenen med banjo og generell folkemusikklyd, spurte K om det var flyttet, og ganske riktig; det var flyttet, mest sannsynlig kansellert. Da gikk vi bare hjem.

Nå skal jeg på jobb, for så å haste hjem, kaste meg i dusjen, skifte og kaste meg mot Blå til halv ni for å høre Detektivbyrån. Håper det blir en like god kveld som i går!

Gamlemor på tur

Ja, da var kick-offen vel overstått. Jeg kan herved slå fast at jeg har blitt gammel. Herligheten foregikk i Dagbladet-teltet på Youngstorget her i Oslo, med høy og parkett på gulvet, samt en hel del mennesker trampende rundt med hippe frisyrer, briller uten styrke men med "akk-så-kul" innfatning, og generelt høy hipp-faktor blant de fremmøtte. Dette var tydeligvis et se-og-bli-sett-sted for de som mener de selv er alternative typer. Selv mener jeg at jeg er gammel. Der sto jeg, midt blant små menn med bart ytterst på leppa og store kvinner med hesteansikt og rosa leppestift, og jeg hadde utrolig vondt i ryggen, vondt i det ene kneet, og trykket stadig øreproppene lenger inn. Dette ødela selvsagt opplevelsen av musikken, men hei: hva skal man gjøre når man er gammel?

Vi så og hørte Lukestar og Harry's Gym, hvorav førstnevnte ikke var noe særlig å skryte av og sistnevnte var en positiv oppdagelse (for min del - K hadde hørt det fra før), og hadde det ikke vært for spastisk hodedans blant de som sto fremst og så kulest ut, hadde kvelden vært fin den.

Igjen - "... ceaseless competitive struggle produces acute status anxiety." (Robert K. Merton 1968). Ja, jeg må si at det gjør det for meg. Hvem er jeg oppi alt dette? En eldgammel tjuetoåring full av fordommer, muskelplager og galle? Det tror jeg jammen meg at jeg er. Det er en status man burde få angst av...

Ord for dagen, to

Jeg synes i bunn og grunn at "Fremtid som barndom" fra Herbert burde holde som ord for dagen i dag. Jeg har uansett ikke for vane å ha ord for dagen på bloggen min, men uttrykkene bare renner inn i dag. Jeg slår til med enda en frase.

"... ceaseless competitive struggle produces acute status anxiety." (Robert K. Merton 1968).

Godt skrevet og det sier jaggu mye om dagens samfunn.

"Fremtid som barndom"

Slik lyder hilsningen fra Herbert til ukjent, anno 1939, i en utgave av Det blåser fra Dauingfjell av Trygve Gulbranssen, 6. opplag utgitt i 1935. "Fremtid som barndom". Så fint. Jeg har kjent deg i barndommen, og vil være der i fremtiden.

Over til mer hverdagslige opplevelser. Her på mandag trasket jeg oppover Hegdehaugsveien for å finne en frisør. Jeg hadde satt et tak; 500 kroner går greit. Til nød. Jeg går innom et sted; "Dameklipp koster kr. 740. - Har dere studentrabatt? *medlidende smil* - (Kremt) Nei.".

Et annet sted: "Dameklipp koster kr. 690. - Har dere studentrabatt? *samme medlidende smil* - (Kremt) Nei. Men vi har en lærling og hun klipper gratis". Jeg kunne jo ikke tro mine egne ører, og slo til. Da jeg ringte dagen etter for å høre hvilke typer modeller de trengte var det bob og kort damefrisyre. Jeg jublet og sa "Ja! Jeg har kort damefrisyre". Og dermed var det gjort og nå er jeg klipt og har spart en hel del penger.

I går var en lite konstruktiv dag akademisk sett. Jeg møtte V til lunsj, gikk rett derfra til frisøren, og da jeg var ferdig der kom det middagsgjester. Huhei. Jeg fikk lest seks sider og tatt noen notater.

I dag er det forelesning om en snau halvtime, så kafébesøk med K, så hjem og lese en stakket stund, før jeg skal på Krisesenteret for frivillighetsarbeid (ja, jeg er den moderne Florence Nightingale), for deretter å møte K og K på Funhouse og legge planer for by:Larm-helga over en øl eller to. I kveldinga er det by:Larm-kick-off på Youngstorget, så tjoks - plutselig er nok denne dagen også over. Ti måneder kommer til å gå fort.

Når julestjerna er vikar for månen

"Det var litt rart, for en gang var alle stjernene og månen på himmelen samtidig". Slik begynner hytteturen, med gullkorn fra Ronjamunn i bilen på vei gjennom Gata - et tettsted like i nærheten av Harasjøen. Etter to dager og to netter føler jeg meg svett, klam og fettete, mett, stinn og ufokusert. Det er kanskje slik hyttelivet farer med en. Fores opp og ned i mente, uten dusj og med innedo uten innlagt vann. Livet er deilig, men helst om sommeren.

Vi har vært ute i snøen, akt, stått på spark og spist hjemmelagete karbonader og deilig fårestek. Vi har sett på Melodi Grand Prix og spilt mikado, vriåtter og idiot. Generelt har vi gjort hytteting, mens den ene sier det ene, den andre hører det tredje, og den tredje svarer på det fjerde som ingen har nevnt. Det blir sånn med en høyrøstet seksåring som har det meste på stell, en gravid kvinne som spontansovner fra tid til annen, to besteforeldre som hører dårlig samtidig som de misforstår hverandre og to stykker som melder seg mer eller mindre ut. Hurra. Kommunikasjon på høyt (lyd)nivå.

Nå er Oslolivet igjen en realitet, og jeg skal slenge meg i dusjen. Takk og hei - enda en helg er forbi.

Du skal få sukkertøy og du skal få lade, du skal få væra med på Harasjøen og bade

I dag sto jeg opp etter lang tid med sjåming (les: ufokusert blikk) og nøling, lagde meg litt velling som ble brent og drakk opp et glass jus som hadde stått i vinduskarmen siden i går. Jeg kjenner at pengemangelen tar på både her og der.

Dagen har vært lite konstruktiv. Jeg får fortsatt ikke den eksterne harddisken min til å fungere, noe som grenser til krise ettersom jeg har alle gamle bilder på den. Skal prøve på en annen PC over helga, for i morgen begynner jeg klokka halv sju på jobb, og etter det bærer det til hytta på Harasjøen med hele familien. Det kan bli koselig. Jeg må bare huske å pakke i kveld. Kjenner at jeg er helt tiltaksløs akkurat nå. Helt uten krefter. Det eneste jeg har gjort er å lese og å jobbe i tre timer. Det skal sies at arbeidsøkta var hard - ble møtt av storstilt rot og gjennomgående kaos da jeg kom (og det bare for å steppe inn for ei som måtte gå litt før...).

Nå er det kvelding uten velling og jeg kjenner at dagen synger på siste verset for min del. Det var det med pakkinga også da. Og pusse tenner.. Jeg må huske toalettsaker. Jeg er så lei av å pusse tenner, jeg. Det er noe av det kjedeligste som er akkurat nå.

Dagens observasjoner: folk er purkete, noen er rotete, det er kaldt ute, takras er noe herk.

Inflation

Åh, takk. Jeg hører på the Whitest Boy Alive med "Inflation". Det er bare godt. Føles som balsam for både kropp og sjel. Jeg kommer ikke til å legge til noen youtube-link, da jeg har altfor dårlig internettforbindelse til å drive med slikt.

Lørdagen kom og gikk. Vi dro på Garage og danset oss inn i de små nattetimer. Det var veldig gøy! "Danset" er kanskje en positiv overdrivelse. Vi beveget på kroppen som best vi kunne til musikk vi både kunne/ikke kunne/lot som om vi kunne. Jeg merker at jeg har en veldig trang til å snakke samtidig som jeg danser. Ikke om hverdagslige ting, altså, men mer om sånne ting som har med dansingen å gjøre. Det må være slitsomt for de jeg danser med. De hører jo ingenting. Jeg tror jeg gjør det fordi jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre samtidig som jeg dummer meg ut OG har det gøy - alt på en og samme gang.

Nå skal jeg på jobb. Det blir som vanlig helt TOPP! Jeg har det bra, savner Rune, gruer meg til jobb, gleder meg til lønning, til en dag jeg kan sove lenge uten dårlig samvittighet, og til et tastatur som ikke er forsinket.

The Whitest Boy Alive - takk: "Done With You".

Sexstemning

Jeg og Kari, evt. Silje og jeg, sitter og vorser på rommet mitt/Siljes rom. Det er ikke mindre enn festsamt. Vi har øl, peanøttkjeks og det er heidundrande sexstemning. Dette er det nye uttrykket. Mari fant på ordet i går. Det skulle beskrive den sitrende kjemien mellom Sharon Stone og Michael Douglas i filmen "Basic Instinct". Etterpå skal vi ut og oppdage et nytt utested, der øllen flyter og mennene leter etter en dame som Kari. Vi gir oss på topp. Kanskje kommer vi med en situasjonsrapport senere på kvelden. Når peanøttkjeksen har kicka inn.

Müsli fra ei lita skål

Nå har jeg pause på jobben og sitter og håper på at V skal jobbe i morgen. V? Skal du? Jeg spiser müsli fra ei lita skål i metall. Vi har ingen normale boller her. Bortsett fra slike som hever.

Senere skal jeg og Kari og M spise kjøtt av uvisst slag. Tipper det blir en rett av okse ytrefilet da det er på tilbud på Kiwi denne fredagen. Storveis opplegg, sier bare jeg. Hamstring må til.

Ellers skjer det svært lite. Da jeg våknet i dag sto en hårtust rett opp midt på hodet. Virkelig helt rett opp. Som en antenne. Jeg måtte legge håret med hårnåler. Jeg føler meg intetkjønnet da jeg uten sminke og med dårlig sveis og skaut trasker rundt her i hvite og altfor små klær. Egentlig går det helt greit å være intetkjønn her. Spiller ingen trille. Kanskje folk tror jeg er en sånn super-opptatt-av-økologisk-og-biodynamisk-mat-person-som-tar-prinsipielt-avstand-fra-sminke. Det er ikke sannheten.

Skrivepress og bare truse, eller uten truse

Skal det å ha en blogg føre til at man føler at man MÅ skrive? Sikkert ikke. Det er nå sånn jeg føler det allikevel.

Nå drikker jeg te etter å ha fortært to heller smakløse knekkebrød. Jeg skal begynne å lese snart, men alt er jo morsommere. Jeg må også handle mat i dag, og det er omtrent de planene jeg har. Etter å ha blitt inspirert av http://karikan.blogspot.com angående ensformigheten og det noe kjedsomme ved å lese pensum, har jeg tatt på meg en kjole og satt opp håret litt. Bare sånn for å føle meg litt bedre og freshere, selv om jeg bare sitter inne i katakomben min alene. Jeg kommer ikke til å sminke meg, da. Det får være grenser og jeg regner med at det blir mye oppgitt hånden-til-ansiktet-action gjennom denne lesefasen uansett.

Jeg har sovet godt i natt. Jeg drømmer stadig ulike drømmer om de i kollektivet. Sånne helt hverdagslige ting - jeg lukker døra til kjøkkenet, sier hei og så videre. Kanskje det ikke er drømmer. Det er jo faktisk det jeg driver med her sånn i hverdagen. Sier hei og lukker dører. I går kveld prøvde jeg og Kristine å gjøre kollektivaktiviteter. Det vil egentlig bare si at vi prøvde å snakke i stedet for å se på TV sammen. Jeg har foreslått litt av hvert når det gjelder fellesaktiviteter, ja, sånn rent typiske kollektivting. Toving. Gå nakne på underkroppen på kjøkkenet (les: 'Tilsammans'). Kristine var i hvert fall veldig med på det siste. S fortalte at hun bare går i truse til badet, enda hun deler bad med en mer eller mindre ukjent mann. Han er vokst opp i et naturist-hjem, så da gjorde det visst ikke noe.

Nå må jeg begynne dagen, tror jeg. Blir mye svada her. Jeg ønsket forresten å hete Svada da jeg var liten. Jeg hadde sett 'My Girl' litt for mange ganger, og hun het Vada, og jeg het Silje, så det naturlige var å sette en 'S' foran Vada, og dermed Svada. Mamma forklarte til slutt hva det betydde, men det tok noen år og en hel del kynisme før jeg forsto at det kanskje var upassende.

Tom tid

Nå er klokken fem over halv ni og det er kveld. Akkurat nå er det tom tid. Det er det for meg, i alle fall. Mange andre gjør sikkert noe spennende akkurat nå, mens jeg sitter her og undrer meg over hvordan dagen kan formuleres. Jeg har lest i dag. Lest om ting jeg ikke skjønner så mye av. Så har jeg spist. Jeg har spist ganske mye, for når man leser er det liksom ikke noe annet å finne på enn å spise litt ved siden av. Jeg har også vært en tur ute, men bare i om lag en time, og da gikk jeg inn igjen. Har denne dagen vært en meningsfull dag, sånn i kontrast til i går? Jeg tror ikke det. Det er vanskelig å si, egentlig. Kanskje man ikke helt skjønner hvilke dager det er som teller før etter at man er ferdig med dem - før det har gått en liten stund.

Jeg glemte å ringe S i går. Det får ikke hjelpe. Vi kommer til å snakkes senere.

Snart skal jeg se et tv-program om psykisk syke i norske fengsler. Det er fortsatt en time til det begynner. Hvis jeg har mer tom tid nå så kan det hende at jeg forsvinner.

Jeg har tre blemmer på tunga som i løpet av natten kommer til å utvikle seg til sår.

I går så jeg en mann som liknet en mus og en mann som liknet en gris.

no_headline

I dag har vært en så meningsløs dag at den verken fortjener overskrift eller et fullt innlegg.

Jeg har spist blåbær som var hvite inni. Da er det ikke BLÅBÆR, REMA1000!

Kollektivliv

I dag er det søndag og jeg er glad for at søndag i utgangspunktet er en fridag i Norge. Det oppfordrer til eget tempo og valgfritt liv. I dag våknet jeg med maks fyllesyke. Jeg stavret meg opp etter at Kari hadde dratt - min erobring fra byturen i går - og lagde meg frokost. Deretter gikk jeg ned på hjørnet og kjøpte en sjokolade-brioche og en croissantsnurr med rosiner på Åpent Bakeri, for så å fleske meg i senga med alle herlighetene. Jeg har jeg sett "Waking the dead" i fire timer og så satte jeg en hamburgerbrøddeig og lagde en hamburger. Jeg leste ferdig ett kapittel av Garland og bakte ut brødene, stekte de og hamburgeren og nå er jeg mett. Joda, jeg er ganske fornøyd, jeg. Med dagen, altså.

Forreseten føles det som om jeg gruer meg til noe, og det er ikke så fint. Dype åndedrag hjelper ikke. Kanskje det er det de kaller "fylleangst", men jeg gjorde ingenting jeg angrer på i går. Jeg gjorde nesten ingenting i det hele tatt - drakk en drink og masse vann og det var det.

I morgen er det jobb og S har bursdag. Jeg må huske å ringe.