Bitterhetens julenummer

Mamma brukte alltid begrepet "julenummer" når hun skulle understreke at noe var for mye, liksom. Et julenummer er liksom en spesial, noe ekstra, og nå når jeg sitter her og er mer bitter enn ellers er jeg bitterhetens julenummer.

Drømmen min fra i natt sier det meste. Jeg sitter på trikken i Oslo og et brudefølge stiger på. Alle er i godt humør og ja, det er rett og slett festlig lag. Alle kommer seg på, bortsett fra bruden som ikke får med seg at dørene lukkes før det er for sent. Hun blir stående med et fjollete og falmende smil ute på stoppestedet og jeg ser henne stå igjen i den jævla hvite kjolen. Og jeg fryder meg i setet mitt, der jeg sitter, bitter og jævlig.

Kanskje er jeg bitter, men kanskje er jeg også ute av stand til å ønske andre glede. Hm. Tolk det som du vil.

Niks på en stiks

Nå gidder jeg ikke dette lenger. Jeg gidder ikke velte meg i egen medlidenhet som den moderne selvpineren jeg er. Nei, nå skal jeg plante begge beina på Oslo-jorda og ta byen tilbake. Ta tilbake det som er mitt. Som jeg så ivrig har prøvd å bygge opp og som jeg selv har brutt ned. Nei takk til elendigheten. Ellers takk. Ikke det engang - nei takk for alltid. Jeg står over og går videre til neste rett på koldtbordet. Og hva er det? Jo, det er kald hevn mot alt som jeg er imot. Det er faen meg best den smaker godt.


I kveld skal jeg være like glad som sjablong-Pippi på en søppelkasse i Göteborg; like glad som Karlsson på taket da han lurer Lillebror til å kjøpe godteri for en hel krone; ja, like glad som meg selv da jeg spontanhører Turboneger på et svensk utested og danser helt upassende! Kanskje skal jeg være så glad, eller kanskje jeg skal være likeglad. Shit the same, som K ville ha sagt.

Hverdagens grå og jævlig tunge jernteppe

Så er det hverdag og sommeren er over. Dermed er ferien også over. Og jeg står uten viten om hvordan livet kommer til å bli. Jeg har allerede gått glipp av en viktig og meget obligatorisk forelesning og har dermed ikke blitt tildelt en veileder for bacheloroppgaven min. Med min flaks ender det vel med at jeg må skrive den til våren i stedet. Prosjektilspy på universitetet og litt på meg selv også fordi jeg er så jævla sløv.

Ellers kjenner jeg at det er nokså tomt her. Rett og slett tomt. Kvalmt og slitsomt, men tomt. Crap. Dritthøst. I curse you! Som om det er nødvendig. Den er vel allerede fordømt.

Dobbel lykke

I dag har jeg blitt tante til ei lita jente. Søstra mi trengte ikke smertestillende engang. Superkvinnen er hennes nye navn. Så nå er jeg tomannstante - til lille "Odd-Sølvi" og store Ronja. Dobbel lykke.

Rendez-vouz

Men ikke på noen god måte. Jeg tror jeg begynner å bli syk igjen. Allikevel var det verst i går, så jeg satser på at ting er på bedringens vei og at det bare er en forkjølelse.

Jeg møtte S i byen i går. Vi gikk forbi en narkoman tigger ved Stortinget og da jeg så nærmere etter så jeg at han satt og pillet på store, store og dype, dype sår på armene. Absesser, sa S, som jobber i Uteseksjonen, og så fortalte hun at på Grev Wedels plass nede ved Akershus festning lukter det råttent på grunn av alle de narkomane som henger der med absessene sine. Kjøttet råtner, liksom. Råtner og forsvinner.

Like etter så jeg en mann med hvitt hår, uten sko som lå og hvilte på fanget til en dame på en benk, og damen hadde hvitt langt hår, satt og ristet med det ene benet og hadde plassert en lyseblå hårklype i mannens hår.

Det er dette jeg liker med Oslo. Plutselig ser man råttent kjøtt ved Stortinget for så å se en eldre mann med hårklype. Diversity, kan det også kalles.

Ligger langflat og kjenner varmen

Var det ei katte med godt humør? Interessant.

Jeg ligger også langflat og kjenner varmen på rommet mitt hvor gjennomtrekk er ikke-eksisterende og utlufting ikke virker. Hviledag. Gud hvilte også på denne dagen, sier folk, og det skjønner jeg godt, altså. Planen min nå er å sove, hvile, sove, dusje, spise take-away for så å gå på jazzkveld på Blå. Hvilken dag dette blir.

Hadde dom hatt'n Femball der, så hadde dom fått opp rota!

Ja, jeg mener vi stadig er på jakt etter nye opplevelser og vi legger til det ene og det andre for å få til det vi egentlig vil. Det er ikke nok med Enball og Toball og så videre - nei, det kan foregå i det uendelige.

For meg, derimot, håper jeg ikke at dette kommer til å fortsette for alltid fordi i delvis likhet med og i storveis assosiasjon til Femball er jeg snart klar til å ta fatt på femte dagen med fuktigheter. Og festligheter. Det er jo stort sett gøy, og etter gårsdagens runde kan jeg igjen konkludere med at jeg er veldig morsom, underholdende og ikke minst veldig irriterende for alle andre mennesker. Jeg føler i grunnen at bildet under (en gammel bildecollage som M laget i hytteboka for lenge siden) sier mye om min sinnstilstand. Og min oppførsel.

Joda, jeg og J, innledningsvis sammen med P og M, gjorde byen, for å si det sånn. Skal ikke kimse av ukedagsfylla, nei. Har ikke vært rundt på så mange barer før, jeg, som disse dagene. I går (dette er spennende greier, jeg vet...): først Kamikaze på Bjørungs, så Kamikaze på Evergreen, så ned på Mono, så bort på Internasjonalen hvor vi ikke kom inn, så da dro vi på Stratos - haha - hvor det ikke var noen, men så møtte vi noen australiere i heisen som jeg fornærmet ved å si at jeg trodde de kom fra Tyskland, og de lurte på om det var lite liv på Stratos og vi bare "null liv, liksom... Vi skal på Revolver!", så skulle de bli med dit, men de hev seg plutselig inn i en taxi som skulle til Onkel Donald, og vi bare "ok, det er greit! Vi vet veien til Revolver selv, vi", og det gjorde vi, men jeg husker egentlig ikke hva vi gjorde der, før vi gikk tilbake til Mono, og så innom Garage, og så tilbake til Bjørungs for mer Kamikaze, litt whiskey, ufin dansing og tilsnakk i nærheten av følgende kaliber: "skal dere på nachspiel? Hvordan nachspiel er det a? Sånn naken-nach? Skal vi bli med og svinge sverdet, kanskje?".

Hahaha, herlighet. Svinge sverdet, liksom. En skal høre mye, så vi bare "ehm, nei, ikke noe naken-nach" og J bare "du er veldig lav!", og det var sant, for det var ingen forskjell mellom når han satt og sto, og HAN, av alle mennesker, skulle svinge sverdet på nach, liksom. I stedet hadde jeg og J et par dype samtaleemner på sofaen i kollektivet, og sovnet sakte men sikkert da sola sto opp. Det blir hva man gjør det til selv, for å si det sånn.