Drømmen er...

... en pause. Jeg er så sliten og lei av å være redd for å tenke. Det er fredag morgen og jeg er forkjølet. Egentlig skulle jeg ha vært på jobb, men jeg er syk og hadde jeg måttet forklare hvilke smøreosttyper vi hadde i smøredisken i dag, hadde jeg antakelig fått hosteanfall samtidig som jeg brøt ut i spontangråt. Fortsatt noe mental ustabil, med andre ord. Det er ikke bare bare. Det veller opp som noe man gruer seg skikkelig til men prøver å stenge ute. Noen ganger virker det håpløst, mens andre ganger går det helt greit. Det er bare andre dagen. Jeg er klar over det. Jeg føler meg ensom, allikevel, selv om jeg har gode venner og god familie. Nok om det for i dag.

I går var jeg og Kari på Kiwi på hjørnet her. Jeg snakket i telefonen med Rune, så jeg var mer eller mindre utilgjengelig, men det var en liten jente på om lag åtte år som stoppet meg og sa "Unnskyld?". Hun hadde boblejakke og lue og en liten grønn handlevogn med en liten saft og en liter melk oppi. Hun var søt og så ikke ut som om hun bodde på gata eller hadde det dårlig rent fysisk. Jeg smilte og henviste henne til Kari. Jeg ga Kari beskjed om at jenta lurte på noe, men da Kari spurte henne svarte hun bare "Nei". Jeg trodde kanskje det hadde skjedd noe - mistet foreldrene sine - gått seg bort osv. Etter noen sekunder ombestemte hun seg og spurte Kari om hun hadde 20 kr. så hun kunne få betale for varene sine. Etter litt om og men ("Jeg trenger ikke så mye", "Skulle du ikke ha 20 kr. da?", "Ja, men 10 kr. holder") sa Kari at hun kunne betale for varene for jenta, men da sa hun bare "Nei". Karis hypoteser: hun hadde ikke penger/hun var sendt ut av foreldrene sine for å få penger av andre folk/hun var lur og slu og ville ha litt ekstra penger selv. Da vi var på vei ut av butikken gikk hun fortsatt hvileløst rundt og lette etter andre snille voksne. Hm. Et snodig møte. Potensielt: barn nå til dags.

En stor og udekket nerve

Omtrent sånn føler jeg meg nå. Alle uforutsette ting som pirker i livet mitt gjør vondt og jeg takler det dårlig. Rune reiser til Australia i morgen og blir borte til slutten av november. Jeg vet ikke hvordan livet mitt blir etter i morgen, for sist jeg var alene sånn på kjærestefronten var livet mye enklere og jeg var bare 16 år. Man kunne leve av stipendet og man visste hva som kom til å skje de neste åra. Jeg vet jo at jeg har igjen to semestre på universitetet og sånn, men alle de andre eksistensielle spørsmålene står ubesvarte.

Ting var nok bedre før. Sånn er det vel alltid. Men er det ikke også sånn at man ideelt sett skal takle livets slag bedre med alderen? For meg blir det bare vanskeligere å takle hverdagslivets hindringer ettersom åra går. Kanskje det bare er sånn akkurat nå eller kanskje det alltid kommer til å være sånn for meg. Det vet jeg ikke selv. Det vet nok ingen. Tiden vil vise, men tiden viser seg ikke fra sin beste side og i mitt favør. Man kan vel heller ikke forvente annet. Kanskje jeg blir eldre på torsdag ettermiddag og tankene blir kanskje lettere å hanskes med fordi jeg plutselig får mer livserfaring i baggasjen, og alle vet jo at erfaring gjør alt mye lettere.

Jeg skal slappe av og holde igjen, så går kanskje dagene lettere. Noen ganger blir man lei seg av ingenting, mens andre ganger føles det som om ingenting kan påvirke en. Det er bare slitsomt når slike ganger kommer om hverandre helt uten sammenheng og rekkefølge, uten hensyn til den personen som faktisk må takle disse motsetningene. Man kan ikke styre kroppen og det er ganske rart ettersom vi stort sett gjør som vi vil.

Ting jeg synes det bør være mindre av

- Krig
- Sult
- Misforståelser
- Penger
- Arbeidsledighet
- Sykdom
- Byråkrati
- Framleie
- Banklån
- Australia
- Kulde
- Ensomhet
- Frustrasjon
- Frekke kunder
- Frekke arbeidere

Og sikkert en hel del andre ting. Jeg og Silje Fjøsne hadde en liten blokk en gang der vi skrev opp det vi definerte som faenskaper. Jeg tror vi lista opp over 500 faenskaper, jeg.

Jasså? Savna noen gode rim, kanskje?

A' Mari har fløtt utpå Haga
Nå bor dom begge ved saga
Hu jobber på Pax
Er glad som en laks
Og slit og driver med faga

Jonas har langt hår som hesten
Det vifter bort fluer som pesten
Han klipper det ei
Det veks i en fei
Det duver så fint i blesten

A' Maje sitt på en stubbe
Og spikker en fel av en kubbe
Er lur som en rev
Og får seg en grev
Og avviser alle med klubbe

Femten linjer

Han Magnus han driver og beiler
Han tar a' med ut og seiler
De danser swing
De har en ting
Om kvelden så sender de mailer

Han Frede driver og skyter
En hobby han virkelig nyter
Lager gryte med saft
Har hus av laft
Og lever som i gamle myter

Per Jo synger falsett og trommer
Har jakke med mange lommer
Han danser en dans
Og svinger sin svans
Og aldri sin nakke han krummer

Fem strofer ganger tre

I dag er det søndag. Vi sov til halv ett inne på det lille og tette rommet mitt etter en tur på byen i går kveld. Det var morsomt nok, men ikke storveis artig. Noe som er storveis artig, derimot, er mine og Karis limericks; nå om vennene våre og oss selv.

Han Rune sitter og sover
Han drømmer om ulla og tover
Lager sokker og klær
Epler og bær
Og har husflidsutsalg på låver

A' Kari hu bodde på Hasle
Hu dreiv å tusle og tasle
Hu hadde ei ull
Og rote' med tull
Og halsen den krisle og krasle

Hu Ane som bor oppi bakken
Hu bærer så tungt på nakken
Hu er litt treig
Men vilja er seig
Det samme er neglelakken

Ny dag, nye umuligheter og et par limericks

Ja, som tidligere nevnt skal jeg herved legge ut et par limericks, copyright Hvalby og Finstad. Dette er diktning på høyt nivå (må leses med trønder-dialekt).

Det bodde et kvinns oppi lia
Og ingen har sett a 'sia
Hu dro utpå sjø'n
Og fiska med klø'n
Hu datt over styrbordsia

Det satt en kar oppi grana
Som hadde ei mor i fra Tana
Han skreik og lo
Han måtte på do
A' mor bar 1. mai-fana

Hu Gro sitt på toget til Strømmen
Egentlig er a' på rømmen
Hu er mistenkt for mord
På en kar i fra Stord
Og nå skal hu leve ut drømmen