Subjektivt blikk på den norske mentalitet

Jeg har vært i Sverige i dag. Jeg er norsk, ja, jeg er klar over det, men jeg tror at den norske mentaliteten kommer frem når nordmenn drar over grensa for å handle mat. Ikke bare mat - øl, vin, sprit, tobakk og snus. Og svin.

Det var lang kø inn til Systembolaget i dag. Jeg og B måtte stå i kø i om lag femten minutter for i det hele tatt å komme inn. B møtte selvsagt gamle kjenninger fra Gjøvik, som igjen møtte gamle kjenninger fra Gjøvik, men de sistnevnte kjenningene kjente ikke de førstnevnte kjenningene, og da sier ikke nordmannen 'hei' for høflighets skyld; nei, da overser vi eller vi ser stygt på kjenningene, før vi ser ned i gulvet. Jeg blir helt flau.

Systembolaget slapp inn i puljer, med sikkerhetsvakter og greier. Heftig. Folk gikk inn og ut, med glis om munnen og fem svenske polposer fulle av norsk akevitt. Eventuelt fem handlevogner fulle av øl. De lo og var rødmusset i rullestol eller med rullator. Typisk norsk.

Da vi, i rett norsk stemning, hadde tilfredsstilt egne behov for kjøtt, ost og yoghurt, samt billig Rioja-vin, satte vi snuten tilbake til sentrum for kålsalat og kjøttbullar på Gränsrasten. Skulle vi ikke gjort, vet du. Vi brukte tredve minutter på fire kilometer. Helt flaut. Men jeg må jo stå for det selv; jeg var der og bidro like fullt til køen som alle de andre nordmennene.

Nordmenn er flokkdyr. Vi sier ikke hei hvis ikke naboen sier hei, og hvis naboen er noen vi ikke liker, sier vi hei med en sur mine om munnen og et olmt blikk i bakken. Vi flokker oss sammen til Sverige og stanger hverandre i bil-bakendene, og hamstrer fordi det er billig. Vi kommenterer observasjoner med dumme kommentarer - "Sjå her,- hjorteskav! Jaja, hjort er gjort, vet du!".

Kan man virkelig være flau? Kan man være flau over å være norsk? Ja, det tror jeg.

Nå skal jeg drikke rødvin med bestefaren min. Rødvin fra en enliters juicekartong. Skål for den norske påsken!