Good bye

Jeg reiser til Sverige i morgen. Arvikafestivalen - here I come! Jeg er klar som et overkokt egg i varmen. I annen etasje ligger det faktisk et overkokt egg utstrakt på senga til mamma. I er høygravid og plages i varmen. Mamma står over grytene og lager løpstikkesuppe. Jeg sitter i sofaen med altfor stor, turkis genser, som også er varm. Men jeg liker den for det. Jeg skal være borte i seks dager. Hurra. FERIE!!!

Mamma går og bærer med seg lommeboka rundt i huset. I hånda. Jeg tror hun begynner å surre litt.

Hadet bra.

Midnattsinnlegg

Jeg prøver å sove under et gammelt flanellslaken, mamma snorker i taktfast rytme, iPod-høretelefonene mine har neglelakk på seg og jeg har et sår i øret etter å ha brukt ørepropper hver natt i snart en uke. Jeg må sette de inn på nytt nå fordi tåkeluren på andre siden av veggen her kommer ikke til å gi seg, for å si det sånn. Snork, snork, svett, svett, god natt.

Steam hot!

Det er lørdag kveld og det skjer ingenting. Mamma pusler på kjøkkenet og jeg tar det med ro etter to nær-besvimelser i dag. Jeg tror jeg fikk et lite heteslag i tillegg til at jeg var dehydrert etter en natt i telt i hagen til F på Skreia.

Det var nemlig grillfest der i går, og jeg og K øvde oss på telting. Det gikk knirkefritt - satte opp herligheten på fem minutter og kastet sakene våre inn. Etter et par timer måtte jeg jage LC og A ut av teltet fordi de hadde lagt seg der for å sove/?. Ikke greit. Så var det utleveringshaltivmen på gresset bak garasjen, hvor jeg, K og S fikk sagt litt av hvert til hverandre. Dernest fulgte rødvinslompe og knuste ølflasker inne i verkstedet til faren til F.

Vi våknet i solsteiken i dag rundt halv elleve, og etter nedpakking måtte jeg bare legge meg ned fordi jeg ble svimmel og kvalm og det svartnet for meg. På denne tiden kom selvsagt Fs mor hjem fra en tidlig sykkeltur. Ikke noe særlig flaut der jeg ligger langflat på gresset. Hun lagde saft til oss, veldig snilt, og etter det tredje glasset, svartnet det igjen. Jeg måtte føle meg frem på vei til bilen fordi jeg så ingenting. Herregud. Tåler jo ingenting, liksom. Jeg er i grunnen fornøyd med å sitte og slappe av nå, selv om mamma, stakkars, står og lager mat til meg med operert kne. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Ingenting, synes det som.

Antiperspirant virker ikke mot klamme Gjøvik

Jeg er svett. Mamma ser på Allsang på Grensen og ler av menn med downs og cowboyhatt. Jeg er glad det er det hun ler av og ikke Kathrine Moholts dårlige, men akk så godsinnede, vitser. Og hun synes synd på Jahn Teigen som "har så vond leddgikt", og nå synger hun pokker meg med til "Livet er for kjipt" sammen med Erik og Kriss og Jørn Hoel. Å hei.

K kalte det nettopp allsang på grensen til selvmord. Jeg er enig. Vi skal synge oss til selvmord på vei til Arvika, vi, om mindre enn en uke. Bokstavelig talt. K bak rattet, og vi går en dyster skjebne i møte. Hakk, hakk, motoren kveles, høyt turtall - ruse! ruse!, på'n igjen. Tjoks. Kanskje jeg bare skal slutte å kritisere andre menneskers kjørestil? Jeg kan jo ikke kjøre for fem flate dekk.

Her kan du altså se K i aksjon. Stasjonsvogna åt'n far, vinrød og fin, Adidas-slipperser på foten og hei: VI ER PÅ GJØVIK, liksom.

Vi har vasket ut av den gamle leiligheten til I i dag - hørt på MP3, P4 og hatt generell god stemning. I morgen blir det soling på Raufoss, før vi setter den vinrøde frontsnuta mot Toten. Der skal vi øve oss på å sette opp telt mens vi er litt beruset, sånn bare for å forberede oss til Arvika. Vi skal enten sette det opp i hagen til F. Eller langs fotballbanen på Skreia Ungdomsskole. Blir som å gå i barndommens fortspor, det, for meg.

Velkommen til mitt begredelige liv

Så er jeg på Gjøvik. Over en måned siden sist, men jeg kjenner det på kroppen. Ikke noe avrusning her i gården, kan jeg fortelle. Man er ikke akkurat avhengig av Gjøvik, men man kjenner at noe faller på plass når man kommer hit. Om det er noe positivt? Niks på en stiks.

I dag har vi levert R hos M og B fordi de skal på hytta og så skal de på campingtur til Sverige. Tjoks. I den anledning måtte vi kjøre familiebilen, en Nissan Cherry '85-modell, over Mjøsbrua til Hamar og tilbake til Gjøvik igjen. "Familiebilen" fordi mamma og I deler på den. Veldig praktisk, jeg vet. Vel. Null air-condition. Tre dører. Et stk. barn. Et stk. handikappet mor/mor. Et stk. høygravid søster/mor. Et stk. meg. Inn i bilen. Det var trangt. Det var varmt. Det var veldig, veldig klamt, og det var øredøvende.

Jeg har altså illustrert dette ved å ta flere bilder av meg selv i baksetet. Legg merke til den lekre diaréfargen på setetrekkene. Hele bilen er for øvrig diaré-metallic, med kledelige og matchende rustflekker.

Det hele holdt på å toppe seg da bilen etter hvert begynt å hoppe ved giring. Lugg, lugg, nå må vi stoppe. Flott. '85-modellen skulle gi seg fem minutter unna Kolberg hageutsalg, liksom. Sjekke oljen - niks, inget galt. Vannet? Nei. Så vi kjører videre og alt går fint. Og det gikk fint. Og nå er vi fremme.

Jeg er utslitt. Jeg har ikke mer vann i kroppen og bøter på dette ved å spise Laban Fruktige Seigdamer fra Nidar. Kom deg til krana, S, og drikk vann! På den annen side vil jeg helst ikke drikke vann fra krana for kranvannet kommer fra Mjøsa. Skibladner, Mjøsas hvite svane/verdens eldste dampveivalserbåtettellerannet har nemlig fått lagt inn kvernetoaletter. I stedet for at pensjonistavføringen slippes hel og uskadd ut av båten, slippes den nå i kvernet og bearbeidet tilstand - nesten som suppe! Så nå synes den ikke lenger! Hurra! For en nyvinning...

Se min kjole

I dusjen i stad begynte jeg å tenke på barnesangen "Se min kjole". Den kan synes harmløs i barneverdenen - man synger om venner i hissten og pisten, men satt i en mer voksen kontekst synes den vulgær og til og med litt sinnsyk. Kanskje det bare er jeg som er sinnsyk. Det er en hårfin linje.

Se min kjole - den er rød som (ett eller annet)

Alt hva jeg eier, det er rødt som den

Det er fordi jeg elsker alt det røde

Og fordi en postmann er min venn

OK. Så hun elsker alt som er rødt, delvis fordi en postmann er hennes venn. Jeg tror det er fordi postmannen er hennes venn. Og derfor elsker hun plutselig rødt, liksom. Ja, jeg sier hun fordi det er flest jenter eller kvinner som går med kjole. Jeg er klar over at dette er miljørelativt og antakelig er i stadig endring, men per dags dato - kvinns med kjoler er vanligst.

Se min kjole - den er hvit som skyen (?)

Alt hva jeg eier, det er hvitt som den

Det er fordi jeg elsker alt det hvite

Og fordi en baker er min venn

Så nå er bakeren plutselig en venn også. Min antakelse er at denne kvinnen som elsker ulike farger avhengig av mannens yrke (ja, for det er stort sett manneyrker som nevnes i de ulike versene - postmann/baker/feier) er noe besatt av mennene og endrer utseende, oppførsel og generell fremtoning i takt med hvem som er venn. Dette er ikke ulikt den moderne kvinnen som stadig er på jakt etter anerkjennelse og oppmerksomhet. Pass på så det ikke blir sykelig, bare. Eller så er jeg syk. Igjen en hårfin linje.

For øvrig er tensingungdom på tur noe av det verste du kan ta toget sammen med. Kanskje ett hundre mediopubertale krek som lukter testosteron og østrogen om hverandre samtidig som de er urolige og og klapper i takt med Jesus og dunker i seteryggen.

Det hender det hjelper

Jeg leste av http://karikan.blogspot.com/ at det å snu døgnet hører sommeren til. For min del har det vært slik siden tidlig i mai. Og nå begynner jeg å bli litt bekymret. I går holdt jeg på å sovne til Poirot og tenkte "Hurra!!! Jeg er trøtt! Jeg kommer til å få sove.", men niks på en stiks, jeg fikk virkelig IKKE sove. Ikke på noen måte. Så jeg skrudde på TV igjen, men nei - bare dritt. Ikke søvndyssende dritt, engang, bare irriterende dritt. Så jeg skrudde på sengekantlyset, men nei - det hadde gått/ledningen var ute og jeg fant den ikke. Takk skal du ha, verden, for at du ikke tilfører meg trøst og komfort når jeg virkelig trenger det.

Nå er det atter kveld. Rettere sagt - det lakker og lir mot kveldstider. Og jeg er kvalm. Og så tenker jeg altfor mye. Skulle ønske hjernen kunne ta seg en hvil. Jeg er så veldig lei av meg selv om dagen, og det er ikke så lett å ta avstand fra seg selv, liksom. "Nei takk, jeg tror jeg vil være litt alene". Kanskje det fungerer dersom man er schizofren? Jeg skal imidlertid til Gjøvik i morgen og prøve å roe meg ned litt. Fokusere på noen andre enn meg selv en liten stund.

Oslo er ikke et greit sted å være akkurat nå. Jeg håper jeg gleder meg til neste gang jeg ser denne luskende og lurende byen. Først lover den fryd og gammen, men så skjuler det seg uhyggelige intensjoner bak hvert hjørne. Som sunget av Erlend Øye i The Whitest Boy Alive: "This city's no longer mine. There's sadness written on every corner". Emo-blogg? Neida. Jeg har bare hørt et rykte om at det kan hende at det å skrive ned ting hjelper. "Det hender det hjelper", sa hun. "Hender" er ikke godt nok for meg.