Velkommen til mitt begredelige liv

Så er jeg på Gjøvik. Over en måned siden sist, men jeg kjenner det på kroppen. Ikke noe avrusning her i gården, kan jeg fortelle. Man er ikke akkurat avhengig av Gjøvik, men man kjenner at noe faller på plass når man kommer hit. Om det er noe positivt? Niks på en stiks.

I dag har vi levert R hos M og B fordi de skal på hytta og så skal de på campingtur til Sverige. Tjoks. I den anledning måtte vi kjøre familiebilen, en Nissan Cherry '85-modell, over Mjøsbrua til Hamar og tilbake til Gjøvik igjen. "Familiebilen" fordi mamma og I deler på den. Veldig praktisk, jeg vet. Vel. Null air-condition. Tre dører. Et stk. barn. Et stk. handikappet mor/mor. Et stk. høygravid søster/mor. Et stk. meg. Inn i bilen. Det var trangt. Det var varmt. Det var veldig, veldig klamt, og det var øredøvende.

Jeg har altså illustrert dette ved å ta flere bilder av meg selv i baksetet. Legg merke til den lekre diaréfargen på setetrekkene. Hele bilen er for øvrig diaré-metallic, med kledelige og matchende rustflekker.

Det hele holdt på å toppe seg da bilen etter hvert begynt å hoppe ved giring. Lugg, lugg, nå må vi stoppe. Flott. '85-modellen skulle gi seg fem minutter unna Kolberg hageutsalg, liksom. Sjekke oljen - niks, inget galt. Vannet? Nei. Så vi kjører videre og alt går fint. Og det gikk fint. Og nå er vi fremme.

Jeg er utslitt. Jeg har ikke mer vann i kroppen og bøter på dette ved å spise Laban Fruktige Seigdamer fra Nidar. Kom deg til krana, S, og drikk vann! På den annen side vil jeg helst ikke drikke vann fra krana for kranvannet kommer fra Mjøsa. Skibladner, Mjøsas hvite svane/verdens eldste dampveivalserbåtettellerannet har nemlig fått lagt inn kvernetoaletter. I stedet for at pensjonistavføringen slippes hel og uskadd ut av båten, slippes den nå i kvernet og bearbeidet tilstand - nesten som suppe! Så nå synes den ikke lenger! Hurra! For en nyvinning...