When tomorrow comes

Vel, jeg vet ikke hva som skjer når morgendagen gryr. Virkelig ikke. Jeg tipper på følgende: vekkeklokka ringer, jeg sover videre, jeg flesker meg ut av senga en gang rundt klokka tolv, innser at jeg faktisk må dusje og spise, for så å kapitulere til oppgaveredigering og generell unøvhet. Eller så våkner jeg frisk og uthvilt, men det ser mørkt ut.

Allikevel er Anna Ternheims cover av When Tomorrow Comes en ubeskrivelig trøst i hverdagen, selv om den minner om lykkeligere tider en gang i august. Ah, august. Og nå er det november og livet går ingensteds hen. Det er rett og slett Lights Out, og takk for de tonene, Santigold. De har også tidvis trøstet.

Alt jeg gjør, gjør jeg for meg selv, og det er i grunnen ikke nok. Kanskje skal jeg dra til Gjøvik og sitte intens barnevakt for niesene, bare for å føle at jeg er til noen som helst nytte. Kanskje skal jeg gjenoppta frivillighetsarbeidet, men det synes som om jeg ikke er skikket til å være en ressursperson for øyeblikket.

Jeg vet at julen snart ringes inn, og jeg vet hvordan nyttårsaften kommer til å bli, og jeg vet at vi får et stort stipend i januar. Hvis jeg vet det meste som kommer til å skje, hvordan kan jeg da bli positivt overrasket? Jeg ser frem til at A kommer neste helg, og at I kommer en gang i desember, og da skal vi tråle Oslo på jakt etter gamle minner og nye spor. Men i morgen? Hva skjer i morgen, liksom? Joda, det gamle og gode mønsteret. Jeg og meg og rommet mitt. Trivelig, da. Jeg har til og med vasket det i dag. Helt uten hjelp fra Elszbieta. Dessuten hekler jeg for øyeblikket en liten gris og jeg blir litt glad av det, også.

Megmegmegmegmeg

Så er jeg i gang med å dekonstruere og konstruere denne jævla bacheloroppgaven igjen. Jeg blir helt forvirret. Inkapasitering, behandling, uskadeliggjøring og moralske problemer. Dessuten får jeg en stor fure i panna hver gang jeg løfter øyenbrynene og det lover ikke godt for fremtidig rynkeutvikling. Og snusen virker ikke som den skal og jeg har ikke råd til å kjøpe ny. Blæh. På toppen av det hele har jeg pådratt meg en nervøs kløe på det høyre øyelokket og jeg ser helt ringeren-i-Notre-Dame ut. Digg.

Nå skal jeg ta meg en pause, som om jeg ikke gjør annet, og høre på lydbok og hekle, og jeg kan ikke hekle en gang. Virkelig ikke. Har sikkert brukt femti timer på å hekle og ingenting godt har kommet av det. Og kombinasjonen lydbok og hekling? Jaja, pannerynkene kan bare komme prematurt, for jeg er allerede gammel.

I dag har jeg bare kjøpt drittmat på butikken fordi jeg ikke har tiltak til å lage en ordentlig middag. Jeg er maks lei av å spise, drikke, pusse tenner, dusje og vaske meg i ansiktet om kvelden. Rutine, rutine, rutine. Å! Kan noen fóre meg og legge meg og vaske rommet mitt? Skal ansette en polsk, liten godbit, jeg, som skal hete Elszbieta og som kan gjøre alt for meg. På den andre siden - vil jeg ha med Elszbieta i dusjen? Kanskje ikke.

It's a lie

Det er rett og slett løgn at jeg kunne det jeg nettopp har hatt eksamen i. Som det viste seg av flere påhitt underveis, kunne jeg mindre enn jeg trodde, og det er alltid morsomt å oppdage in the heat of the night, liksom. Bortsett fra at det var in the heat of eksamen, og jeg fikk gjort lite fra eller til. Satt og lo litt for meg selv, og tenkte hvor latterlig det var at jeg skulle sitte og lire av meg den ene glosa etter den andre om schizofreni og angstlidelser når jeg i grunnen ikke vet hva det er. Moro var det, allikevel.

På vei ned til Kaffefuglen satt jeg og tenkte på G som en gang, midt på natta, eksepsjonelt full, spurte K om hun ikke kunne danse litt, og så ble dagen ikke så verst allikevel.

Alle trodde jeg var gal, men så døde jeg og da obduserte de min hjerne og så at jeg var helt normal

Direkte oversatt fra Nina Hemmingsson. I morgen er det eksamen. Jeg har ikke lyst. Jeg har lyst til å rive meg i håret og trassgråte og få viljen min og så få godteri selv om det ikke er lørdag. Men det går ikke, det.

Jeg hadde siste oppgaveveiledning i dag, og det gikk ganske dårlig i grunnen. Oppmuntrende. Nå har jeg to uker til å ødelegge oppgaven ytterligere. Spennende. Veldig spennende og ikke minst lykkefremkallende. Jeg er så lykkelig. Jeg kjenner gleden spre seg i kroppen som slyngplanter som tar tak i alle muskler og nerver og klamrer seg fast, hardt, hardt, og slyngplantene har torner og når jeg beveger meg stikker tornene, og når jeg ikke beveger meg stikker de allikevel. Deilig. Man skal herdes før man er ferdig. Hard hud på utsiden og innsiden. Hardt kjøtt på innsiden og elefant utenpå. Det er målet. Tohundre grader nederst i ovnen i cirka tjuetre år. Pling! Ta ut, skjær opp og se om hjernen er normal.

Virkelig ingenting

I dag kjennes det som om jeg virkelig ikke har fått gjort noe som helst. Hvordan kan man ikke gjøre noenting? Det går i utgangspunktet ikke an. Timene flyr forbi og i dag skulle være en eksepsjonelt produktiv dag. Noen ganger blir ikke forventingene oppfylt.

Salt

Alt smaker salt. Jeg forventer nyresvikt i natt og øret mitt gjør vondt. Viljen er det imidlertid ingenting å si på - jeg er et fullt fungerende menneske akkurat nå, og distraheres av få ting. Bortsett fra den ubehagelige saltfølelsen jeg har i munnen. Hele tiden. Det kan ha noe å gjøre med at jeg har knasket salte og ristede solsikkefrø halve dagen, patta på litt snus og spist en jævlig salt rotgrønnsaksblanding. Nå må jeg drikke vann.

Jeg skriver så fingrene blør. Jeg har skrevet eksamensoppgaver i åtte timer og er ganske fornøyd med resultatet - om ikke på en kvalitativ måte, så ihvertfall på et kvantitativt nivå. Her går det unna og jeg håper effektiviteten holder seg. Jeg håper det blir en lang og produktiv natt, men kjenner jeg meg selv rett så kommer jeg til å gi meg snart, og hvertfall etter denne selvskrytingen her. Snakker man om det, blir man lei, og innser hvor "flink" man faktisk har vært, for så å belønne seg selv med en tidlig kveld. Har jeg noen som helst kontroll over meg selv, klarer jeg å holde ut. Kom igjen. Å, kom igjen, a!

Selvdrap ved skriveren

Nå har jeg skrevet ut femhundreogentusen sider i andre etasje på Domus Nova. Ikke bare er skriverrommet midt i PC-salen, sånn at alle kan se når du går ut og inn (for tiende gang på rad), men det er hvitt, sterilt og uvelkomment. Jeg hadde masse jeg måtte skrive ut fordi jeg selvsagt har ventet med å skrive ut powerpoints og forelesningsnotater helt til jeg MÅ. Og det er nå. Dette skulle jeg imidlertid lide for, og jeg sto der inne i rommet og ventet og ventet og ventet. Ikke alene, selvsagt, for den ene etter den andre jusstudenten kom rekende inn og skulle også vente på sine utskrifter. Som ikke kom. For mine kom, sakte, å så sakte, men akk så sikkert som en snegle på lang langtur. Hadde man bare hatt muligheten til å synke i jorden, bare litt, for det føltes som selvdrap ved skriveren, der jeg sto og forsøkte å forklare: "Nei, det er visst mitt det her.. Igjen.. Ja, det tar lang tid.. Hehe.. *kremtkremtharkslimharkkremt*".