En stor og udekket nerve

Omtrent sånn føler jeg meg nå. Alle uforutsette ting som pirker i livet mitt gjør vondt og jeg takler det dårlig. Rune reiser til Australia i morgen og blir borte til slutten av november. Jeg vet ikke hvordan livet mitt blir etter i morgen, for sist jeg var alene sånn på kjærestefronten var livet mye enklere og jeg var bare 16 år. Man kunne leve av stipendet og man visste hva som kom til å skje de neste åra. Jeg vet jo at jeg har igjen to semestre på universitetet og sånn, men alle de andre eksistensielle spørsmålene står ubesvarte.

Ting var nok bedre før. Sånn er det vel alltid. Men er det ikke også sånn at man ideelt sett skal takle livets slag bedre med alderen? For meg blir det bare vanskeligere å takle hverdagslivets hindringer ettersom åra går. Kanskje det bare er sånn akkurat nå eller kanskje det alltid kommer til å være sånn for meg. Det vet jeg ikke selv. Det vet nok ingen. Tiden vil vise, men tiden viser seg ikke fra sin beste side og i mitt favør. Man kan vel heller ikke forvente annet. Kanskje jeg blir eldre på torsdag ettermiddag og tankene blir kanskje lettere å hanskes med fordi jeg plutselig får mer livserfaring i baggasjen, og alle vet jo at erfaring gjør alt mye lettere.

Jeg skal slappe av og holde igjen, så går kanskje dagene lettere. Noen ganger blir man lei seg av ingenting, mens andre ganger føles det som om ingenting kan påvirke en. Det er bare slitsomt når slike ganger kommer om hverandre helt uten sammenheng og rekkefølge, uten hensyn til den personen som faktisk må takle disse motsetningene. Man kan ikke styre kroppen og det er ganske rart ettersom vi stort sett gjør som vi vil.