Å klamre seg til strå

Jeg har fått en ny bestevenn. Kaffefuglen. Det virker hvertfall sånn. Her sitter jeg og skriver. Igjen. Og på nytt. Gang på gang. I motsetning til mange av de andre jeg kjenner er Kaffefuglen tilgjengelig fra klokka ni til klokka fem. Det er sommer og alle jobber, men jeg jobber ikke, og de på Kaffefuglen jobber for at jeg, blant andre, kan komme hit og søke ly fra virkeligheten.

Som med alle bestevenner er det et ambivalent forhold. Tidvis angstfylt og tidvis fylt med glede. Jeg føler jeg kommer hit som en ubuden gjest og trenger meg på i timesvis. De som er her må tro jeg er gal. Jeg har med kamera og greier, skulle gjerne tatt et bilde herfra, men tør ikke for det er liksom ingen andre her. Gal. Men det er helt greit.

Man kan si at I am grasping at straws. Tar det jeg får. Og akkurat nå er det en kafé. Jeg konstruerer egen virkelighet. Jeg lever i konstruksjonsrealiteten. Kanskje alle gjør det.

Jeg orker ikke sitte hjemme og spise ferskner fra Haribo og Marianne-drops. For det er det som skjer, nemlig. Jeg halvt sitter, halvt ligger i senga, under dynene og teppene, med pynteputer i ryggen og mat på alle kanter. Fortsetter det slik kommer jeg etterhvert til å ese som en gjærdeig på overtid. Jeg vil ikke det, liksom. Så nå er planen å skifte ham. Jeg har skiftet sengetøy, tatt av alle putetrekk og sengetepper og alt, og det skal vaskes. Jeg orker ikke å velte meg i meg selv lenger. Vi får se hvor lenge det holder. Jeg håper dette på en eller annen måte korresponderer med det syvårlige celleskiftet alle mennesker har. Jeg trenger helt nye celler. Overalt.

Øvrig kan jeg begynne å sverge til Anna Ternheim. Det er bare godt å høre på. Roer ned en ellers stresset sjel.

(Jag vill va) i en nerpissad hiss med dej

Så lager jeg en grateng med fire potensielle hønsefostre i en bolle, som til forveksling likner de celledelingsillustrasjonene vi blir presentert for i forplantningslære. Man lærer litt hver dag.

Det at jeg vil stå i en nerpissad hiss med dej kan du i grunnen ta som et kompliment. Du kan for så vidt også gå ut fra at det kommer til å skje - de fleste heisene i Oslo er nerpissad. Det er ikke til å unngå, liksom. Har jeg spesielt lyst til å ta heis akkurat nå, lurer du på? Niks på en stiks. Jeg har det fint her oppe i høyden uten heis. Men jeg liker allikevel strofen i en nerpissad hiss med dej og ser ingen grunn til ikke å skrive litt om den i bloggen. Jeg er jo forelsket i Florence Valentin, og når man er forelsket må man jo bare drøfte det i det vide og brede.

"Kvasibarn" skal det stå. På huden min. Ved siden av "Fremtid som barndom". Men hvor? Hvorhvorhvor? Jeg tror alltid jeg kommer til å føle meg som et kvasibarn. Og da er det jo greit å ha det på armen/beinet/ryggen/under armen/under beinet ogsåvidere. Jeg tror man er kvasibarn så lenge man lever. Tolk det som du vil.

Grateng i ovnen, tanker i hodet, fingrene på tastaturet og planene uklare - det blir kveld, men om det blir en god kveld gjenstår å se.

Ironi

I dag er en god dag.

Smällar Man Får Ta

Hahaha! Nå så jeg nettopp en middelaldrende mann med hvit og nokså trang bukse som bar på et skateboard, liksom. Hva er oddsene?

Jeg sitter altså på Kaffefuglen. Alene. Joda, man trives i eget selskap, men det får være grenser. Én time til det stenger, jeg har vært her i en og en halv, og det er ingen andre her enn de ansatte. Og meg. Tjoks. Føler meg så teit, men sitter her for det, liksom. Sitter og trøkker, mens hodet sier "Kom deg hjem! Herregud! Du drikker ikke kaffe engang. Du er ferdig med å drikke den du kjøpte i stad, og da ville ethvert normalt menneske dratt hjem!", men niks på en stor stiks - jeg sitter her ennå. Kanskje har jeg angst for å gå hjem.

Jeg skal møte angsten ansikt til ansikt, jeg, og dra meg hjem nå. Men hva faen skal jeg ha til middag? Usj.

Shoreline

Åh. Jeg blir helt myk av å høre Anna Ternheims cover av "Shoreline". Det gjør vondt både her og der. Jeg vil bare være sånn myk og føyelig og begrave meg i pianotonene. Allikevel hardner jeg til når Florence Valentin synger om "Smällar Man Får Ta" og at "Såld Är Såld". Finn en balanse, S, og lær deg å leve med den. Vil man være myk eller hard? Jeg strever etter det siste. At det meste skal prelle av.

Snart skal jeg nyte eget selskap på Kaffefuglen. Lenge siden nå. Der skal jeg sitte og skrive blogg og skrive om livet generelt. Patetisk, vet du. Satt på kafé, da, og skrev på dataen min. Posør! Men sånn får det bare være. God dag til meg! For faen.

Bankekjøtt

Slå meg med en kjøttøks. Det gjør ikke store forskjellen. Slå også med en hamburgerhammer. Eller noe i den duren.

Er du klar for å bli driiiita?!?

Så er jeg i Norge igjen. Vi har vært i Sverige i nesten en uke og det har vært fint. Fint og varmt og illeluktende og møkkete og rotete. Men mest fint. Mye å se på, mye å høre på, sånn passe mye å gjøre. Vi slo opp telt med hjemmelaget banner og åpnet dermed opp armene i en vennskapelig gest med tanke på at dette var en svensk festival - Arvikafestivalen.


Ble vi tatt imot med åpne og vennskapelige armer..? Tja. Med tanke på at de fleste som var på campingen vår nettopp hadde fylt atten eller nitten år, kan vår mangel på sosial omgang forklares med manglende eller gjenstående barneoppdragelse hos svenskene. De er rett og slett ikke helt modnet ennå. De: "Jag har igen ett år på gymnasiet.", vi: "Tack o hej". Så vi støttet oss på romflaska inni ullsokken til K. Det var ikke lov med glassflasker der, men det visste jo ikke vi, så plutselig fikk vi vite det og da var det jo bare å drikke som alkoholikerne, da - skjult.

Her kan du også se hvordan det gikk. Dette er altså ikke et bilde av meg som er full. Jeg tar en liten shot med rom av korken og så smaker det liksom kokt rom og det er ikke godt og derfor bøyer jeg hodet i skam over den begredelige tilstanden jeg befinner meg i denne lørdagskvelden i teltåpningen på Arvikafestivalen som tjuetreåring/gammal dame.

Jeg kan skjønne at dette høres nitrist ut. Men det var det faktisk ikke! Vi lo godt av Apemannen, Britta-Lotta og Arvid Edwall, Prompemannen og jeg ble forelsket i hele Florence Valentin. Vurderer litt groupie-virksomhet. Har ikke noe annet å gjøre i sommer, liksom. Vi så Depeche Mode, Röyksopp, Detektivbyrån og Anna Ternheim, samt litt Thåström og bittelitt Fleet Foxes. Jeg tror jeg har fått alkoholdemens, så opplevelsene må få lov til å komme dryppvis her på bloggen. Er jeg fornøyd? Ja. Er jeg sliten? Ja.