Se min kjole

I dusjen i stad begynte jeg å tenke på barnesangen "Se min kjole". Den kan synes harmløs i barneverdenen - man synger om venner i hissten og pisten, men satt i en mer voksen kontekst synes den vulgær og til og med litt sinnsyk. Kanskje det bare er jeg som er sinnsyk. Det er en hårfin linje.

Se min kjole - den er rød som (ett eller annet)

Alt hva jeg eier, det er rødt som den

Det er fordi jeg elsker alt det røde

Og fordi en postmann er min venn

OK. Så hun elsker alt som er rødt, delvis fordi en postmann er hennes venn. Jeg tror det er fordi postmannen er hennes venn. Og derfor elsker hun plutselig rødt, liksom. Ja, jeg sier hun fordi det er flest jenter eller kvinner som går med kjole. Jeg er klar over at dette er miljørelativt og antakelig er i stadig endring, men per dags dato - kvinns med kjoler er vanligst.

Se min kjole - den er hvit som skyen (?)

Alt hva jeg eier, det er hvitt som den

Det er fordi jeg elsker alt det hvite

Og fordi en baker er min venn

Så nå er bakeren plutselig en venn også. Min antakelse er at denne kvinnen som elsker ulike farger avhengig av mannens yrke (ja, for det er stort sett manneyrker som nevnes i de ulike versene - postmann/baker/feier) er noe besatt av mennene og endrer utseende, oppførsel og generell fremtoning i takt med hvem som er venn. Dette er ikke ulikt den moderne kvinnen som stadig er på jakt etter anerkjennelse og oppmerksomhet. Pass på så det ikke blir sykelig, bare. Eller så er jeg syk. Igjen en hårfin linje.

For øvrig er tensingungdom på tur noe av det verste du kan ta toget sammen med. Kanskje ett hundre mediopubertale krek som lukter testosteron og østrogen om hverandre samtidig som de er urolige og og klapper i takt med Jesus og dunker i seteryggen.