"Du skrev dom fulaste orden du kan, hela veggen såg ut som fan, allt var stavat fel - blev nån imponerad..?"

Jada, enda en godbit fra det rike og egenkonstruerte sitatarkivet til Florence Valentin. Som jeg bare gleder meg mer og mer til å se igjen. På Way out West. Tjoks! Forresten har jeg laget del to av den nye motivasjonskilden min, som i grunnen har blitt en installasjon i seg selv. "Nei takk...":

Fredag og snart, snart. Jeg har vært på butikken i dag. Jeg måtte. Jeg måtte kjøpe lyspærer. Når jeg tenker etter kjøper jeg ganske mange lyspærer. Er det normalt? Kanskje jeg prøver å få en lys idé. Å herregud. Jeg må komme meg ut. Jeg slo nettopp av en lyspærevits. For meg selv. På bloggen. Au. Jeg får fysisk vondt av egen situasjon her.

Kan for øvrig melde at jeg er sår i halsen. Det kan skyldes den lille sangsesjonen jeg hadde for meg selv for en times tid siden. Jeg varmet ikke opp stemmen, liksom, men satt her og brekte meg gjennom den ene etter den andre av Anna Ternheims sanger. Det var virkelig breking, og på høyt nivå om jeg kan si det selv, avbrutt av tidvise hosteanfall og mangel på tekstkunnskap. Jeg vet ikke helt hvor lytt det er inn til mitt nye rom, og det er litt flaut å tenke på at jeg antakelig heller ikke får vite det, mens alle de jeg bor med antakelig allerede vet det veldig godt. Så det er gøy da.

Men halsen, ja. Faen. Får nå håpe at det ikke er tilbakefall. Satser på at dersom man har hatt purkeflu én gang, så får man det ikke igjen. Sånn som med vannkopper. Jada, jeg er frisk! FRISK! (Men potensielt syk på sinnet)

Nei takk, ellers takk, det kan du bare drite i

Jeg har flyttet inn i det rommet i kollektivet som har absolutt dårligst internettlinje. Arg! Ikke bare skal jeg være på dette rommet, nærmest sammenhengende, i to dager til, men jeg må lide, LIDE, meg gjennom treg internettlinje. Jævla drittopplegg.

Ute regner det og det er faen meg like greit. Nå er jeg eksepsjonelt lei av å være i eget selskap og av å ta meg en liten lur midt på dagen og av å ikke få puste gjennom nesa og av å ikke kunne gå på butikken engang. Faen. Og dritt. Jeg har derfor tydd til håndarbeid i dag. Dette er et bilde av den nye motivasjonskilden min. "Nei takk" til alt jeg ikke vil. Nei takk til svineinfluensa. Nei takk til kalde mandagsmorgener. Nei takk til bakfyll. Kanskje skal jeg lage en til der det står "Ellers takk" som kan henge under. Og en til under der: "Det kan du bare drite i".

Og så har jeg laget begynnelsen på en pute til mitt andre tantebarn, som ikke er født ennå, men som kommer til å poppe ut snart. Før heller enn siden, er min tanke.

Uansett - foreldrene vet ikke om det blir gutt eller jente, og dermed har barnet fått det midlertidige navnet Odd-Sølvi. Barnet er rett og slett kalt opp etter en feil som Bs hørsel har forårsaket - den bekjente het Maud-Sølvi, ikke Odd-Sølvi. "Hva sa du til henne da du skulle si noe da, B?", "Je sa bære 'du', je". Så galt kan det gå.

Luftboller og ventesuppe

Ok. Så nå er det onsdag. Og det er tre dager til lørdag. Til og med lørdag. Jeg tror jeg kommer til å bli gal av å vente. Vente på å begynne å leve igjen. Må holde meg unna verden til lørdag. Og så må jeg ta det med ro etter lørdagen også. Ikke noe vits i å kick-starte kroppen. Sier mor.

Jeg frykter at influensaen har blusset opp igjen med den latente og akk så murrende hodepinen som har pirket på meg hele dagen. Håper det bare er litt vanlig smerte i hodet, og ikke relatert til svin dette også. Det var noe jeg egentlig skulle skrive her i dag. Noe fokusert. Men det husker jeg sannelig ikke, for ordene renner ut selv om de ikke bærer mye mening. Sånn blir det når man er utsultet på sosial omgang - man bruker bloggen (den ultimate monologkanalen) som kommunikasjonsmiddel. Trist, egentlig.

Jo! Det var det jeg skulle skrive. Nå er festivalpass kjøpt og tremannsrom booket til den svenske festivalen Way out West i Göteborg. Har jeg råd? Niks. Kommer det til å føre til åndelig påfyll? Jeps. I mellomtiden får jeg leve på luftboller og ventesuppe, for når man er syk og isolert er det lett å overfokusere på noe som ligger nokså langt frem i tid. Og det gjør jeg nå. Way out West! Gled dere, fellow festivalgjengere, vi kommer!

Bank bank...

- Hvem der?
- Svineinfluensa.
- Svineinfluensa, hvem?

Se... Det blir ikke en god spøk en gang. Men jada, jeg har svineinfluensa. Og jeg som ikke liker svinekjøtt engang.

Ding! Ding! Ding! Her kommer de spedalske!

Jeg er syk, da. Så jeg drar på legevakta lørdag morgen, litt over åtte, svett og utslitt og jævlig, med to Ibux innabords. Sier jeg har influensasymptomer og får utdelt munnbind og hansker. Spedalsk! Blir henvist til et eget venterom der det sitter en kvinne til med munnbind. Herregud. Jeg fikk jo ikke puste. Var tett som ei potte i nesa og måtte sitte og ånde på meg selv inne i dette munnbindet. Ble helt fuktig. Den ene etter den andre ankommer isolasjonsrommet, iført samme spedalsk-oufit, kunne likesågodt ha vært bjeller. Heldigvis blir jeg kalt inn til legen først. Som også har munnbind og en heldekkende gul plastfrakk. Pesten kommer. Og den heter det samme som meg. Pussig.

Han tar tempen i øret mitt, og jada, når man kommer til legen er man alltid frisk; 35 i kroppstemperatur, liksom. Kunne kroppen min vært mer gørr mot meg? Vær litt syk når du bør være syk! VÆR SYK! Q-tips opp i nesa, ned i reagensrøret, q-tips ned i halsen, ned i reagensrøret, husk på å drikke mye og host i armkroken og takk skal du ha. Neste.

Det er det mest spennende jeg har opplevd siden... vel... siden jeg kan huske akkurat nå. Men det skal tas med i betraktning at jeg har hodepine i skrivende stund. Er ikke så lett å tenke da. Siden har jeg levd i isolasjon, delvis i mitt gamle fangehull, delvis i det nye, ved stua. Vel, jeg har hatt ett krumspring i det siste, det skal sies. Jeg gikk på butikken i dag og kjøpte ferdigmiddag fra Fjordland samt to lyspærer. 40 watt. Hver. Radical!

På gamlemåten

Så har jeg vært på hytta med M og B - mine besteforeldre. Dette er alltid en opplevelse utenom det vanlige, delvis fordi de ikke liker hverandre og nøler ikke med å legge skjul på det, delvis fordi de hører dårlig, og delvis fordi det kommer så mange innom på besøk, helt uanmeldt, og lirer av seg det ene etter det andre som er helt ulogisk. HELT ulogisk.

Nei, SM, brettet med brus kostet faktisk syttini kroner, ikke nittien med panten på toppen. Når du har betalt for panten, i tillegg til brusen, blir det nittien til sammen. "Nei, dæ sto på kvitteringa dæ, at det var enognitti og panten i tillegg". Nei, det er ikke sånn. Det er rett og slett ikke riktig, og ikke kom med kvitteringa som bevis.

Ja, jeg bor i Oslo. Og ja, jeg har våknet siden jeg sov i bilen. "Jasså, er det Oslo-folk her og, a? Hehehe[snikende gammelmannslatter]". "Har du vakne' nå a? Hehehe[raspende og krislende og kraslende latter]". Jeg hadde lyst til å si: "Nei, nå sover jeg. Jeg går her i den dårligste og mest udugelige butikken i Sverige sammen med dere pensjonistene, men jeg sover fremdeles". Du ser vel at jeg har våknet, liksom? Er det nødvendig å kommentere alt og absolutt ingenting?

Jeg kan øvrig observere at B begynner å bli gammel. Han husker mindre enn før - "N' Odd og a' Wenche, du veit hvem det er du?". Ja, selvsagt vet jeg hvem det er. Jeg har møtt Odd opp til flere ganger. Det er ikke så mange å holde styr på i familien.

Og han hisser seg opp over småting. "Faen i helvete, helsikes, helskottens...", "Hva er det?[noe forskrekket]", "Søla...", og da hadde han sølt litt fløte på bordet, liksom. Jeez.

En annen situasjon er et perfekt eksempel på hvordan eldre mennesker styrer samtalen bort fra det de egentlig synes er kjedelig. SM:"Å, dæ er nå vægfylling borti der, da... Itte så ille mæ dæssa høla i vægen derover", B: [høyt, buldrende og veldig tydelig]"Du liker koteletter du, S?", jeg: "Ja.. Men herregud. Fra veifylling til koteletter, liksom".

Hva kan man lære av dette? Veldig lite, er min antakelse. Vær klar i det du snakker om, og tenk over hva det er du skal si før du sier noe. Misforståelser og sure miner dukker opp som paddehatter blant de eldre. La oss unngå det så lenge som mulig.

Ikke stresstival, men festival!

Nå har jeg fryktelig mye å skrive blogg om. Helt plutselig. Jeg får begynne i den rette enden, også kalt kronologisk. Jeg får begynne på begynnelsen.

Som den ivrige leseren du er vet du at jeg har vært på Slottsfjellfestivalen sammen med AM og J. Vi fikk bo hos J, hurra, og slet oss frem og tilbake til byen på hver vår sykkel. AM bakerst med hjelmen på snei og kjedet som hoppet av. Haha, det var et syn, kan jeg fortelle.

Vi begynte med litt Kastellnatt hvorpå diverse flauser og dårlig bedømming fulgte, men vi kom oss, utrolig nok, hjem helskinnet. Dagen etter var det vakthold som sto på planen og vi fikk scenevakt, så slu og kaldhodete vi er (ja, vi ventet helt til slutten med å bli valgt av en gruppeleder/vi var de siste som ble valgt = bånnslammet). Holdt vakt som bare faen, gjorde vi, brukte artisttoalettet, så noen kjendiser, samt en Oslo-dørvakt som ser litt ut som en deformert hund og vi gikk bak scenen i stedet for foran. Litt påtvungen VIP, med andre ord. Utnyttes det som utnyttes kan.

Dagen etter var jeg syk. Forkjøla og sur for at jeg var forkjøla. Jippi, liksom. FESTIVAAAAL!!! Snufs og nys og hark. Husker ikke mye av den fredagen, annet enn at jeg tok den helt ut på Turboneger-konserten og måtte ta konsekvensene av dette krumspringet - å dra hjem tidlig.

Lørdagen, derimot, bød på diverse åpennbaringer; J planla å kline med, for deretter å drepe, tamburintrommeren som spilte med Jonathan Johansson for så å ta over hans plass i bandet for å komme nærmere inn på Johansson, som hun da skal gifte seg med.

Jeg og AM fant ut at vokalisten i Ash egentlig er ganske snasen:

og jeg har tenkt å egle meg inn på trommisen i Kaiser Chiefs og gifte meg med ham:

Så var festivalen over, gitt, og vi satte våre gjennomvåte snuter mot byen i Tønsberg. Vel inne på Peppes pizza, som visstnok er et utested i denne byen, så danset vi av oss alt som heter alkohol, forkjølelse og generelt sunt bondevett. Rave har jeg bedt om lenge nå, og jeg føler jeg fikk det. Å hei, som det gikk, liksom. Helt flott.

Nå venter jeg bare på at formen skal bli på topp igjen, for jeg skal nemlig oppsøke diverse dansesteder i Oslos undergrunn hvor jeg og mine medsammensvorne kan danse uhemmet og meget stygt. Party like it's nineteenninetynine, liksom.