Tristkjeks og duksnurper

Ord og uttrykk fra Trøndelagen; pesslaus, tristkjeks og duksnurper. Pesslaus er du om du er en kamerat som ikke er kjæresteemne. En tristkjeks er en som kjeder andre og seg selv i sosiale sammenhenger. En duksnurper er en som drar med seg duken av bordet når hun eller han skal gå forbi og det er trangt om plassen. Bare positive uttrykk, med andre ord.

Under filmen i går spiste jeg og AM popcorn av dyna til K. Når man først har sølt noe i senga kan man like gjerne fortsette å søle. K skulle allikevel skifte sengetøy i går kveld. Flott. Spise snacks av møkkete dyne.

Dag to av ekskursjonsuka. J, AM og jeg har trasket litt rundt i Gamlebyen i Oslo, men det slo ikke skogsturen i går. Dessuten var J skikkelig gretten, så jeg og AM måtte mer eller mindre holde fortet på egen hånd.

K og M har spist middag hos meg i dag. Hjemmelaget pizza, og gelé til dessert. Jeg er stinn. Stinn som ei tønne. Jeg gleder meg til i morgen, da jeg, sammen med gode venner, skal begi meg ut i den gylne væskes vidunderlige verden. Nei, ikke urinens verden, selv om det er veldig godt å tisse om man virkelig må. Vi snakker øl. Øl på takterasse på St. Hanshaugen. Eller var det takveranda? Eller takbalkong? Takplatting? Definisjoner er noe dritt og det å snakke om dem er enda mer bedritent.

Jeg er ingen tristkjeks, men står i fare for å være duksnurper. Be meg på et skikkelig middagsselskap en gang, så får du se. Sørg for at duken er hvit og at bordet er fylt med god mat av alle slag, for kanskje kommer kongen hit til middag. Kanskje kongen også er en duksnurper.