Nå skinner sola i vinduskarmen og jeg klager som aldri før

Musikk gir gjerne assosiasjoner, enten gode eller ikke så gode. Og nå hørte jeg plutselig en sang som jeg likte skikkelig godt i fjor, men som jeg bare måtte slå av fordi det liksom vred seg i magen. Merkelig. Det er jo fortsatt en god sang. Kanskje er jeg bare overfølsom.

Dette er altså den nye dagen jeg snakket om i går, og kjennes denne bedre enn den foregående? Vel... Det er supert vær ute, og valget står mellom trening eller soling. Når det gjelder meg og min natur vil man kanskje gjette på det siste alternativet, og ja; sannsynligheten for at jeg heller kommer til å purke i parken enn å se ut som en purke på treningsstudio er overhengende stor. Dessuten er det et styr å trene før jeg går til parken, liksom. Da må jeg først opp på Blindern, og så ned igjen og hente teppe og pute og diverse for en dag i parken. Kanskje best å innta horisontal posisjon med en gang. Allikevel er det et svik mot kroppen. Usj. Jeg trenger også å få ut litt aggresjon, og hvilken måte er bedre enn å være sint over i hvor dårlig form jeg egentlig er samtidig som jeg gjør et fåfengt forsøk på å endre dette. Så ja, det blir trening.

Hvorfor snakke om dette på bloggen? FOR DET ER INGEN ANDRE HER!