Hjemmets klamme armhule

Så står Gjøvik for tur. Jeg ligger halvveis i vinkel i sofaen til mamma og føler meg som en eneste stor samling av diverse unevneligheter. Allikevel vil jeg nevne noe; salatrester fra forrige uke, aspikvæske, råtten sitrusfrukt, jordslag og fuktskader. Generelt ufine ting, med andre ord. Jeg føler meg som den oppkasten man kaster opp i munnen i taxien på vei hjem, for så å svelge den igjen og kaste den opp på nytt.

I går kveld var en god kveld. Ikke noe galt med parkfyll, hjemmefyll, naboklager, Mono, øl, vin og rangel på vei hjem. AM feiret bursdagen sin (endelig lovlig! *kremt*) hjemme hos meg og folk hadde med stjerneskudd og kroneis. Stemninga var på topp da jeg forlot skipet som en rotte på vei mot ny kloakk (les: Oslo sentrum).

Mono tok oss inn i varmen, mens L måtte sette snuta mot Garage og mindre strenge dørvakter. Vel plassert oppe på scena, der det var lysest av alle kriker og kroker på hele Mono, fant vi det for godt å shake stumpen, og SOM vi danset. Jeg danset til og med med Ds meget irriterende venn, E, men fant fort ut at det ble helt feil og at han hadde veldig klamme hender. De var nær våte, liksom. Jeg danset meg ut av det glatte jerngrepet og fortsatte med å gi klemmer i øst og vest og "åsåhyggeligatdukomvimåsnartseesigjen"-type utsagn, og var generelt jævlig omgjengelig.

Etter stengetid dro vi våre slitne men stadig optimistiske kropper hjemover, og sov til vi våknet. Sannelig har ikke denne dagen derpå også vært midt i blinken; jeg og K har ledd nesten hele tida, kommet opp med nye ord og uttrykk, spist burger mens en mann uten truse tisset på seg i buksa på benken bak oss, og nå er det kveld.

Så hvorfor føler jeg meg som resirkulert oppkast? Jeg burde ikke være her jeg nå, vet du. Jeg burde hatt en øl i hånda, en venn på hver side og litt musikk på øret, så hadde det blitt flott. Etter en tredagers lønner det seg ikke å dra hjem til familien for å være tante og søster og datter og barnebarn. Man burde bare bli på det lave nivået man har senket seg ned til og støtte seg til at alle rundt en også er på det nivået. På den måten blir ikke fallhøyden så stor.