Plir, plir

Eksamensdag. Ugg, ugg, pølse med lugg. Jeg har nettopp blitt vist ut av eksamenslokalet ("Du kan ikke sitte her", "Hæ?", "Du kan ikke sitte her", "Ehm.. Hvorfor ikke?", "Du må høre på radio et annet sted, kom tilbake kvart på ti"). Jeg hadde lyst til å si at det slett ikke var radio jeg hørte på, at det var IPODEMPETRESPILLERSKJØNNERDUGAMLERADIOTRAVER? Det sa jeg ikke. I stedet lusket jeg ut av lokalet med en ulmende følelse i magen av at jeg hadde misforstått ett eller annet.

Jeg krøp under nærmeste stein (les: Kaffefuglen) og forsøker skjerme selvet fra eksamensklare studenter som pepper hverandre opp med muntlig fremføring av lovprinsippet jamfør konkurrens og subsumsjon, samtidig som de vifter og rister de hjemmelagde salatene sine i ansiktet på hverandre for å vise frem hva de skal spise underveis.

Nei, la meg få dette overstått. Halvtime til nå, så går jeg fra min trygge steinsprekk til flombelysning og pedante eksamensvakter med plirende øyne bak tjukke brilleglass. Tjoks.