Altså jeg lurer på om jeg holder på å bli gæærn. Her om dagen satt jeg i heimen og plutselig hørte jeg en båttute som tutet "When You Wish Upon A Star". En tute på en stor båt, altså. To ganger hørte jeg denne. I går skjedde det samme. Med nevnte melodi: honk-honk-honk-honk-honk-honk-honk!! Jeg har selvsagt spredt nyheten til de jeg kjenner, men ingen har hørt det samme. Og her snakker vi en lyd som går over hele Oslo. Vel, vel. Kanskje det er i mitt eget hode, eller at jeg bare har så lite å gjøre at jeg hører båttuting bedre enn andre folk.
Men så skjer dette. Jeg sitter og soler meg på balkongen, svetter og er generelt ufresh, og så dukker det plutselig opp en indianer på hustaket på andre siden av gata. Kanskje har jeg fått solstikk, tenker jeg, men så innser jeg at det er en ansatt fra Thon-hotellet som er ute for å ta seg en sigarett. Med hodebånd og to fjær festet i hodebåndet; en lilla og en grønn. Og solbriller. Greit - så spiller hørselsansen meg et puss med eventyrlige toner fra en cruisebåt, men nå synger jammen synssansen på siste verset også.
Forklaringen kan naturligvis også være at begge disse observasjonene er ekte og at det er verden, og ikke bare jeg, som er merkelig skrudd sammen. Båtlyden kan være et eventyrcruise som legger til kai ved Akershus festning, og det kan være at Thon hotell har barnas dager og at Lille Pil måtte ut for å sigge litt. Jeg tror jeg trenger mer sosialisering.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar