Blasfemi mot barndommen

Å bruke Tropo som blandevann er blasfemi mot barndommen.

I dag har kroppen vært i helspenn og det har vært altfor mye å gjøre. Jeg har hatt bokstavelig talte pustepauser. Jeg har måttet tenke etter for å puste litt.

Ellers var Jens Stoltenberg og Ingrid Schulerud på Godt Brød i dag. De hadde med en hyggelig livvakt med propp i øret. Litt action er aldri å forakte. Jeg ble helt glad, jeg, da jeg skjønte at han bare sto der og passet på.

Her er et bilde jeg liker fra West End i Brisbane. Ha en god lørdag.

Uhøfligheter

Når man er på kafé, så kan man ikke bare mense på doringen uten å tørke opp etter seg. Folk som jobber der må TØRKE DET OPP! Uhøflig, det er det det er.

Vel, etter en dag på jobben med tørk av mensblod samt assistanse for en mor i nød etter at hennes ni måneder gamle sønn hadde kastet opp på prosjektilt vis, ligger jeg nå svøpt i kreppdynetrekk og venter på søvnen. Jeg skal opp halv seks i morgen for en ny og mindre givende, men jeg frykter; mer krevende, dag på samme sted. Dette veies imidlertid opp med konsert, burleskshow og påfølgende bytur med diverse venner senere på kvelden.

I dag har jeg laget krutonger og spist hjemmelaget pizza til middag. Jeg har også drukket Tropo (takk, PJ, men det viste seg at de hadde det her i Oslo, også), noe jeg er særdeles fornøyd med. Det finnes lite som Tropo. Kanskje Hapå, forresten. Noe jeg også har lepjet i meg i dag. Med skje. Bare én skje, da. Som litt helgegodteri.

Mine tørre hender vinker deg god natt, kjære leser. Må dagen i morgen bli god.

Grått hår og du er Clooney?

Jeg fant givetvis et grått hår hos R en gang. Han sa til S at da var han "R Clooney". Er George Clooney kjekk? R er jo kjekk. Så da er det greit at han er R Clooney.

Allikevel bør det ikke trekkes paralleller til Clooney hos alle som finner et grått hår.

For å utpeke noen... Disse mennene er jo viktige navn i den norske samtiden, så ikke noe disrespekt, men man kan ikke peke på dem og si at de har grått hår og dermed er de snasne.

I dag har jeg sovet til åtte og så til elleve fordi en liten Migrene kom snikende med sin venn Kvalme, så da hentet jeg inn styrkene Tablett, Mat og Søvn, det ble krig, og nå er jeg litt bedre. Jeg har vært på skolen, handlet mat, og sett mange falne istapper, småfugler og mennesker i store boblejakker. Oslo har vært badet i sollys, men viser seg stadig ikke fra sin beste side. Kom, våren, og ta meg med.

En helt vanlig dag

Onsdag. Spekkfull av utfordringer. Spekkfull av slitsomhet. Jeg skal på forelesning, Kaffefuglen med S og K, lese hjemme, frivillighetsarbeid, mat, søvn. Huhei - det kommer til å bli en lang dag. Ikke det at å møte S og K på kafé er ille. Det er tradisjon. Fem over tolv hver onsdag. Mysigt. I dag tror jeg at jeg skal driste meg til en solbærte. Det er vilt, jeg vet.

Jeg hører på Harry's Gym og venter på at klokka skal bli ti. Da må jeg gå. Jeg har Harry's Gym på hjernen hele tida. Whisper meg her og Attic meg der. Tjoks. "Tut og kjør", som A ville sagt.

Vi spiste fiskesuppe i går og frisk fruktsalat med vaniljekesam, hakkede mandler og sjokolade. Det var som å være på restaurant, helt til M måtte kneppe opp buksa fordi hun var så mett. Men når jeg tenker etter, hadde hun gjerne gjort det på restaurant også. Så da var det bare som å være på restaurant, da.

Jobben ødela selvsagt hele dagen i går også, men nå er den skriftlige oppsigelsen også levert, så nå er det snart slutt. I tillegg leverte jeg jobbsøknad på Java i går, uten håp om å få jobb der egentlig, men det er lov til å prøve. Fallhøyden er stor hvis man håper på forhånd.

Gjort er gjort, og spist er spist

Vel, da har det vært mandag. Nå er det tirsdag og det er tidlig og jeg er trøtt og litt sur. Noen morgener blir bare sånn. Mandag var en dag full av motstridende følelser som begynte omtrent slik:

Jeg kommer på jobb, blir møtt av et kaos uten like på alle fronter, i tillegg til at jeg får greie på at jeg plutselig er satt opp til å jobbe også i dag. Fra to til sju. Jeg skjønner at det er vårt eget ansvar å sjekke den fortløpende oppdaterte vaktlisten, men vi bor jo ikke på jobben. Vi kan ikke gå innom og sjekke hver jævla dag. Sinnet kokte og det kjentes ut som om et hjerneslag var på gang. Plutselig bestemte jeg meg for å si opp. Så jeg gjorde det. Jeg lagde vedlegg på mail og sendte det til sjefen. Har jeg fått noe svar? Nei. Så da leverer jeg en oppsigelse skriftlig. Skal slenge den i bordet, skal jeg.

Sinnet og frustrasjonen ble overtatt av matthet og senere glede over avgjørelsen. Jeg har jo, på den negative siden, kastet meg ut i intet, men så har jeg også kastet meg ut av en situasjon jeg har villet unnslippe i snart et og et halvt år. I dag er jeg bare sliten og kjenner at jeg blir kvalm av å tenke på at jeg skal på jobb.

Er bloggen det riktige forumet å publisere dette? Kanskje ikke. Men nå er det gjort og som Egner skrev i Dyrene i Hakkebakkeskogen - "Gjort er gjort, og spist er spist". Nå skal jeg faen meg ikke spise boller lenger, heller! Nei!

På kvelden kom K og A på besøk og vi spiste frossenpizza, drakk grape soda og spiste seigmenn. Rene lørdagskvelden på en mandag.

Nå sitter jeg og spiser tørr skalk med gammel banan og deilig syltetøy og venter på at R skal ringe. Kom igjen, a. Ring, a.

Søndag må være fun-dag

Det kjentes hvertfall slik ut da jeg gikk hjem etter gratiskonsert med the Whitest Boy Alive på Mono i går kveld. Rettelse: det kjentes ikke veldig gøy ut på veien hjem - jeg holdt på å tisse på meg og måtte småløpe hele veien. Tenkte bare: "Snart hjemme, hold igjen". Det var fælt, altså. Men generelt sett var jeg i strålende humør! Nokre bilete:

Det øverste bildet er altså av mønsteret i ølskummet som ser ut som et dyr med horn og fire bein.

Konserten bandet holdt på by:Larm varte bare en halvtime, etter by:Larms regler, pluss en ekstrasang. I går kveld, derimot, spilte de i litt over en time, hadde tre ekstrasanger, små fortellinger innimellom, og kirsebæret på toppen; Erlend Øyes bestemor Ellen som var født i 1916 (eller 18?) satt og koste seg i en stol i en krok. Hun må ha vært veldig stolt, og jeg fikk indre forestillinger om Erlend Øye på ungdomsskolen med altfor store briller og dansemoves som ikke ble godt mottatt av hopen, mens han holdt konsert på scenen i gymsalen. Jeg er glad det har gått som det har gått for ham. Han har en så fin stemme, også live. Ny CD ute 27. februar, og for deg som ikke har hørt den gamle; Land land land: hør Erlends ord! (fritt oversatt fra veggskriften på misjonsbygget like nedi gata her).

Her hadde mannen hoppet opp på et bord i ullsokkelesten. Det var overveldende. Han er en høy mann.

Jeg trodde moroa var over for denne gang, men jammen skal jeg ikke sosialisere i kveld også. A kommer på besøk, og i morgen er det middag med K og M. Onsdag skal jeg være Florence igjen og sette alle kluter til på Krisesenteret, og torsdag - ja, da tror jeg jammen meg det blir et pust i bakken. Fredag også, kanskje. Lørdag, derimot, blir det burlesk på Gamla med S og K, og så har enda en uke gått. Men ikke riktig enda. Det gjenstår stadig å se hvor fort det egentlig går.

Hvite menn og (svarte) pirater

Siste dagen er over. Siste dagen av by:Larm. Det var lørdag kveld, jeg hadde sydd ferdig mitt nye blå strutt (les: skjørt) og vi var klare for avgang. Halv ti spilte Pony the Pirate i Dagbladet-teltet. Etter Ks ønske dro vi dit. Det var fint. Etter dette bar det til Internasjonalen for et par øl og noen spørsmål om legitimasjon, og om vi i det hele tatt var over tjue år. En fornærmelse? Ja, det tror jeg. Jeg føler meg ikke så gammel at det er et kompliment ennå.

Vi ville være ute i god tid for Whitest Boy Alive etter advarsler om ikke å få kommet inn. Dette gikk imidlertid knirkefritt og vi fikk plass to rader fra scenen. Flott var det, hadde det ikke vært for to tupper som snek seg foran og etterhvert ville ha med seg alle de andre tuppevennene sine. Vi lenka oss fast med armkrok, og lot dem ikke forbi. Skar'n væra hard, så skarre værra på ornt'li. Det var uansett en bra opplevelse, og da vokalisten informerte om gratis konsert på Mono søndag kveld var planene lagt. Her er bandet in nice wigs.

Vi skulle se Lindstrøm, en elektronikamann som jeg ikke har hørt noe av, men det viste seg å være langdrygt og nokså kjedelig og etter Ks femte utsagn av typen: "Hvis det ikke tar seg opp innen fem minutter, så går jeg!", gikk vi. Vi bestemte oss for å dance the night away på Garage, men der var det lang kø, så da gikk vi rett og slett på Bar Babylon - mitt moderskip av utesteder, stedet der man kan føle seg trygg og beskyttet. Trodde vi. K slo ryggen i trappa, etter tur ble vi sjekket opp av en stussellig fyr som ikke klarer å prestere i fylla (Ks informasjon gjeldende en av sine venninner etter en noe mislykket one night stand) og jeg ble trøtt. Det er tydeligvis skam å sitte stille litt på et utested, noe jeg fikk stadige påminnelser om av K, K og J da jeg tok en hvil under trappa... Men det var gøy for det, og ved stengetid, etter at K og R, en gammel venn vi møtte, hadde sunget Jackson Fives låt om solskinn, gode tider, måneskinn og boogie opp til flere ganger, trasket vi hjemover i helvetesslapset.

Nå er det søndag og vi har spist frokost på Åpent Bakeri, pluss fastelavnsbolle. K har bursdag i dag - hurra! Vi sang som seg hør og bør i natt, og da det blir ingen sang i dag, altså... Får være grenser.