Søndag må være fun-dag

Det kjentes hvertfall slik ut da jeg gikk hjem etter gratiskonsert med the Whitest Boy Alive på Mono i går kveld. Rettelse: det kjentes ikke veldig gøy ut på veien hjem - jeg holdt på å tisse på meg og måtte småløpe hele veien. Tenkte bare: "Snart hjemme, hold igjen". Det var fælt, altså. Men generelt sett var jeg i strålende humør! Nokre bilete:

Det øverste bildet er altså av mønsteret i ølskummet som ser ut som et dyr med horn og fire bein.

Konserten bandet holdt på by:Larm varte bare en halvtime, etter by:Larms regler, pluss en ekstrasang. I går kveld, derimot, spilte de i litt over en time, hadde tre ekstrasanger, små fortellinger innimellom, og kirsebæret på toppen; Erlend Øyes bestemor Ellen som var født i 1916 (eller 18?) satt og koste seg i en stol i en krok. Hun må ha vært veldig stolt, og jeg fikk indre forestillinger om Erlend Øye på ungdomsskolen med altfor store briller og dansemoves som ikke ble godt mottatt av hopen, mens han holdt konsert på scenen i gymsalen. Jeg er glad det har gått som det har gått for ham. Han har en så fin stemme, også live. Ny CD ute 27. februar, og for deg som ikke har hørt den gamle; Land land land: hør Erlends ord! (fritt oversatt fra veggskriften på misjonsbygget like nedi gata her).

Her hadde mannen hoppet opp på et bord i ullsokkelesten. Det var overveldende. Han er en høy mann.

Jeg trodde moroa var over for denne gang, men jammen skal jeg ikke sosialisere i kveld også. A kommer på besøk, og i morgen er det middag med K og M. Onsdag skal jeg være Florence igjen og sette alle kluter til på Krisesenteret, og torsdag - ja, da tror jeg jammen meg det blir et pust i bakken. Fredag også, kanskje. Lørdag, derimot, blir det burlesk på Gamla med S og K, og så har enda en uke gått. Men ikke riktig enda. Det gjenstår stadig å se hvor fort det egentlig går.