Min fjerneste venn, min nærmeste fiende

Ah - internett. Min fjerneste venn, min nærmeste fiende. Du gjør meg vondt: sakte men sikkert med en hastighet som aldri overgår 1.0 Mbps. Hva skjer, liksom? HVORFOR SUGER INTERNETT HER?! Hvorfor bruker jeg lenger tid på å fikse internett enn å drive med det jeg faktisk må fikse på internett? SUGENT. Det er det det er.

Det er lørdag. Eller så er det søndag. Eller fredag. Jeg vet ikke lenger. Jeg må handle mat, men har ingen penger. Kanskje må jeg bake et barkebrød for å overleve. Gå i Slottsparken og skrape av litt eikebark eller kastanjestamme eller jeg vet ikke hvilke trær som er i Slottsparken.

Det er sol på utsiden mens her inne snør det i tåka. Og jeg tror jeg begynner å bli syk igjen. The Reoccurrence of the Flu. Eller ikke. Men noe er det. Jeg er ikke klar for tilbakefall. Føler jeg faller nok som det er.

Full færajés

Jada, K har funnet opp et nytt og ikke ulikt islandsk ord - færajés. Hun skulle egentlig si "full fres" men det siste ordet ble helt preget av afasi og generell alkoholdemens, og kom ut i form av fææærajés... Får ikke mer moro enn a K lagar sjøl.

Og apropos K, min livspartner, min partner in crime og min sjelesørger - her om dagen så vi et bilde av en kjekk mann, og hun bare: "Han skulle du likt å dra litt i balla?". UFINT! Så hun skrev en lapp og hang den på døra til J i går. Bare for å være enda litt mer ufin.

Her på onsdagen var I og S på besøk hos meg i Oslo. Altså søstra og niesa. Og da vi satt på Bugges på Grünerløkka, S ved puppen, I med melkespreng og jeg misfornøyd med isteen som smakte vann, så vi plutselig en dame i hijab som kom rusende oppover sykkelveien, i enmannsbil for handikappede/gamle, spisende på en burger med SV-sticker i "bakruta"/bakglugga. Det var et syn jeg tror jeg aldri får se igjen. Og synd er det. Hijab og burger og enmannsbil. Jeg foretrekker det fremfor ethvert humorprogram.

I kveld skal vi ha avskjedfest for J og sen ut. I går var vi også ute, men måtte stå ansikt til ansikt med virkelighetsoppdateringen fra helvete: det er kjedelig på byen. Jeg nekter å godta at etter å ha vært innom ni utesteder på tre timer og det ikke var noen mennesker noen steder så skal jeg gi opp Oslo-byen for alltid. Nei takk! På'n igjen i dag, OPPDAGE OSLO PÅ NYTT! Eller på gammelt...

Søndagsbilaget

Jeg føler meg som en gammal klut som aldri helt tørker men som ligger og mugner på badet, et eller annet sted i dusjen eller bak vasken eller vaskemaskina, eller helst rundt do et sted. Riktig, riktig, enda en kveld på byen har satt sine spor.

Dumlene har smeltet og Mariannedropsene blitt myke. Dragster 2000 super sura er ikke lenger så sure som de var og i grunnen burde jeg bare hive meg i dusjen. Vri opp kluten og heng den til tørk.

Oslo-observasjon nummer én: svensker overalt. Skulle tro det var trivelig, men det kan man ikke si at det er. Hva skjedde med Lindgren-nostalgien, liksom? Jo, det kan jeg fortelle deg. Den har forsvunnet i et hav av hatter og topper midt på hodet og lange dressjakker med oppbrett på ermene og hvite singleter og t-skjorter med Strindberg-motiv. Og Cheap Monday-bukser og jeg kan bare holde kjeft for jeg kaster svenske i glasshus, her. Hata Göteborg, men det burde ha stått "hata Oslo" i stedet.

Hva skal man så ta seg til på en slik søndag som dette? Jo, da skal man ha kollokvie med fylleangrende venner og så skal man tine kjøttdeig på benken. Flott og topp.

Det kan du faen meg drite i

En ny vise fra K og meg selv. Denne er, i god tradisjon, også basert på ei Prøysen-vise, nærmere bestemt Hompetitten. Og den er dedikert til alle kvinns og karer som ikke er greie.

(1.)

"Men det kan du faen meg drite i"

Sa du da jeg trodde jeg hadde deg på gli

Så ringte du ei og du sa ikke hei

Og nå er jeg faen meg lei

Av deg!

(så...) Gå og heng deg

Gå og sleng deg

Legg deg foran trikken

Du kan bare brenne siden du lot meg i stikken

Kutt av deg stortåa

Brenn deg på te

Og nå kan du stå der til spott og spe

(Ja, stå til spott og spe)

(2.)

En dag gikk, en uke, jeg hørte ikke no'

Jeg håpet at du hadde gått og dødd på do

Så så jeg deg på byen og du sto der og lo

Og nå kan du gå og spise fiskeslo

(så...) Gå og heng deg

Gå og sleng deg

Legg deg foran trikken

Du kan bare brenne siden du lot meg i stikken

Kutt av deg stortåa

Brenn deg på te

Og nå kan du stå der til spott og spe

(Ja, stå til spott og spe)

(3.)

Så sto jeg baki bakgår'n og fyrte opp en sigg

Og du kom bort og spurte om jeg ville ha et ligg

Jeg sa at du var stygg og dum og hadde smitta meg

Du spurte om jeg kanskje kunne tilgi deg

NEI!

(så...) Gå og heng deg

Gå og sleng deg

Legg deg foran trikken

Du kan bare brenne siden du lot meg i stikken

Kutt av deg stortåa

Brenn deg på te

Og nå kan du stå der til spott og spe

(ja...) Gå og heng deg

Gå og sleng deg

Legg deg foran trikken

Du kan bare brenne siden du lot meg i stikken

Kutt av deg stortåa

Brenn deg på te

Og nå kan du stå der til spott og spe

Ja, stå til spott og spe

Og stå til spott og stå til spe og stå til spott og stå til spe!

Rævevisa

Så har jeg og K skrevet sang. Den synges på melodien til Julekveldsvisa av Alf Prøysen.

Det var en liten ræv som gikk og kute tæll og frå

Han hadde vært på hønsegår'n og eti høner små

Nå var'n så mett og go' og syns at livet var så godt

Han breske' seg med pelsen men så datt det av en dott

Nå hadde skabben satt seg fast i rævesvansen hass

Og ettersom'n gikk så datt det av i store lass

Han var så reint fortvile' og satt seg ner og gret

Så så han haran sitte borti lyngen god og fet

Han snek seg innpå bakfra og pota haran ned

Og flådde av'n skinnet og kledde seg i det

Mens ræven gikk og luske og syns'n var så kjekk

Så satt'n fast i saksa og døde bak en hekk

Moralen du kan lære av dænna visa her

det er at du kan drite i å gå og være svær

For når du tror at alt er greit så er det ikke det

For allting går til hælvete

Ja, bare vent og se

Röstar rött o jobbar svart

Men ikke i dag. I dag har jeg jobbet hvitt, ja, riktig så hvitt, til og med uskyldsrent hvitt har jeg jobbet i dag - i menighetsbarnehage. Jeg skal ikke harselere med kristendommen i dag. Men jeg kan illustrere med et upassende bilde.

Ganske riktig, kjære deg, mitt liv som arbeidende ser igjen lyset; som en skrøpelig og alkoholisert vikarføniks opp av sigarettasken fra utestedet hvor jeg befant meg på mandag. Skål for det sombre livet, for livet som er rolig og balansert, for livet slik jeg engang kjente det.

Snart kommer K og vi skal spise fårikål fra i går. Så skal jeg øse ut med ting jeg tenker slik at K kan føle seg kvalt og druknet på en og samme gang. Jeg skal legge meg som en kald og våt klut rundt halsen hennes og ånde henne i øret - så irritert skal hun bli på meg. Hvorfor skal jeg irritere? For jeg har vært i BARNEHAGE hele dagen. Det er faen meg grenser for hvor langvarig harmonisk jeg kan være. Kom motvekten og treng deg på - her skal du medgang finne!

Choir Major

Jada, i dag har jeg sett Kor Major synge sine gudsbenådede toner mot himmelen i Majorstuen kirke. MAGNIFY THE LORD WITH ME, liksom! Hallelujahoglamegdøensaktedød.

Grunnen til denne utflukten fra min ellers ateistiske og gudsfornektende tilværelse var en evig søken etter sosial omgang. Klarer ikke å være alene, så jeg klorte meg oppover Bogstadveien sammen med K for å høre gospeltonene fra koret hun og L synger i. Flott trøkk i koret, altså, men andakt i pausen? Jeez. Louise. Så ble det kake og te i underetasjen, hvor jeg mistenker at det har foregått en og annen luguber juletrefest. Bli-kjent-leker-nei-takk-ellers-takk, så jeg gikk tilbake til kirkerommet eller salen eller hva det kalles. Alle var jo nede for å ta på hverandre og bli kjent med hverandre på en åpen og gledelig måte, så jeg befant meg plutselig alene i denne salen. Tankene var som følger:

Tre-Jesus hang på korset og det var tegnet femstjerner i taket med kritt. Jeg satt alene i en kirke, i en kirke, liksom; mitt rette element, og var smått redd for at en høyere makt skulle kaste sitt åsyn over meg og gjøre meg skadet. Mer enn jeg allerede er. Eller at en orgelpipe skulle falle ned fra galleriet og treffe meg i skallen for slik at jeg skulle få en hjerneskade der jeg satt på en lysblå kirkebenk på to puter fra sent syttitall som sikkert var stive av snørr og urin og andre ulumskheter som kirketjeneren hadde oversett i løpet av de siste førti årene.

Følte jeg ro? Nei. Hvor mange har vært døde i denne kirken, liksom? Og hvor mange småbarn i altfor store hvite kjoler har blitt holdt opp av presten mens han/hun forsaker djevelen meg her og Satan meg der? Skremmende; slik beskriver jeg det. Heldigvis kom en Kristen-Petra opp fra juletrefestrommet i hvit tunika og fotformsko og holdt meg med avstandsselskap. Ble riktig nervøs, jeg, av å sitte der i ensomheten. Følte meg som dødsbringeren selv, i sorte klær fra mammas glansdager på 80- og 90-tallet, leende av fadervårdusomerihimmelen mot slutten av øvingen. Stygge blikk fra alteret? Ja, takk. Sosialt studie? Ja, takk. Lærte jeg noe? Ja. At jeg aldri kommer til å synge i Kor Major.