Malmö

Nå drar jeg til Malmö. Jeg skal handle flesk.

We all live in a yellow submarine

Med dette bildet følger teksten: "Trykkammer stengt med umiddelbar virkning". Var det fordi hun kom inn og ødela hele driten at de måtte stenge eller er det fordi hun ikke skal komme ut igjen?

Når hodet henger etter

Så forsøker jeg bloggen igjen; nå mer som en følge av at jeg har en datamaskin rett foran ansiktet hele dagen, og jeg rett og slett ikke kan la være å pille.

Sitter og later som om jeg får med meg det jeg leser på dette masterstudiet i kriminologi, og merker at jeg er et helt annet sted enn jeg egentlig burde være, ja, nå er jeg jo her på bloggen selv om jeg burde være ett eller annet sted i Bourdieus engelske utredelser om staten. Tar notater av ren og skjær dårlig samvittighet når det går opp for meg at jeg har lest tre tettpakkede sider med teoretiske utredninger uten å ha skrevet noe som helst. Snorkepurk uten struktur.

Ellers er hverdagen nettopp dét - hverdag. Kjempehverdag. Blir helt matt jeg, trøtt og matt, enda jeg har sovet skikkelig godt i natt. Nå er det imidlertid på tide å legge hodet i bløt for å forsøke å finne frem til det jeg egentlig skal gjøre. Og det er jo ikke å skrive blogg.

Lille Pil

Altså jeg lurer på om jeg holder på å bli gæærn. Her om dagen satt jeg i heimen og plutselig hørte jeg en båttute som tutet "When You Wish Upon A Star". En tute på en stor båt, altså. To ganger hørte jeg denne. I går skjedde det samme. Med nevnte melodi: honk-honk-honk-honk-honk-honk-honk!! Jeg har selvsagt spredt nyheten til de jeg kjenner, men ingen har hørt det samme. Og her snakker vi en lyd som går over hele Oslo. Vel, vel. Kanskje det er i mitt eget hode, eller at jeg bare har så lite å gjøre at jeg hører båttuting bedre enn andre folk.

Men så skjer dette. Jeg sitter og soler meg på balkongen, svetter og er generelt ufresh, og så dukker det plutselig opp en indianer på hustaket på andre siden av gata. Kanskje har jeg fått solstikk, tenker jeg, men så innser jeg at det er en ansatt fra Thon-hotellet som er ute for å ta seg en sigarett. Med hodebånd og to fjær festet i hodebåndet; en lilla og en grønn. Og solbriller. Greit - så spiller hørselsansen meg et puss med eventyrlige toner fra en cruisebåt, men nå synger jammen synssansen på siste verset også.

Forklaringen kan naturligvis også være at begge disse observasjonene er ekte og at det er verden, og ikke bare jeg, som er merkelig skrudd sammen. Båtlyden kan være et eventyrcruise som legger til kai ved Akershus festning, og det kan være at Thon hotell har barnas dager og at Lille Pil måtte ut for å sigge litt. Jeg tror jeg trenger mer sosialisering.

Dance floor

Eller mangel på sådan. Jeg er på jobb og forsøker å piffe opp en daff kropp (min egen) med litt festlig musikk på øret, men føler meg fortsatt klam og slapp nede i katakombene som er Pax. Jeg aner solstråler fra oven. Heldigvis er jeg ikke fullt klar over værsituasjonen siden utsikten her fra kjelleren er begredelig, for om jeg hadde sett ut nå hadde jeg grått etter øyliv og skjønnlitteratur på et vått håndkle.

Det er St. Hansaften i dag og vi skal feire. Når og hvordan er fortsatt uvisst, men visst er det at jeg skal møte K, J og J og vi skal nok få til noe. Koke sammen noe heksebrygg og så videre. Inntil dess (som jeg jo ikke vet når er) skal jeg pakke bøker på duvende masaisko og lengte etter full frihet. Den er der et sted, bare et par millimeter utenfor rekkevidde.

Fred

Nå jobber jeg på Pax. Det betyr fred. Kjenner jeg fred? Nei, jeg kjenner stress og uro. Uro over at ting ikke går som jeg forventer. Men sånn er det vel. Ofte.

Jeg var på trening i dag og svettet som en gris i badstu. Herreminhatt, jeg er i eksepsjonelt dårlig form, men nå har jeg dratt skrotten på trening mer eller mindre regelmessig, trukket sykkelen frem fra kjellerboden og fysikken ser lysere ut enn på lenge. Hvertfall på lang sikt. Skikkelig lang sikt.

Nå skinner sola i vinduskarmen og jeg klager som aldri før

Musikk gir gjerne assosiasjoner, enten gode eller ikke så gode. Og nå hørte jeg plutselig en sang som jeg likte skikkelig godt i fjor, men som jeg bare måtte slå av fordi det liksom vred seg i magen. Merkelig. Det er jo fortsatt en god sang. Kanskje er jeg bare overfølsom.

Dette er altså den nye dagen jeg snakket om i går, og kjennes denne bedre enn den foregående? Vel... Det er supert vær ute, og valget står mellom trening eller soling. Når det gjelder meg og min natur vil man kanskje gjette på det siste alternativet, og ja; sannsynligheten for at jeg heller kommer til å purke i parken enn å se ut som en purke på treningsstudio er overhengende stor. Dessuten er det et styr å trene før jeg går til parken, liksom. Da må jeg først opp på Blindern, og så ned igjen og hente teppe og pute og diverse for en dag i parken. Kanskje best å innta horisontal posisjon med en gang. Allikevel er det et svik mot kroppen. Usj. Jeg trenger også å få ut litt aggresjon, og hvilken måte er bedre enn å være sint over i hvor dårlig form jeg egentlig er samtidig som jeg gjør et fåfengt forsøk på å endre dette. Så ja, det blir trening.

Hvorfor snakke om dette på bloggen? FOR DET ER INGEN ANDRE HER!