Er du klar for å bli driiiita?!?

Så er jeg i Norge igjen. Vi har vært i Sverige i nesten en uke og det har vært fint. Fint og varmt og illeluktende og møkkete og rotete. Men mest fint. Mye å se på, mye å høre på, sånn passe mye å gjøre. Vi slo opp telt med hjemmelaget banner og åpnet dermed opp armene i en vennskapelig gest med tanke på at dette var en svensk festival - Arvikafestivalen.


Ble vi tatt imot med åpne og vennskapelige armer..? Tja. Med tanke på at de fleste som var på campingen vår nettopp hadde fylt atten eller nitten år, kan vår mangel på sosial omgang forklares med manglende eller gjenstående barneoppdragelse hos svenskene. De er rett og slett ikke helt modnet ennå. De: "Jag har igen ett år på gymnasiet.", vi: "Tack o hej". Så vi støttet oss på romflaska inni ullsokken til K. Det var ikke lov med glassflasker der, men det visste jo ikke vi, så plutselig fikk vi vite det og da var det jo bare å drikke som alkoholikerne, da - skjult.

Her kan du også se hvordan det gikk. Dette er altså ikke et bilde av meg som er full. Jeg tar en liten shot med rom av korken og så smaker det liksom kokt rom og det er ikke godt og derfor bøyer jeg hodet i skam over den begredelige tilstanden jeg befinner meg i denne lørdagskvelden i teltåpningen på Arvikafestivalen som tjuetreåring/gammal dame.

Jeg kan skjønne at dette høres nitrist ut. Men det var det faktisk ikke! Vi lo godt av Apemannen, Britta-Lotta og Arvid Edwall, Prompemannen og jeg ble forelsket i hele Florence Valentin. Vurderer litt groupie-virksomhet. Har ikke noe annet å gjøre i sommer, liksom. Vi så Depeche Mode, Röyksopp, Detektivbyrån og Anna Ternheim, samt litt Thåström og bittelitt Fleet Foxes. Jeg tror jeg har fått alkoholdemens, så opplevelsene må få lov til å komme dryppvis her på bloggen. Er jeg fornøyd? Ja. Er jeg sliten? Ja.

Good bye

Jeg reiser til Sverige i morgen. Arvikafestivalen - here I come! Jeg er klar som et overkokt egg i varmen. I annen etasje ligger det faktisk et overkokt egg utstrakt på senga til mamma. I er høygravid og plages i varmen. Mamma står over grytene og lager løpstikkesuppe. Jeg sitter i sofaen med altfor stor, turkis genser, som også er varm. Men jeg liker den for det. Jeg skal være borte i seks dager. Hurra. FERIE!!!

Mamma går og bærer med seg lommeboka rundt i huset. I hånda. Jeg tror hun begynner å surre litt.

Hadet bra.

Midnattsinnlegg

Jeg prøver å sove under et gammelt flanellslaken, mamma snorker i taktfast rytme, iPod-høretelefonene mine har neglelakk på seg og jeg har et sår i øret etter å ha brukt ørepropper hver natt i snart en uke. Jeg må sette de inn på nytt nå fordi tåkeluren på andre siden av veggen her kommer ikke til å gi seg, for å si det sånn. Snork, snork, svett, svett, god natt.

Steam hot!

Det er lørdag kveld og det skjer ingenting. Mamma pusler på kjøkkenet og jeg tar det med ro etter to nær-besvimelser i dag. Jeg tror jeg fikk et lite heteslag i tillegg til at jeg var dehydrert etter en natt i telt i hagen til F på Skreia.

Det var nemlig grillfest der i går, og jeg og K øvde oss på telting. Det gikk knirkefritt - satte opp herligheten på fem minutter og kastet sakene våre inn. Etter et par timer måtte jeg jage LC og A ut av teltet fordi de hadde lagt seg der for å sove/?. Ikke greit. Så var det utleveringshaltivmen på gresset bak garasjen, hvor jeg, K og S fikk sagt litt av hvert til hverandre. Dernest fulgte rødvinslompe og knuste ølflasker inne i verkstedet til faren til F.

Vi våknet i solsteiken i dag rundt halv elleve, og etter nedpakking måtte jeg bare legge meg ned fordi jeg ble svimmel og kvalm og det svartnet for meg. På denne tiden kom selvsagt Fs mor hjem fra en tidlig sykkeltur. Ikke noe særlig flaut der jeg ligger langflat på gresset. Hun lagde saft til oss, veldig snilt, og etter det tredje glasset, svartnet det igjen. Jeg måtte føle meg frem på vei til bilen fordi jeg så ingenting. Herregud. Tåler jo ingenting, liksom. Jeg er i grunnen fornøyd med å sitte og slappe av nå, selv om mamma, stakkars, står og lager mat til meg med operert kne. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Ingenting, synes det som.

Antiperspirant virker ikke mot klamme Gjøvik

Jeg er svett. Mamma ser på Allsang på Grensen og ler av menn med downs og cowboyhatt. Jeg er glad det er det hun ler av og ikke Kathrine Moholts dårlige, men akk så godsinnede, vitser. Og hun synes synd på Jahn Teigen som "har så vond leddgikt", og nå synger hun pokker meg med til "Livet er for kjipt" sammen med Erik og Kriss og Jørn Hoel. Å hei.

K kalte det nettopp allsang på grensen til selvmord. Jeg er enig. Vi skal synge oss til selvmord på vei til Arvika, vi, om mindre enn en uke. Bokstavelig talt. K bak rattet, og vi går en dyster skjebne i møte. Hakk, hakk, motoren kveles, høyt turtall - ruse! ruse!, på'n igjen. Tjoks. Kanskje jeg bare skal slutte å kritisere andre menneskers kjørestil? Jeg kan jo ikke kjøre for fem flate dekk.

Her kan du altså se K i aksjon. Stasjonsvogna åt'n far, vinrød og fin, Adidas-slipperser på foten og hei: VI ER PÅ GJØVIK, liksom.

Vi har vasket ut av den gamle leiligheten til I i dag - hørt på MP3, P4 og hatt generell god stemning. I morgen blir det soling på Raufoss, før vi setter den vinrøde frontsnuta mot Toten. Der skal vi øve oss på å sette opp telt mens vi er litt beruset, sånn bare for å forberede oss til Arvika. Vi skal enten sette det opp i hagen til F. Eller langs fotballbanen på Skreia Ungdomsskole. Blir som å gå i barndommens fortspor, det, for meg.

Velkommen til mitt begredelige liv

Så er jeg på Gjøvik. Over en måned siden sist, men jeg kjenner det på kroppen. Ikke noe avrusning her i gården, kan jeg fortelle. Man er ikke akkurat avhengig av Gjøvik, men man kjenner at noe faller på plass når man kommer hit. Om det er noe positivt? Niks på en stiks.

I dag har vi levert R hos M og B fordi de skal på hytta og så skal de på campingtur til Sverige. Tjoks. I den anledning måtte vi kjøre familiebilen, en Nissan Cherry '85-modell, over Mjøsbrua til Hamar og tilbake til Gjøvik igjen. "Familiebilen" fordi mamma og I deler på den. Veldig praktisk, jeg vet. Vel. Null air-condition. Tre dører. Et stk. barn. Et stk. handikappet mor/mor. Et stk. høygravid søster/mor. Et stk. meg. Inn i bilen. Det var trangt. Det var varmt. Det var veldig, veldig klamt, og det var øredøvende.

Jeg har altså illustrert dette ved å ta flere bilder av meg selv i baksetet. Legg merke til den lekre diaréfargen på setetrekkene. Hele bilen er for øvrig diaré-metallic, med kledelige og matchende rustflekker.

Det hele holdt på å toppe seg da bilen etter hvert begynt å hoppe ved giring. Lugg, lugg, nå må vi stoppe. Flott. '85-modellen skulle gi seg fem minutter unna Kolberg hageutsalg, liksom. Sjekke oljen - niks, inget galt. Vannet? Nei. Så vi kjører videre og alt går fint. Og det gikk fint. Og nå er vi fremme.

Jeg er utslitt. Jeg har ikke mer vann i kroppen og bøter på dette ved å spise Laban Fruktige Seigdamer fra Nidar. Kom deg til krana, S, og drikk vann! På den annen side vil jeg helst ikke drikke vann fra krana for kranvannet kommer fra Mjøsa. Skibladner, Mjøsas hvite svane/verdens eldste dampveivalserbåtettellerannet har nemlig fått lagt inn kvernetoaletter. I stedet for at pensjonistavføringen slippes hel og uskadd ut av båten, slippes den nå i kvernet og bearbeidet tilstand - nesten som suppe! Så nå synes den ikke lenger! Hurra! For en nyvinning...

Se min kjole

I dusjen i stad begynte jeg å tenke på barnesangen "Se min kjole". Den kan synes harmløs i barneverdenen - man synger om venner i hissten og pisten, men satt i en mer voksen kontekst synes den vulgær og til og med litt sinnsyk. Kanskje det bare er jeg som er sinnsyk. Det er en hårfin linje.

Se min kjole - den er rød som (ett eller annet)

Alt hva jeg eier, det er rødt som den

Det er fordi jeg elsker alt det røde

Og fordi en postmann er min venn

OK. Så hun elsker alt som er rødt, delvis fordi en postmann er hennes venn. Jeg tror det er fordi postmannen er hennes venn. Og derfor elsker hun plutselig rødt, liksom. Ja, jeg sier hun fordi det er flest jenter eller kvinner som går med kjole. Jeg er klar over at dette er miljørelativt og antakelig er i stadig endring, men per dags dato - kvinns med kjoler er vanligst.

Se min kjole - den er hvit som skyen (?)

Alt hva jeg eier, det er hvitt som den

Det er fordi jeg elsker alt det hvite

Og fordi en baker er min venn

Så nå er bakeren plutselig en venn også. Min antakelse er at denne kvinnen som elsker ulike farger avhengig av mannens yrke (ja, for det er stort sett manneyrker som nevnes i de ulike versene - postmann/baker/feier) er noe besatt av mennene og endrer utseende, oppførsel og generell fremtoning i takt med hvem som er venn. Dette er ikke ulikt den moderne kvinnen som stadig er på jakt etter anerkjennelse og oppmerksomhet. Pass på så det ikke blir sykelig, bare. Eller så er jeg syk. Igjen en hårfin linje.

For øvrig er tensingungdom på tur noe av det verste du kan ta toget sammen med. Kanskje ett hundre mediopubertale krek som lukter testosteron og østrogen om hverandre samtidig som de er urolige og og klapper i takt med Jesus og dunker i seteryggen.