Dobbel lykke

I dag har jeg blitt tante til ei lita jente. Søstra mi trengte ikke smertestillende engang. Superkvinnen er hennes nye navn. Så nå er jeg tomannstante - til lille "Odd-Sølvi" og store Ronja. Dobbel lykke.

Rendez-vouz

Men ikke på noen god måte. Jeg tror jeg begynner å bli syk igjen. Allikevel var det verst i går, så jeg satser på at ting er på bedringens vei og at det bare er en forkjølelse.

Jeg møtte S i byen i går. Vi gikk forbi en narkoman tigger ved Stortinget og da jeg så nærmere etter så jeg at han satt og pillet på store, store og dype, dype sår på armene. Absesser, sa S, som jobber i Uteseksjonen, og så fortalte hun at på Grev Wedels plass nede ved Akershus festning lukter det råttent på grunn av alle de narkomane som henger der med absessene sine. Kjøttet råtner, liksom. Råtner og forsvinner.

Like etter så jeg en mann med hvitt hår, uten sko som lå og hvilte på fanget til en dame på en benk, og damen hadde hvitt langt hår, satt og ristet med det ene benet og hadde plassert en lyseblå hårklype i mannens hår.

Det er dette jeg liker med Oslo. Plutselig ser man råttent kjøtt ved Stortinget for så å se en eldre mann med hårklype. Diversity, kan det også kalles.

Ligger langflat og kjenner varmen

Var det ei katte med godt humør? Interessant.

Jeg ligger også langflat og kjenner varmen på rommet mitt hvor gjennomtrekk er ikke-eksisterende og utlufting ikke virker. Hviledag. Gud hvilte også på denne dagen, sier folk, og det skjønner jeg godt, altså. Planen min nå er å sove, hvile, sove, dusje, spise take-away for så å gå på jazzkveld på Blå. Hvilken dag dette blir.

Hadde dom hatt'n Femball der, så hadde dom fått opp rota!

Ja, jeg mener vi stadig er på jakt etter nye opplevelser og vi legger til det ene og det andre for å få til det vi egentlig vil. Det er ikke nok med Enball og Toball og så videre - nei, det kan foregå i det uendelige.

For meg, derimot, håper jeg ikke at dette kommer til å fortsette for alltid fordi i delvis likhet med og i storveis assosiasjon til Femball er jeg snart klar til å ta fatt på femte dagen med fuktigheter. Og festligheter. Det er jo stort sett gøy, og etter gårsdagens runde kan jeg igjen konkludere med at jeg er veldig morsom, underholdende og ikke minst veldig irriterende for alle andre mennesker. Jeg føler i grunnen at bildet under (en gammel bildecollage som M laget i hytteboka for lenge siden) sier mye om min sinnstilstand. Og min oppførsel.

Joda, jeg og J, innledningsvis sammen med P og M, gjorde byen, for å si det sånn. Skal ikke kimse av ukedagsfylla, nei. Har ikke vært rundt på så mange barer før, jeg, som disse dagene. I går (dette er spennende greier, jeg vet...): først Kamikaze på Bjørungs, så Kamikaze på Evergreen, så ned på Mono, så bort på Internasjonalen hvor vi ikke kom inn, så da dro vi på Stratos - haha - hvor det ikke var noen, men så møtte vi noen australiere i heisen som jeg fornærmet ved å si at jeg trodde de kom fra Tyskland, og de lurte på om det var lite liv på Stratos og vi bare "null liv, liksom... Vi skal på Revolver!", så skulle de bli med dit, men de hev seg plutselig inn i en taxi som skulle til Onkel Donald, og vi bare "ok, det er greit! Vi vet veien til Revolver selv, vi", og det gjorde vi, men jeg husker egentlig ikke hva vi gjorde der, før vi gikk tilbake til Mono, og så innom Garage, og så tilbake til Bjørungs for mer Kamikaze, litt whiskey, ufin dansing og tilsnakk i nærheten av følgende kaliber: "skal dere på nachspiel? Hvordan nachspiel er det a? Sånn naken-nach? Skal vi bli med og svinge sverdet, kanskje?".

Hahaha, herlighet. Svinge sverdet, liksom. En skal høre mye, så vi bare "ehm, nei, ikke noe naken-nach" og J bare "du er veldig lav!", og det var sant, for det var ingen forskjell mellom når han satt og sto, og HAN, av alle mennesker, skulle svinge sverdet på nach, liksom. I stedet hadde jeg og J et par dype samtaleemner på sofaen i kollektivet, og sovnet sakte men sikkert da sola sto opp. Det blir hva man gjør det til selv, for å si det sånn.

Å trå over dørstokkmila

Det er det som er vanskelig. Hjemmets lune hule er nærmest like trygt som en livmor, og man vil ikke være utrygg. Allikevel har jeg kommet meg ut i dag også, og føler jeg meg utrygg av den grunn? Niks. Jeg skal gjøre byen utrygg, jeg - ikke omvendt.

Poenget var, for å være litt fokusert her, mer i retning av at jeg har vært på Adecco i dag. Tenkte kanskje jeg fikk noen råd og litt veiledning dersom jeg faktisk dukket opp i egen person, men nei. Jeg måtte bare registrere CV'en min elektronisk, som jeg jo kunne ha gjort i hjemmets lune hule, men jeg gjorde det altså på gjestedatamaskinen på Adecco.

Det er noe med det å faktisk gjøre noe, noe som i grunnen er mer fysisk enn å gå bort til skrivebordet, registrere CV'en sin der, og så sitte der da - på det lille rommet man har og så har man i grunnen ikke gjort noe som helst. Sånn hadde hele dagen min sett ut da.

Hadde jeg vært riktig heldig hadde jeg sett igjen han halvtykke mannen på andre siden av gaten som sto og klemte på seg selv nedentil, i slåbrokken, i kjøkkenvinduet, mens han så ut på livet.

Så ja: jeg er fornøyd med at jeg har trådd over dørstokkmila.

Øvrig er jeg litt bekymret for egen helse. Kroppen min kjennes ødelagt ut. Jeg havnet utpå i går, innledningsvis sammen med J, for så å male byen rød sammen med M og R som jeg egentlig ikke kjenner så godt, men som er veldig trivelige. M har en tatovering på innsiden av leppa. "RAD". Jeg må si at jeg er misunnelig. It's so radical. RADICAL!

Det blåser fra Hegdehaugsveien

Men jeg kunne likesågodt vært på Dauingfjell. Tror ikke det er så stor forskjell. Føler meg tom og innhul. Ikke innhul som i sulten, men som i tom. TOM TOM TOM!

J har nettopp vært her og vi har laget kjøttboller, soppsaus og potetmos. Klarte knapt å spise noe. Sånn er det noen ganger. J var utsultet etter en uke med mor på Sicilia. Mor spiser nemlig bare to måltider om dagen. Wow.

Snart skal vi ut og ta en øl. Enda jeg virkelig burde holde meg inne. Tror ikke menneskeheten generelt har godt av mitt nærvær nå, men det gjenstår å se.

Legger ved et bilde her som kan representere min sinnstemning. Ikke det at dyreplageri er noe jeg oppmuntrer.


Bildet er fra Vølla, familiesætra vår på Harasjøen, like ved der vi har hytte. Noen brøt seg inn tidlig i juli og raserte hele stedet. Flott. Tømte brannslukningsapparatet i stua. Jeg trodde alltid det pulveret var hvitt, jeg,, og ikke lys blått. Hm.

Fart på sak'n?

Nå er det en stund siden jeg har skrevet blogg. Jeg skjønner det hvis dere sørger, men frykt ikke. Her kommer et lite drypp.

Jeg sitter på Kaffefuglen og venter på V og vi skal, tradisjonen tro, oppsummere livene våre innenfor disse fire vegger med Biri-tapet på. Og hva er grunnen, lurer du kanskje, til at jeg ikke har skrevet noe på en stund? Har det blitt fart på sak'n etter mitt sosiale comeback? JA! Hurra! Jeg har vært SOSIAL, i kursiv med store bokstaver. Det gjør sitt det, altså, å sosialisere litt.

Jeg er i godt humør og synes det derfor er passende å slenge med et bilde av en tegning jeg laget da jeg var (snart) seks år.

Jeg var utrolig dårlig til å tegne ser jeg nå. Og legg merke til den slående likheten jeg har lurt inn i streken - likheten mellom B, min bestefar, til høyre, og troll, til venstre. Haha, troll, liksom. Vilt, med håret til alle kanter, og tennene slengt inn i munnen. Ikke ulikt undertegnede en søndag morgen.