Lille Pil

Altså jeg lurer på om jeg holder på å bli gæærn. Her om dagen satt jeg i heimen og plutselig hørte jeg en båttute som tutet "When You Wish Upon A Star". En tute på en stor båt, altså. To ganger hørte jeg denne. I går skjedde det samme. Med nevnte melodi: honk-honk-honk-honk-honk-honk-honk!! Jeg har selvsagt spredt nyheten til de jeg kjenner, men ingen har hørt det samme. Og her snakker vi en lyd som går over hele Oslo. Vel, vel. Kanskje det er i mitt eget hode, eller at jeg bare har så lite å gjøre at jeg hører båttuting bedre enn andre folk.

Men så skjer dette. Jeg sitter og soler meg på balkongen, svetter og er generelt ufresh, og så dukker det plutselig opp en indianer på hustaket på andre siden av gata. Kanskje har jeg fått solstikk, tenker jeg, men så innser jeg at det er en ansatt fra Thon-hotellet som er ute for å ta seg en sigarett. Med hodebånd og to fjær festet i hodebåndet; en lilla og en grønn. Og solbriller. Greit - så spiller hørselsansen meg et puss med eventyrlige toner fra en cruisebåt, men nå synger jammen synssansen på siste verset også.

Forklaringen kan naturligvis også være at begge disse observasjonene er ekte og at det er verden, og ikke bare jeg, som er merkelig skrudd sammen. Båtlyden kan være et eventyrcruise som legger til kai ved Akershus festning, og det kan være at Thon hotell har barnas dager og at Lille Pil måtte ut for å sigge litt. Jeg tror jeg trenger mer sosialisering.

Dance floor

Eller mangel på sådan. Jeg er på jobb og forsøker å piffe opp en daff kropp (min egen) med litt festlig musikk på øret, men føler meg fortsatt klam og slapp nede i katakombene som er Pax. Jeg aner solstråler fra oven. Heldigvis er jeg ikke fullt klar over værsituasjonen siden utsikten her fra kjelleren er begredelig, for om jeg hadde sett ut nå hadde jeg grått etter øyliv og skjønnlitteratur på et vått håndkle.

Det er St. Hansaften i dag og vi skal feire. Når og hvordan er fortsatt uvisst, men visst er det at jeg skal møte K, J og J og vi skal nok få til noe. Koke sammen noe heksebrygg og så videre. Inntil dess (som jeg jo ikke vet når er) skal jeg pakke bøker på duvende masaisko og lengte etter full frihet. Den er der et sted, bare et par millimeter utenfor rekkevidde.

Fred

Nå jobber jeg på Pax. Det betyr fred. Kjenner jeg fred? Nei, jeg kjenner stress og uro. Uro over at ting ikke går som jeg forventer. Men sånn er det vel. Ofte.

Jeg var på trening i dag og svettet som en gris i badstu. Herreminhatt, jeg er i eksepsjonelt dårlig form, men nå har jeg dratt skrotten på trening mer eller mindre regelmessig, trukket sykkelen frem fra kjellerboden og fysikken ser lysere ut enn på lenge. Hvertfall på lang sikt. Skikkelig lang sikt.

Nå skinner sola i vinduskarmen og jeg klager som aldri før

Musikk gir gjerne assosiasjoner, enten gode eller ikke så gode. Og nå hørte jeg plutselig en sang som jeg likte skikkelig godt i fjor, men som jeg bare måtte slå av fordi det liksom vred seg i magen. Merkelig. Det er jo fortsatt en god sang. Kanskje er jeg bare overfølsom.

Dette er altså den nye dagen jeg snakket om i går, og kjennes denne bedre enn den foregående? Vel... Det er supert vær ute, og valget står mellom trening eller soling. Når det gjelder meg og min natur vil man kanskje gjette på det siste alternativet, og ja; sannsynligheten for at jeg heller kommer til å purke i parken enn å se ut som en purke på treningsstudio er overhengende stor. Dessuten er det et styr å trene før jeg går til parken, liksom. Da må jeg først opp på Blindern, og så ned igjen og hente teppe og pute og diverse for en dag i parken. Kanskje best å innta horisontal posisjon med en gang. Allikevel er det et svik mot kroppen. Usj. Jeg trenger også å få ut litt aggresjon, og hvilken måte er bedre enn å være sint over i hvor dårlig form jeg egentlig er samtidig som jeg gjør et fåfengt forsøk på å endre dette. Så ja, det blir trening.

Hvorfor snakke om dette på bloggen? FOR DET ER INGEN ANDRE HER!

Drittdag

Skikkelig, skikkelig drittdag. Gleder meg til den er ferdig og en ny, egenkonstruert meningsfull dag er i emning. For det er det som skjer. Meg, sammen med meg og meg. Og litt senere kommer jeg på besøk. Og så jeg.

Solskinn og gardiner

Jeg sitter inne og rydder i gamle papirer, og ute er det så fint vær, men jeg trekker gardinene for så jeg ikke skal få solen i øynene. Riktig innstilling, liksom. Ikke gå ut og nyt det, sitt inne og råtne bak lukkede gardiner.

Spiller ingen trille, jeg har alt vært ute og luftet meg i dag. Har spist lunsj på Villa Paradiso med I, T, T og R, og etterpå skal jeg fråtse i pizzabuffet på Peppes pizza sammen med K og J. Noe eksklusivt for en som har hverken jobb eller penger, men noe må gi etter. Det er i første omgang pengene, så får nytelsen komme på førsteplass. Inntil videre.

Overheng

Direkte og diskvalifisert oversatt fra det engelske hangover. Jeg kjenner en murring i hodet i dag, på et kontinuum fra lett til overhengende fare for økning. Usj og fysj. Jeg og K skal jo spille på Babylon i kveld, og det passer ikke så veldig bra med murring da. Murr must go.

Nå har jeg jo sommerferie, liksom. Alle andre jobber, og dagene er lange på formiddagen og korte på kvelden. Må finne meg en arbeidsløs venn. Sitter og jammer med meg selv og mange andre fremmede på Kaffefuglen og lister opp musikk vi kan spille i kveld. Ikke så gøy å få rock/popskulder og rocke/popfot helt i denne fremmede ensomheten. Allikevel er det ikke noe vits i å rette opp i situasjonen, for det er i grunnen ganske meditativt.