Drømmen er...

... en pause. Jeg er så sliten og lei av å være redd for å tenke. Det er fredag morgen og jeg er forkjølet. Egentlig skulle jeg ha vært på jobb, men jeg er syk og hadde jeg måttet forklare hvilke smøreosttyper vi hadde i smøredisken i dag, hadde jeg antakelig fått hosteanfall samtidig som jeg brøt ut i spontangråt. Fortsatt noe mental ustabil, med andre ord. Det er ikke bare bare. Det veller opp som noe man gruer seg skikkelig til men prøver å stenge ute. Noen ganger virker det håpløst, mens andre ganger går det helt greit. Det er bare andre dagen. Jeg er klar over det. Jeg føler meg ensom, allikevel, selv om jeg har gode venner og god familie. Nok om det for i dag.

I går var jeg og Kari på Kiwi på hjørnet her. Jeg snakket i telefonen med Rune, så jeg var mer eller mindre utilgjengelig, men det var en liten jente på om lag åtte år som stoppet meg og sa "Unnskyld?". Hun hadde boblejakke og lue og en liten grønn handlevogn med en liten saft og en liter melk oppi. Hun var søt og så ikke ut som om hun bodde på gata eller hadde det dårlig rent fysisk. Jeg smilte og henviste henne til Kari. Jeg ga Kari beskjed om at jenta lurte på noe, men da Kari spurte henne svarte hun bare "Nei". Jeg trodde kanskje det hadde skjedd noe - mistet foreldrene sine - gått seg bort osv. Etter noen sekunder ombestemte hun seg og spurte Kari om hun hadde 20 kr. så hun kunne få betale for varene sine. Etter litt om og men ("Jeg trenger ikke så mye", "Skulle du ikke ha 20 kr. da?", "Ja, men 10 kr. holder") sa Kari at hun kunne betale for varene for jenta, men da sa hun bare "Nei". Karis hypoteser: hun hadde ikke penger/hun var sendt ut av foreldrene sine for å få penger av andre folk/hun var lur og slu og ville ha litt ekstra penger selv. Da vi var på vei ut av butikken gikk hun fortsatt hvileløst rundt og lette etter andre snille voksne. Hm. Et snodig møte. Potensielt: barn nå til dags.