Det hender det hjelper

Jeg leste av http://karikan.blogspot.com/ at det å snu døgnet hører sommeren til. For min del har det vært slik siden tidlig i mai. Og nå begynner jeg å bli litt bekymret. I går holdt jeg på å sovne til Poirot og tenkte "Hurra!!! Jeg er trøtt! Jeg kommer til å få sove.", men niks på en stiks, jeg fikk virkelig IKKE sove. Ikke på noen måte. Så jeg skrudde på TV igjen, men nei - bare dritt. Ikke søvndyssende dritt, engang, bare irriterende dritt. Så jeg skrudde på sengekantlyset, men nei - det hadde gått/ledningen var ute og jeg fant den ikke. Takk skal du ha, verden, for at du ikke tilfører meg trøst og komfort når jeg virkelig trenger det.

Nå er det atter kveld. Rettere sagt - det lakker og lir mot kveldstider. Og jeg er kvalm. Og så tenker jeg altfor mye. Skulle ønske hjernen kunne ta seg en hvil. Jeg er så veldig lei av meg selv om dagen, og det er ikke så lett å ta avstand fra seg selv, liksom. "Nei takk, jeg tror jeg vil være litt alene". Kanskje det fungerer dersom man er schizofren? Jeg skal imidlertid til Gjøvik i morgen og prøve å roe meg ned litt. Fokusere på noen andre enn meg selv en liten stund.

Oslo er ikke et greit sted å være akkurat nå. Jeg håper jeg gleder meg til neste gang jeg ser denne luskende og lurende byen. Først lover den fryd og gammen, men så skjuler det seg uhyggelige intensjoner bak hvert hjørne. Som sunget av Erlend Øye i The Whitest Boy Alive: "This city's no longer mine. There's sadness written on every corner". Emo-blogg? Neida. Jeg har bare hørt et rykte om at det kan hende at det å skrive ned ting hjelper. "Det hender det hjelper", sa hun. "Hender" er ikke godt nok for meg.