I love you...

... Stage Dolls. Ja, som den oppmerksomme leser har fått med seg er altså Love don't bother me den nye yndlingssangen. Jeg vil ikke høre på noen annen sang av samme band i tilfelle det ødelegger denne snasne balladen full av nittitallsambisjon og pompøs lidelse. Fantastisk.

Hittil har jeg lest tjue sider på engelsk og tatt notater, så jeg er halvveis til målet for i dag. Jeg vet ikke om det sier mer om min tiltaksløshet eller om hvor slitsomt det faktisk er å sette seg inn i tungt akademisk stoff. Jeg har i grunnen funnet ut at de sier mye av det samme, bare om igjen og om igjen på ulike måter. Jeg blir bare redd dersom jeg går glipp av noe som plutselig skiller seg ut fra resten av smørja.

Jeg ser frem til en uke uten de store planene - middag med M og K i morgen, forelesning og seminar onsdag og torsdag, noe Florence-virksomhet, og jeg frykter; endel fråtsing i godteri og ekstravagant pålegg.

Jeg blir litt stressa av det, jeg. Å kjøpe godt pålegg som man egentlig ikke tør å bruke fordi man vil spare, men så blir det liggende der og råtne i stedet, så da lager man seg en tapasliknende tallerken, men så blir man skuffet fordi det var ikke så godt som man hadde ventet seg. Story of my sunday life, for å si det sånn. Hadde gledet meg storveis til hjemmelaget tapas, men det var mye brusk i chorizoen og chevren var ikke sånn jeg hadde forventet. Isen var smeltet og frosset igjen, og vaniljeiskrystaller med hjemmelaget eplesyltetøy er ikke det samme som god is med eplesaus. Men det er greit. Helt greit.

Tyttebærsyltetøyet mitt er muggent, så jeg helte det ut i do i går. Det så ut som om noen hadde hatt eksepsjonell menstruasjon, så jeg forsøkte å skylle det ned så godt jeg kunne. A skulle nemlig vaske leiligheten, og jeg vet ikke hva han tenkte jeg, da han så et rødt belegg med klumper nederst i doskåla. Noe sier meg at det får jeg heller aldri vite, men det går vel greit.

Dette ble et innlegg om mat, men hva gjør vel det? Mat er jo det vi lever av. Mat, vann og ulike former for kjærlighet.