Fred

Nå jobber jeg på Pax. Det betyr fred. Kjenner jeg fred? Nei, jeg kjenner stress og uro. Uro over at ting ikke går som jeg forventer. Men sånn er det vel. Ofte.

Jeg var på trening i dag og svettet som en gris i badstu. Herreminhatt, jeg er i eksepsjonelt dårlig form, men nå har jeg dratt skrotten på trening mer eller mindre regelmessig, trukket sykkelen frem fra kjellerboden og fysikken ser lysere ut enn på lenge. Hvertfall på lang sikt. Skikkelig lang sikt.

Nå skinner sola i vinduskarmen og jeg klager som aldri før

Musikk gir gjerne assosiasjoner, enten gode eller ikke så gode. Og nå hørte jeg plutselig en sang som jeg likte skikkelig godt i fjor, men som jeg bare måtte slå av fordi det liksom vred seg i magen. Merkelig. Det er jo fortsatt en god sang. Kanskje er jeg bare overfølsom.

Dette er altså den nye dagen jeg snakket om i går, og kjennes denne bedre enn den foregående? Vel... Det er supert vær ute, og valget står mellom trening eller soling. Når det gjelder meg og min natur vil man kanskje gjette på det siste alternativet, og ja; sannsynligheten for at jeg heller kommer til å purke i parken enn å se ut som en purke på treningsstudio er overhengende stor. Dessuten er det et styr å trene før jeg går til parken, liksom. Da må jeg først opp på Blindern, og så ned igjen og hente teppe og pute og diverse for en dag i parken. Kanskje best å innta horisontal posisjon med en gang. Allikevel er det et svik mot kroppen. Usj. Jeg trenger også å få ut litt aggresjon, og hvilken måte er bedre enn å være sint over i hvor dårlig form jeg egentlig er samtidig som jeg gjør et fåfengt forsøk på å endre dette. Så ja, det blir trening.

Hvorfor snakke om dette på bloggen? FOR DET ER INGEN ANDRE HER!

Drittdag

Skikkelig, skikkelig drittdag. Gleder meg til den er ferdig og en ny, egenkonstruert meningsfull dag er i emning. For det er det som skjer. Meg, sammen med meg og meg. Og litt senere kommer jeg på besøk. Og så jeg.

Solskinn og gardiner

Jeg sitter inne og rydder i gamle papirer, og ute er det så fint vær, men jeg trekker gardinene for så jeg ikke skal få solen i øynene. Riktig innstilling, liksom. Ikke gå ut og nyt det, sitt inne og råtne bak lukkede gardiner.

Spiller ingen trille, jeg har alt vært ute og luftet meg i dag. Har spist lunsj på Villa Paradiso med I, T, T og R, og etterpå skal jeg fråtse i pizzabuffet på Peppes pizza sammen med K og J. Noe eksklusivt for en som har hverken jobb eller penger, men noe må gi etter. Det er i første omgang pengene, så får nytelsen komme på førsteplass. Inntil videre.

Overheng

Direkte og diskvalifisert oversatt fra det engelske hangover. Jeg kjenner en murring i hodet i dag, på et kontinuum fra lett til overhengende fare for økning. Usj og fysj. Jeg og K skal jo spille på Babylon i kveld, og det passer ikke så veldig bra med murring da. Murr must go.

Nå har jeg jo sommerferie, liksom. Alle andre jobber, og dagene er lange på formiddagen og korte på kvelden. Må finne meg en arbeidsløs venn. Sitter og jammer med meg selv og mange andre fremmede på Kaffefuglen og lister opp musikk vi kan spille i kveld. Ikke så gøy å få rock/popskulder og rocke/popfot helt i denne fremmede ensomheten. Allikevel er det ikke noe vits i å rette opp i situasjonen, for det er i grunnen ganske meditativt.

Plir, plir

Eksamensdag. Ugg, ugg, pølse med lugg. Jeg har nettopp blitt vist ut av eksamenslokalet ("Du kan ikke sitte her", "Hæ?", "Du kan ikke sitte her", "Ehm.. Hvorfor ikke?", "Du må høre på radio et annet sted, kom tilbake kvart på ti"). Jeg hadde lyst til å si at det slett ikke var radio jeg hørte på, at det var IPODEMPETRESPILLERSKJØNNERDUGAMLERADIOTRAVER? Det sa jeg ikke. I stedet lusket jeg ut av lokalet med en ulmende følelse i magen av at jeg hadde misforstått ett eller annet.

Jeg krøp under nærmeste stein (les: Kaffefuglen) og forsøker skjerme selvet fra eksamensklare studenter som pepper hverandre opp med muntlig fremføring av lovprinsippet jamfør konkurrens og subsumsjon, samtidig som de vifter og rister de hjemmelagde salatene sine i ansiktet på hverandre for å vise frem hva de skal spise underveis.

Nei, la meg få dette overstått. Halvtime til nå, så går jeg fra min trygge steinsprekk til flombelysning og pedante eksamensvakter med plirende øyne bak tjukke brilleglass. Tjoks.

...---...---...---

Tre korte og tre lange, eller to lange og fem brede. Kanskje var det to korte og tre lange? Ikke vet jeg, for jeg har aldri vært i en nødssituasjon (jfr. strl. § 47, 48), men SOS, bloggen er oppe og går igjen, takket være redningsaksjonen denne tirsdag formiddag den 25. mai.

Jeg sitter og forbereder meg til eksamen i strafferett (derfor paragrafhenvisningen ovenfor), og det gjør jeg for tilfellet på Kaffefuglen, som jeg ikke har frekventert på flere måneder. Syntes som en god idé å slå ihjel litt tid her dagen før eksamen, tidseffektivitet på høyt nivå - dessuten hadde jeg et gratis klipp på kaffeklippekortet som endte med den dyreste kaffeslushen de hadde. Velkommen igjen, du gode kunde. Takk for det!

På tale om paragrafer, som alle synes er umåtelig interessant, jeg vet, har jeg nettopp gått til anskaffelse av straffegjennomføringsloven og straffeprosessloven, som et siste og klamrende håp om at jeg skal klare å huske alt til i morgen. Ti konkrete spørsmål om saker jeg ikke har særlig god greie på... Hm. Problemet er jo at jeg pleier å være nokså ordrik, men i morgen finnes det bare ett riktig svar, så jeg kan liksom ikke sirkle rundt smørøyet over fem sider, for så å konkludere med et veloverveid, selvformulert og akksåreflektert svar. Jeg må svare dead on. Blir som å kaste seg utfor et stup å legge seg i kveld.

Nå skal jeg kategorisere med lapper og gul tusj, og det gleder jeg meg til. Små gleder i hverdagen.